koftekoltgákti

Jeg hjemmesoser litt for tiden. Det er ikke så fryktlig effektivt, som alle vet, men det er greit. Hadde jeg ikke hatt dårlig samvittighet for effektiviteten hadde jeg hatt det riktig så fint. For det har jeg jo.
Og får jeg påpeke for en enorm forskjell det er å sitte å ha det sånn passe varmt i motsetning til hvordan det er å sitte å fryse? Sånn som i dag. Riktignok doble lag med klær, men ikke skjelvekald.
Noe helt annet.

Jasåvarjegjopåkurs, i helga. Her er ryggen på kofta mi:

Elisabeth har lovet å applaudere nå, så kom med det!
Den midterste sømmen der er altså sydd og sprettet fem-seks ganger. Grunnen til det er at kledet, altså fargene, sys i sømmen, det vil si at de ligger mellom to svarte lag stoff når jeg syr. Så jeg ser ikke hva jeg holder på med. Før jeg er ferdig. Og da bretter jeg ut og ser at faen, det gule har forsvunnet inn i folden her.....
Jeg vet ikke helt hvilke forventninger jeg hadde til kurset. Jeg vet jo i stor grad hvordan kofta mi skal se ut, men jeg kan jo faen ikke sy. Mens de andre ikke hadde så mye peiling på koftene sine, men kunne sy. Så når kurslederen sier "begynn med ryggen" så visste jeg forsåvidt både at det å sy kofte innebærer  å sy sammen de forskjellige delene, OG faktisk at man begynner med ryggen, men hvordan får man det pent???? Løsningen ble å sy hver søm minst tre ganger, med litt forskjellig innfallsvinkel hver gang.

Den er altså ikke ferdig. Jeg skal flytte litt på armene så man trenger ikke kommentere det.
Til moderne sørvarangerkofte å være er den ganske minimalistisk. Jeg er forberedt på at folk kommer til å spørre om jeg har blitt læstadianer. Det har jeg ikke. Men jeg synes det er fint med bare antydninger og klede koster tusen kroner meteren. Såh.
Her er ryggen på ei anna sørvarangerkofte, som jeg også synes er fin, men nå skjønner dere kanskje hva jeg mener med at min blir litt mer mininalistisk:

Jeg stjal bildet på internett jeg.
Det jeg liker med kofta er at den er veldig fri. Man gjør mye som man vil med farger og lengder og dekorasjoner. Og snitt. Og selvfølgelig finnes det koftepoliti, og selvsagt ville jeg aldri sydd meg noe som lignet på ei karesuandokofte, men kofta er jo mye mer i bruk enn bunaden og det både gjør og skyldes at den er mer fleksibel tror jeg. Mi kofte= mi kofte.


Da mangler bare denne evinnelige kommagbåndsmonteringsbilledserien, så er jeg i mål på sømkvota mi på bloggen tror jeg.

sås och potatis

Mange klager over tidsjusteringstradisjonen. Jeg liker den. Det skaper jo litt variasjon.
Og så var det ikke så gruelig tidlig å skulle være på kurs på andre siden av øya på søndag klokken åtte, for da var den jo egentlig ni.

Et år, da jeg var sånn 10-12 tror jeg, stilte vi klokka feil vei. Og da kommer man jo to timer i utakt. Men så oppdaget vi det da, og vi skjønte også at da måtte vi korrigere klokkene i huset med to timer i den andre retningen ellers ville vi være tilbake på start. Så da gjorde vi det.
Feil vei, igjen.
Dermed var vi uten å vite det fire timer ute av synk med resten av verden.
Vi bare Huff det blir jo så gruelig tidlig mørkt nå som man har stilt klokka altså.
Vi skulle spise middag litt tidlig den dagen for vi skulle besøke en slektning på sykehuset. Det var jo da vi kom på sykehuset og hadde bommet totalt på besøkstidene at vi klarte å nøste opp hele den rare skeive dagen, og oppdaget at vi hadde spist middag klokken 11.

Når jeg forteller denne historien til nordmenn ler de veldig av det der med middag klokken elleve, men her i Sverige er de jo vant til å få i seg saus og poteter ved det tidspunktet så de skjønte ikke at det var veldig artig da jeg fortalte historien i går.

Helga.

