Jeg vasker til påske, hadde jeg nær sagt, men det var fordi jeg tenkte på noe helt annet. Til jul, mener jeg.
Jeg har for en tid siden gått til anskaffelse av en mikrofiberklut. Litt fordi jeg støvsuger med diverse statiske kluter, eller tørker støv da, ettersom jeg ikke tåler verken støv eller støvsuger, da blir det kosekveld i bihulene. Som mikrofiberfantast var det liksom en naturlig forlegning å dra mikrofiberiet over i vaskinga. Og gudbevares så rent det skal bli med denne mikrofiberkluten. Og den tåler ikke engang å se såpe, da blir den ødelagt. Blir så mye renere uten såh. Og så så lett og så så tidsbesparende du!
Og det er godt mulig det, det er jo lenge siden man fikk prediket at såpe bare klistrer støvet til gulvet og det er egentlig ikke rent i det hele tatt så jeg føler egentlig ikke at jeg har kastet meg på noe new age -hysteri.
Så jeg vasker med mikrofiber. Og den tar flekker og det blir sikkert kjemperent, jeg mener, jeg har det sjelden så skittent at jeg faktisk ser en signifikant forskjell etter at jeg har vasket. Det er vel mer følelsen. Troen.
Og den uteblir jo med mikrofiberklut. For det lukter jo ingenting når man ikke vasker med grønnsåpe.
Så jeg vasker én gang med mikrofiber, og så en gang til med grønnsåpe.
Ja gud så tidsbesparende med sånn mikrofiber du!
I går var jeg på fest (ja jeg vet, virker helt malapropos, men gi meg noen sekunder) og det ble litt samme greia. Jeg hadde ganske mye å gjøre i dag, (blant annet begynnende julevask) så jeg gadd ikke å være bakfull og derfor gadd jeg ikke å drikke. Eller, to glass vin hadde jeg sikkert klart, men det er ofte sånn at det andre glasset inviterer det tredje glasset inn ("stå nå ikke der på trappa og glo da, kom inn!") så jeg bestemte meg for avholdsfest. Jeg hadde med noen alkoholfrie øl så ikke folk skulle begynne å mase. Det er jo ikke lov å ikke drikke alkohol på fest. Det er en personlig fornærmelse mot de som drikker og et angrep på sosialdemokratiet og stortinget og hele vår kultur. Odelstinget sikkert også.
Men. Nå var nå dette den type fest der man egentlig må helle nedpå et par whisky for å holde ut med enkelte av festdeltagerne. Det er først da man ser den virkelige sjarmen i dem, og mine alkoholfrie øl gjorde ikke jobben. Så der hadde jeg rett og slett forregnet meg litt.
Og gikk tidlig hjem. Forholdsvis.
Og i morgest våknet jeg og var ganske bakis. Til jeg kom på at jeg hadde jo ikke drukket en dråpe alkohol. Da letnet det litt. Men ikke helt. Ærlig talt. Hva er dette slags opplegg?
Og her skulle jeg binde sammen de to historiene men nå har jeg glemt hvordan jeg hadde tenkt å få det til. Jeg hadde liksom en klar fobindelse og åpenbart poeng, men det ble helt borte for meg.
Det var i det hele tatt mye som ikke stemte for meg i dag og i denne bloggposten.
Høh.
Frk. Figenschou kaster seg inn i kunstnerdebatten
(er det en debatt, forresten? utenfor min twitter- og facebookkonto?)
Vanligvis lar jeg meg ikke provosere eller bevege meg nok til å ta tak i samfunnssaker med mindre det handler om samiske saker. Og det er jo fordi jeg a) er same og b) alle hater samer og c) det er fryktelig ubehagelig at alle hater meg. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om samer i diverse typer media.
Nå viser det seg at jeg jo også aa) er kunstner bb) alle hater kunstnere og cc) det er også fryktelig ubehagelig. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om kunstnere i diverse typer media.
Det kunne forsåvidt vært mitt første punkt. Det er ingen eksistenser der ute som provoserer meg så til de grader, at jeg ville uttalt meg på samme måte som folk uttaler seg om meg. (Og dessuten kan jeg stave.) Men hele denne saken er sånn en salig røre at jeg tror vi må holde det punktet utenfor.
Det der med stavingen er dessuten et billig poeng.