Jeg syr kofte. På kurs. Det begynner åtte på morgenen og varer til sånn fem-seks. Jo senere det blir jo mer flittig blir sprettekniven brukt. Og for å si det sånn, den første sømmen spretta jeg opp fem ganger. Og nå overdriver jeg ikke.
Men ryggen blir fin. Ble fin. Jeg er ferdig med den etter to dager. Det vanskelige med en kledestrimle som skal stikke én millimeter ut, er at om du syr én millimeter feil.......jah.
Dere skal få se bilde. Hvis dere lover å applaudere. Og glemme hvor lang tid jeg har brukt på den.

Tyven tyven

Jeg fryser.
Når du bor i leilighet i Stockholm betaler du alltid leie, og her inngår alltid varme. Nå bor vi i en leilighet som er litt dyrere enn planlagt, på grunn av en del uforutsette hendelser for et års tid siden, men den er finere enn planlagt også! Oioioi så luksuriøst vi har det. Og den er kald.
Den er iskald. Varmen er jo inkludert. Det er som å bo i Sovjet. De skrur nok opp varmen etter kalenderen. Det er litt lunk i radiatorene, men ikke mye. Vi fryser hele dagen.
Vi har kjøpt oss ei vifte men sikringen går bare. Jeg har på meg to joggebukser (hjemmekontoruniformen!) og to jumpere og det har vært stilen siden høsten kom.

Men i det minste sitter jeg ikke ute som tiggerne. Nå har de jo ofte dyner og soveposer men jeg mistenker at det kan bli litt kaldt likevel. De ville nok helst sikkert bodd i min leilighet istedet, selv om jeg forklarte hvor kaldt det er her.
Jeg vet ikke om tiggerdebatten har roet seg litt? Eller, det er jo ikke en tiggerdebatt, det er en sigøynerdebatt. De tigger ikke, de er organiserte og ufine og stjeler.
Nå er det jo ikke noe ulovlig i å være organisert. Jeg er med i flere organisasjoner og jeg har blitt organisert over flere landegrenser uten at det har bidratt til den internasjonale kriminaliteten. Jeg kan ikke se hvordan det skal være annerledes bare fordi du er rom.

Men det der med stjelingen har jeg tenkt endel på.
Jeg hadde nok heller vært tyv enn tigger.
Jeg tror at om jeg hadde kommet fra et håpløst sted og vært født inn i en håpløs identitet, så ville jeg vært sint og følt at jeg hadde hatt rett til å forsyne meg. Om din mobiltelefon kostet flere månedslønner, for meg ikke-eksisterende månedslønner fordi jobben ikke eksisterte, så hadde jeg tatt den heller en å bedt om den. Særlig hvis selv den "fattigste" student gikk rundt med iphone.
Jeg hadde følt jeg hadde skapt en balanse i urettferdigheten. At den var min av rett.

Nå sier jeg ikke at det er sånn alle tjuver tenker, men jeg ville blitt tjuv av å tenke sånn. Og at jeg overhodet ikke ville hatt dårlig samvittighet. Om du ikke gir meg noen muligheter, tar jeg mobilen din.

Men jeg sier heller ikke at jeg bare ville trekt på skuldrene om noen stjal mobilen min og tenkt at jaja det er vel bare rettferdig. Det ER jo ikke rettferdig for den bestjålne selv om det føles rettferdig for tyven, i det store, globale systemet. To gale blir ikke en rett selv om minus og minus blir pluss.

Varmere blir det heller ikke av at de sitter ute og fryser.

mer vev for det er så gøy

Her gjør jeg klar renningen og teller tråder. Hver gang jeg gjør det lærer jeg meg en ny måte å IKKE gjøre det på, til jeg lærte meg å gjøre det på denne måten. Eller, også denne gangen ble det litt feil, men neste gang ble det rett komplett med litt lengre mønstertråder.

 Her er veven ferdig tredd og klar til vevings.

 Ja: vevings!

Her har jeg vevet over halvveis. For før man kommer halvveis henger det ei svær garnknute på kroken ved veggen/ vinduet som er resten av renningen. Når man kommer halvveis løser man den opp og så er man plutselig ikke lengre nesten ferdig. Man vever altså begge båndene i ett (for dem som har to bein) og klipper i to.

Her er jeg igang igjen, men denne gangen målte jeg opp mønstertrådene først, dytta stolene litt mot hverandre, og målte opp undertrådene (blablabla, jada) og det funka veldig bra. Man blir litt svimmel av å leke fortfilm-stolleken med seg selv mens man holder i et garnnøste.

Jeg trer i veven. Ingenting er så kjedelig som det.
Ingenting.
Her kan man se det ferdige forrige båndet i en tull bak renningstråden til det nåværende prosjektet. Progress!

Og nå vever jeg på bånd som Solemia skal få. Jeg hater det blå garnet, to tråder har røket allerede. Det er ikke så komplisert å bytte dem ut altså, de er jo ikke mønstertråder eller noe. Man blir bare litt grinete.


Neste billekavalkade bør vel bli når jeg monterer de svarte båndene.....snart.

Ikke helt som jeg husket det, nei.

Eh, jo, men husker dere at jeg hadde laget en billedserie av montering av kommagbånd?
Det viser seg at ovenstående bilde har blitt til ti høns oppe i hodet mitt.

Men man ser garnet som skal bli til dusk nederst ved billedkanten, og at jeg har tenkt å sy fast et flettet bånd i den ene enden av båndet.......

Ikke all verden, jeg innrømmer det.
Kunne faktisk ha vært hvasomhelst.
Men det ble ganske fine bånd til slutt da!

En litt uventet vending

Hva jeg og pappa diskuterer for tiden?
Koftesjal.

et lite dikt

i dag så jeg en hakkespett. i bergen var det torsk det gikk i

hva vil jeg si med dette?

at jeg vil hjem.

den store rødblyanten

Jeg har begynt med noe nytt.

Jeg har jo en slags allergi mot nettdebatter. Det er jo bare idioter der. Og jeg VET jo det, at her er det bare idioter og debattens kvalitet er en følge av det. Likevel klarer jeg ikke la være å både bli trist og oppgitt når jeg leser hva enkelte klarer å lire av seg når debatten etterfølger en samisk nyhetssak.
Så da unngår jeg debattene. Og unngår idiotene. Og deres meninger, som i en sånn debatt plutselig blir til noe "alle vet".

Men nå har jeg en ny taktikk. Jeg skal ikke ha den så lenge, for det er slitsomt, men jeg logger meg inn i debatten og deltar. Ikke på den måten at jeg kommer med påstander av typen "er du idiot, klart samer skal ha enerett til fiinmark, vet du ikke hvr mye de har lidd i historien eller???!!!!!",  men jeg går inn og spør, og retter opp.
Veldig mange av innleggene er av denne typen:

Alle særordninger samer har, samt at de nærmest kan gjøre som de vil i naturen - får mange til å reagere ved å forbanne ordningene og stemme Frp.
Samene er også mange ganger sine egne verste fiender, ved å oppføre seg slik at andre i landet blir provoserte.  Dette må samene kunne skjønne per nå...

Da logger jeg meg inn og skriver: hvilke særordninger er det du mener?
Akkurat det som står i innlegget over er en utpreget misoppfatning. Noe "alle vet". At samer har en helt utrolig mengde rettigheter til land og vann, og ressurser, og at dette går på bekostning av nordmenn, og at vi ved å kreve og få dette er grådige og provoserende og selv skyld i den hatske tonen når dette debateres.
Men når man spør, kan folk egentlig ikke svare. Så da spør jeg. Jeg synes det er trist at jeg må spørre, egentlig. Jeg vet ikke helt hvor denne oppfatningen kommer fra. Det vil si, den kommer vel fra Finnmarksloven, som jo nå opererer mer i tråd med et kapitalistisk prinsipp, en noe annet, og er etnisk nøytral. Men det vil folk helst ikke vite.
Så ER det jo noen forskjeller. Du får ikke eie rein om du ikke er same, men jeg tror ikke akkurat den lille særordninga der er det som vil ta knekken på demokrati og fellesverdier. Og hvis den eneste særodningen man kan komme på er reindrifta, så får man heller diskutere den enn det samiske under ett.   