Så til saken. Røra. Man snakker om at kunstnere har sugerør i statskassa, at ingen skal betale for at noen skal leve av hobbyen sin, at kunstnere bør klare seg selv, og at om man ikke gjør det bør man finne seg en annen jobb som enhver fornuftig gründer, at kunstnere bare syter og krever, osv. Man svarer at uten kunstnere ville man ikke hatt billige finskjorter på HM, at kunst i grunnskolen gir mer lærevillige barn, noe med kunst og næring (blæh), at folk blir rørt av kunst og får store opplevelser, man blander en hel masse poenger og man blander også kortene litt.
Spørsmålet er egentlig: skal vi ha kunst i Norge?
Underspørsmålet er: har vi råd til å ha kunst i Norge?
Underunderspørsmålet er vel det spørsmålet som egentlig stilles: Skal vi ha kunst, som privatpersoner ikke er villige til å betale for, i Norge?
Jeg er jo kunstner. Og jeg mener såklart at kunst er viktig. Jeg er billedkunstner, og det er vi som tjener dårligst. Det er fordi vi ikke blir ansatt i statlige institusjoner, og det er dermed vi som bare overlever om vi har sugerør i statskassa.
Jeg er forholdsvis nyetablert, og det går forholdsvis bra. Jeg skal det kommende halvåret stille ut i nasjonal regi i en europeisk hovedstad, (ambassadearrangert), har en stor separatutstilling på et regionalt kunstnersenter, en gruppeutstilling på et annet regionalt kunstnersenter, og jeg skal stille ut på en gruppeutstilling på av de største kunsthallene i en kjent skandinavisk hovedstad nær deg. Masse folk kommer til å se min kunst. Ja, jeg har sågar fått ett av de største rommene på denne kunsthallen. Det krever litt over et halvt års fulltidsarbeid for meg å produsere alt dette. Og på det tjener jeg ca 60.000 kroner. Disse pengene skal også gå til å produsere den kunsten som skal vises. Materialer, ateljéleie. Reiser.
Og det bjuder jeg faenmeg på.
Det jeg gjør er ingen hobby. Da hadde jeg ikke kunne holdt det nivået jeg holder. Og det er klart at noen tjener penger her, men det er ikke meg.
Jeg innrømmer det, det er vanskelig for meg å klare meg uten sugerør. Det er ikke nødvendigvis fordi folk er uinteressert i det jeg gjør, det er fordi det ikke finnes noen systemer for at jeg skal få betalt for jobben min. Likevel velger jeg å beholde den. Det er jo selvsagt fordi jeg er en underlig særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb. Noen er sånn. Andre har flaks nok til å ville bli leger og maskiningeniører.
Vi har masse kunstnerfinansiert kunst i Norge. Altså sånn sugerørsløs. Vi har vent oss til det. At kunst er billig. Litt som at nettaviser skal være gratis kanskje. Og man ser ingen sammenheng mellom de store og de små. At de som er store og nå klarer seg selv, som blir innkjøpt av Norol og stat og kommune, ikke våknet opp med det nivået en vakker dag. At man derimot har jobbet seg opp dit, gjerne ved hjelp av et og annet sugerør. Fordi det er sånn at vil man ha den kunsten som klarer seg selv, så må man hjelpe den dit. Ettersom kunst jo skal være gratis.
Man ("man" er samme som "alle", se tidligere forklaring) ser ingen sammenheng mellom forventet billig kunst og sløseriet et statstilskudd visstnok er. Bruk pengene på vei istedet! roper folk. Vi har ikke råd til at fok skal ha betalt for å drive med hobbyen sin!
For hele det beløpet man ville kutte i støtten til billedkunstnerne, langtidsstipendene som skulle komme istedetfor garantiinntekten som man allerede har fjernet, ville man fått 150 meter motorvei. Wihi! Og siden kunstnere er billig i drift, ville man sysselsatt ca 80 mennesker med de konsekvenser det ville hatt for deres familier for samme penger. Hvert år altså.
Og disse stipendene? De går til de eldre. De som har klart seg som kunstnere, utviklet seg, jobbet på, og nå er sånn femti-seksti. Da er det litt sent og klippe håret og få seg en jobb. Det er selvsagt ikke veientusiastenes problem, men alternativet for de fleste av disse ville vært NAV og det er nok kontraproduktivt.