Så jeg stiller mye spørsmål ved folks påstander. Som for eksempel dette med at samer må lære seg norsk på linje med andre utlendinger....da går jeg inn og forklarer. Jeg kunne vært bitende og sarkastisk, med all rett, men jeg bare forklarer.
Men jeg blir jo litt oppgitt da. Det er så sinnsykt mye å ta tak i, og innlegg av typen over har 86 liker og innlegg som heiser det samiske flagget har 4.

Litt av grunnen til at jeg gjør dette er at da må jeg skjerpe mine egne argumenter. Jeg kan ikke himle med øynene eller bli molefonken, jeg må finne argumentene og faktaene og huske hvor jeg fant dem. Jeg klarer ikke ta nettdebatten til et høyere nivå, for når folk ikke har flere motsvar blir de bare ufine og frekke og kaller deg ting, de kan ikke omvendes,
 men jeg øver meg på å ta debatten på et høyere nivå.

ikke egentlig en oppdatering

Plutselig har man ikke blogget på en uke. Det er jo ikke likt meg.

Jeg har hatt det travelt da. Skrevet søknader. Som er det kjedeligste i hele verden, og det sliter jo litt på konstentrasjonen at noe er det kjedeligste i hele verden. Men jeg ble ferdig og da var det lov til å gjøre ingenting et par dager.
Merkelig hvor interessant internett er når man må jobbe og hvor uinteressant det er når man ikke må.

Og helgene brukes fortsatt til diverse visningsmaratoner. Det føles som om vi går rundt og ser på leiligheter vi enten vet vi ikke kommer til å få, eller leiligheter vi ikke egentlig vil ha.
Ytterst på en av t-banelinjene her ligger Skarpnäck. Der har vi råd å bo. Eller, vi har råd å bo mange, mange flere steder men det er i nærheten av skogen og der kan man plutselig få litt større plass for litt mindre penger. I Skarpnäck bor det ti tusen mennesker. Like mange som i Sør-Varanger kommune. Og alle bor i identiske mursteinshus. Hver gang vi er på visning i en leilighet tenker vi "jamen nå har vi gått feil, her har vi da vært før?".
Kanskje har de tenkt at det ska ligne på en forstad i London eller noe, men resultatet er egentlig bare at det blir maskinelt og litt utrivelig. Det kalles for "tegelstaden" men jeg og the Stig kaller den bare for "bunkersbyen".  Så da høres det kanskje ikke ut som om vi har så veldig lyst å flytte dit, og det er jo sant, for vi vil til Kirkenes. Men sånt jåleri må vi nok slutte med.


Så som dere ser går det mye i det samme, da.

Hjemlengselen

Så hvorfor flytter du ikke hjem, frk. Figenschou? Istedet for å gå rundt og være irritert på kastanjetrærne fordi de står der og ikke er fjellbjørker? Flytt hjem til Kirkenes og høsten som er på sitt mørkeste, nå rett før sneen kommer. Flytt hjem til det der nordlyset og til den kalde vinteren og mørketiden og alle de der klisjéene som ikke oppleves som klisjéer i det hele tatt, men som det som gjør deg til deg.
Eller er det kanskje lettere å lengte hjem og romantisere det hele, lettere å gå i småsko i høstgatene i Stockholm og lengte hjem uten å måtte forholde seg til alt det der andre. Hvorfor flytter du ikke bare hjem istedet for å gå rundt og lengte?

For jeg er ikke millionær! Derfor! Jeg vil hjem og jeg vil ikke gå i stockholmsgatene i småsko! Jeg vil heller ha "alt det der andre" enn å forholde meg til debattene i gratisavisene om hipsterne som kjøper surdeigsbrød!
Og sånn som det er nå er det umulig for en sånn som meg å flytte til Kirkenes. Det ville vært økonomisk katastrofe. Det er ikke oppnåelig å skulle kjøpt eller leid noe der.  Akkurat nå er drømmen om noe mer permanent enn en mellomstasjon mye mer oppnåelig i Stockholm enn i Kirkenes. Kirkenes er for dyrt for en kunstner.
Så derfor.

Jeg vil hjem.

Konsentrasjon? Hvem, jeg?

Og i natt drømte jeg at jeg vant feleklasse B på Landskappleiken. Den som har hørt meg spille fele vil si at dette er enda mer fantastisk og usannsynlig en drømmen om å være en del av en invasjonsstyrke fra en fremmed planet.
Jeg tror jeg vant på walk-over. Det var noe som gjorde at de andre ikke møtte opp. Men jeg var strålende glad og stolt og fornøyd likevel.