Og hvor i himmelens navn kommer den tanken fra, at en sulten kunstner er en bedre kunstner? Er en sulten økonom en bedre økonom? En sulten kunstner er en sulten kunstner. Han kan kanskje si noe kunstnerisk om å være sulten. Men det blir litt uinteressant i det lange løp. Han ville nok dessuten sagt det på en slurvete og ukonsentrert måte, ettersom det er vanskelig å jobbe bra når man er sulten.
Sånn. Nå har jeg sagt alt det der. Jeg har ikke fattet meg i korthet men jeg har fattet meg.
Og alt det der kan man si og forklare og man kan snakke om skolebarns mestring om man også underviser i kunstfag, man kan snakke om Munch og Ibsen og Norge i utlandet, man kan snakke om kunst som politisk instrument, og man kan dra frem den der om kunst og næring (blæh) men
Det er ikke bare fordi jeg er en særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb at jeg driver med dette. Det er også fordi jeg tror på det der at et samfunn uten kunst er et maskineri, og et samfunn med kunst er en sivilisasjon. Og jeg vet hva jeg foretrekker og jeg vet hva jeg frykter.
Vanligvis lar jeg meg ikke provosere eller bevege meg nok til å ta tak i samfunnssaker med mindre det handler om samiske saker. Og det er jo fordi jeg a) er same og b) alle hater samer og c) det er fryktelig ubehagelig at alle hater meg. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om samer i diverse typer media.
Nå viser det seg at jeg jo også aa) er kunstner bb) alle hater kunstnere og cc) det er også fryktelig ubehagelig. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om kunstnere i diverse typer media.
Det kunne forsåvidt vært mitt første punkt. Det er ingen eksistenser der ute som provoserer meg så til de grader, at jeg ville uttalt meg på samme måte som folk uttaler seg om meg. (Og dessuten kan jeg stave.) Men hele denne saken er sånn en salig røre at jeg tror vi må holde det punktet utenfor.
Det der med stavingen er dessuten et billig poeng.
Så til saken. Røra. Man snakker om at kunstnere har sugerør i statskassa, at ingen skal betale for at noen skal leve av hobbyen sin, at kunstnere bør klare seg selv, og at om man ikke gjør det bør man finne seg en annen jobb som enhver fornuftig gründer, at kunstnere bare syter og krever, osv. Man svarer at uten kunstnere ville man ikke hatt billige finskjorter på HM, at kunst i grunnskolen gir mer lærevillige barn, noe med kunst og næring (blæh), at folk blir rørt av kunst og får store opplevelser, man blander en hel masse poenger og man blander også kortene litt.
Spørsmålet er egentlig: skal vi ha kunst i Norge?
Underspørsmålet er: har vi råd til å ha kunst i Norge?
Underunderspørsmålet er vel det spørsmålet som egentlig stilles: Skal vi ha kunst, som privatpersoner ikke er villige til å betale for, i Norge?
Jeg er jo kunstner. Og jeg mener såklart at kunst er viktig. Jeg er billedkunstner, og det er vi som tjener dårligst. Det er fordi vi ikke blir ansatt i statlige institusjoner, og det er dermed vi som bare overlever om vi har sugerør i statskassa.
Jeg er forholdsvis nyetablert, og det går forholdsvis bra. Jeg skal det kommende halvåret stille ut i nasjonal regi i en europeisk hovedstad, (ambassadearrangert), har en stor separatutstilling på et regionalt kunstnersenter, en gruppeutstilling på et annet regionalt kunstnersenter, og jeg skal stille ut på en gruppeutstilling på av de største kunsthallene i en kjent skandinavisk hovedstad nær deg. Masse folk kommer til å se min kunst. Ja, jeg har sågar fått ett av de største rommene på denne kunsthallen. Det krever litt over et halvt års fulltidsarbeid for meg å produsere alt dette. Og på det tjener jeg ca 60.000 kroner. Disse pengene skal også gå til å produsere den kunsten som skal vises. Materialer, ateljéleie. Reiser.
Og det bjuder jeg faenmeg på.
Det jeg gjør er ingen hobby. Da hadde jeg ikke kunne holdt det nivået jeg holder. Og det er klart at noen tjener penger her, men det er ikke meg.