Jeg tror kanskje denne drømmen kommer av en tanke jeg har leflet litt med: selge fela? Det er umulig å få øvd sånn som jeg bor nå. Og den hadde hatt det bedre hos noen andre som faktisk spilte på den. Og jeg går rundt og innbiller meg at jeg trenger pengene. Det gjør jeg ikke. (Det gjør jeg ikke! Dette må jeg skrive sånn at ikke hverken mamma eller pappa skal ringe og bekumre.) (Jeg er 34 år!) (Men det er jo fint å bli passet på.) (Men jeg er voksen altså.)
Det kunne jo være jeg hadde angret om jeg hadde solgt den, dessforuten. For det tror jeg faktisk. Jeg elsker jo fela mi. Med den gamle, rare, fine lyden sin.
Det beste hadde egentlig vært å lånt den bort til noen som vil spille på den. For den har det ikke så bra sånn som den har det nå, uspilt og ensom. 

Dette tenker jeg mye på. Jeg har nemlig en milliard ting som må gjøres, så da bruker jeg ca 60 % av tankekapasiteten min på ei fele som er i Kirkenes, og hvordan jeg skal forholde meg til den. Sukk.
Og blogger. Og bedriver et slags indre slaraffenliv.
Ikke lurt. Neineinei.

Oppdatering

Jeg drømte i natt at jeg kom fra en annen planet og var en del av en stor og herskende invasjonsstyrke på jorden. Jeg var ikke ond, jeg var liksom bare vernepliktig soldat. Hverdagen besto i litt soldatplikter og så hadde jeg det mye moro med kompisene mine, sjøl om vi var soldater. Det var ikke krig, vi var overmakten.
På den planeten vi kom fra hadde man ikke kropper, men det må man jo ha på jorden, så vi brukte kroppene til folk som enten hadde blitt drept da vi invaderte jorda, eller hadde dødd i en epidemi vi hadde skapt. Jeg og mine to bestekompiser hadde kroppene til tre søsken som jeg tror hadde dødd i denne epidemien. Han ene kompisen dreiv og ringte til faren til kroppene våre, han hadde fått det for seg at det fantes et eget bånd mellom oss og ham på grunn av dette, og at vi burde møtes og utvikle dette båndet, men han faren syntes bare det var helt forferdelig å bli oppringt av stemmen til sin avdøde sønn. Det må i grunnen ha vært helt forferdelig for alle å se sine falne og tapte gå rundt i gatene, som om de var i live, uten spor av skade eller sykdom, og så var det ikke dem, men fienden. Men han yngste kompisen min fikk ikke det inn i hodet sitt (eller hodet til kroppen sin) og dreiv og ringte "faren" vår.

Avogtil kom det offiserer fra hjemplaneten vår for å inspisere, det var alltid litt vanskelig for når vi hadde kropper selv, kunne vi hverken se eller på noe vis oppfatte de som kom hjemmefra og ikke hadde kropper, så det ble endel saluttering ut i lufta og mot usikkert hold.

Avogtil var vi ute på oppdrag. For eksempel tok vi oss inn på en skole og avbrøt en prøve i...matematikk? og avholdt en prøve i romvesenfaglige saker istedet. Jeg følte meg ikke noe ond eller skadefro da jeg gjorde det, jeg bare gjorde det. Det var jo jobben min.

Men sjøl om vi var invasjonnstyrke var det ikke lov å reise på t-banen uten gyldig billett og en gang ramla chipen av reisekortet mitt og jeg ble fryktelig nervøs og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg tror det ordna seg men denne delen er litt grumsete. Jeg tror faktisk jeg redda meg utav det ved å late som om jeg besvimte.

Og noe med en hundreårig brann i et hus, og kun tre kniver man skulle klare seg lenge med, men ingen hein.



Dagene er fylte av kjedelig søknadsskrivning, nettene er adskillig mer innholdsrike.

hjemlengselen

Så da sier jeg til meg selv: Kirkenes.
Kirkenes:
Lange kalde vintre. Mørke vintre. Såvidt en strime lys midt på dagen, men fra november til februar føles det som om du ikke har åpnet øynene ordentlig en eneste gang.
Og somrene, lange, lyse, kalde. Når aviser, radio og tv fylles med soler og badetempraturer og test av sommerens første soft-is, ligger det is på vannene. Og så har vi kanskje én dag med tredve grader, og alle andre dager er det maks syv. Det er ikke for ingenting at vintervotter og vinterlue er begreper.

Og ikke har de brød i butikkene. Eller, de har et slags brødsubstitutt av papp som er gammel etter en dag, og ikke smakte godt i utgangspunktet heller.
Og ikke øl. Bare mack-øl.
Og frukt koster åtti kroner kiloet.
Og med frukt menes: epler, pærer, bananer, appelsiner, druer. Med grønnsaker menes potet, gulrot. Det er utvalget. Friske urter må man til Nikel for å kjøpe.
Servicen. Servicen består i at folk møter opp på jobb. Noe annet inngår ikke og det vil du også få ganske tydelig tilbakemelding på.
Og bare prøv å gå ut for å spise HAHAHA. En pizza med bunn med samme tykkelse som Norges Lover koster 200 kroner. Og da inngår service. Eller så kan du få biff til 400. Også da inngår service. Om det er åpent da. Det er det jo ofte ikke.

Og husprisene. Jeg vet om en leilighet, en del av en firemannsbolig, der en identisk del gikk for 800.000 for fem år siden. En større del, fordi den var påbygd, gikk i fjor for 1.450.000. Og delen jeg snakker om nå, som ikke er pusset opp siden 1985, har fått prislapp 1.650.000. Jeg sier som ungdommen: Hallo???? Ingen kom på visning. Overraskelse.

Og det samiske. Grøss og gru. Nei denne må jeg hoppe over for blodtrykket sin del.

Og det er fint å gå tur. Det er ikke så mange gale syklister der som her. Gale hundeeiere derimot. Mange synes hunder skal slippe å gå i bånd når de er ute. For alle har jo verdens snilleste hund som jo bare skal leke og hilse på og fanden vet. Det slutter aldri å forundre meg at hundeeiere tror at man er mindre allergisk mot snille hunder. Eller mindre redd en fremmed hund som eierern sier er snill, når eieren fortsatt befinner seg vet pumphuset og jeg og hunden er ved Tangen Bru.

Og forurensning vil man ha, for det er jo så lettjente penger og det blir for uoverkommelig å tenke på fremtiden. Dessuten er det dagens velgere man henvender seg til når man stemmer for ukritiske tillatelser av dette slaget, framtidens velgere kommer jo ikke inn i bildet, hvem vet hva de ville stemt, anywayz? Bare forurens fjorden, tusen takk, tusen takk!



Dette gjentar jeg for meg selv en åtte-ti ganger pr dag for tiden.

frk. figenschou og den evige hjemlengselen

Jeg tenker oftere enn før på hvorfor jeg skriver. For svaret er jo: meg selv. Jeg bryr meg lite om lesertall og lar ikke sånt legge føringer i hva jeg skriver. Men jeg skriver ikke i en låst dagbok.
Paradoks.

Jeg tror mitt drømmeyrke ville vært forfatter. Men som drøm. I virkeligheten er jeg for utålmodig og kan ikke dette med lange strekk. Og jeg må ha tilbakemelding med en gang. Jeg er ikke sånn som Påskeharen som legger ut ett skikkelig stykke arbeid en gang hver andre uke, jeg krester ut noe nesten hver dag. Påskeharen hadde blitt en bra forfatter, jeg hadde begynt noe annet allerede tredje uken.

Så når jeg vil skrive om ordentlige ting som hjemlengselen blir jeg så full av tvil og lurer på hvem som egentlig vil lese sånt. Og så blir jeg full av tvil en gang til og lurer på hvorfor jeg ikke har noen sperringer på å skrive om mønsterkonstruksjonsforsovninger, som om det egentlig skulle vært mer interessant. Kanskje tror jeg det blir for personlig, men det er jo bare hjemlengsel. Det er jo ikke farlig å verken skrive eller lese om.

Hva skal man egentlig med en blogg?
Aner ikke. Men den er nå der.
Kanskje jeg skriver om hjemlengselen en annen dag.