Jeg innrømmer det, det er vanskelig for meg å klare meg uten sugerør. Det er ikke nødvendigvis fordi folk er uinteressert i det jeg gjør, det er fordi det ikke finnes noen systemer for at jeg skal få betalt for jobben min. Likevel velger jeg å beholde den. Det er jo selvsagt fordi jeg er en underlig særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb. Noen er sånn. Andre har flaks nok til å ville bli leger og maskiningeniører.
Vi har masse kunstnerfinansiert kunst i Norge. Altså sånn sugerørsløs. Vi har vent oss til det. At kunst er billig. Litt som at nettaviser skal være gratis kanskje. Og man ser ingen sammenheng mellom de store og de små. At de som er store og nå klarer seg selv, som blir innkjøpt av Norol og stat og kommune, ikke våknet opp med det nivået en vakker dag. At man derimot har jobbet seg opp dit, gjerne ved hjelp av et og annet sugerør. Fordi det er sånn at vil man ha den kunsten som klarer seg selv, så må man hjelpe den dit. Ettersom kunst jo skal være gratis.
Man ("man" er samme som "alle", se tidligere forklaring) ser ingen sammenheng mellom forventet billig kunst og sløseriet et statstilskudd visstnok er. Bruk pengene på vei istedet! roper folk. Vi har ikke råd til at fok skal ha betalt for å drive med hobbyen sin!
For hele det beløpet man ville kutte i støtten til billedkunstnerne, langtidsstipendene som skulle komme istedetfor garantiinntekten som man allerede har fjernet, ville man fått 150 meter motorvei. Wihi! Og siden kunstnere er billig i drift, ville man sysselsatt ca 80 mennesker med de konsekvenser det ville hatt for deres familier for samme penger. Hvert år altså.
Og disse stipendene? De går til de eldre. De som har klart seg som kunstnere, utviklet seg, jobbet på, og nå er sånn femti-seksti. Da er det litt sent og klippe håret og få seg en jobb. Det er selvsagt ikke veientusiastenes problem, men alternativet for de fleste av disse ville vært NAV og det er nok kontraproduktivt.
Og hvor i himmelens navn kommer den tanken fra, at en sulten kunstner er en bedre kunstner? Er en sulten økonom en bedre økonom? En sulten kunstner er en sulten kunstner. Han kan kanskje si noe kunstnerisk om å være sulten. Men det blir litt uinteressant i det lange løp. Han ville nok dessuten sagt det på en slurvete og ukonsentrert måte, ettersom det er vanskelig å jobbe bra når man er sulten.
Sånn. Nå har jeg sagt alt det der. Jeg har ikke fattet meg i korthet men jeg har fattet meg.
Og alt det der kan man si og forklare og man kan snakke om skolebarns mestring om man også underviser i kunstfag, man kan snakke om Munch og Ibsen og Norge i utlandet, man kan snakke om kunst som politisk instrument, og man kan dra frem den der om kunst og næring (blæh) men
Det er ikke bare fordi jeg er en særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb at jeg driver med dette. Det er også fordi jeg tror på det der at et samfunn uten kunst er et maskineri, og et samfunn med kunst er en sivilisasjon. Og jeg vet hva jeg foretrekker og jeg vet hva jeg frykter.
menne hæeh?
Jeg leser nesten alle bloggene jeg leser, i Feedly. Jeg vet ikke hvordan dere andre gjør det, men jeg er faktisk svært sjelden innom den faktiske bloggen.
Og fordi jeg er selvopptatt, sjekker jeg innimellom hvor mange som følger meg i sin Feedly. Det har pleid å ligge på sånn tretti- førti.
Til heromdagen. Eller heromuken egentlig. Da plutselig hadde en sånn tretti- førti mennesker forlatt meg og jeg satt igjen med fem. Wått?
Hvordan har jeg klart å provosere eller kjede folk sånn til de grader at de har stormforlatt meg i sluttet tropp?
Se, det er meg et mysterium.
Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt å endre på noe uansett. Her tar man det man får, sådetså. Jeg er ikke mer generøs enn som så. Men det var kanskje litt rart at alle skulle innse det akkurat samtidig.
Og fordi jeg er selvopptatt, sjekker jeg innimellom hvor mange som følger meg i sin Feedly. Det har pleid å ligge på sånn tretti- førti.
Til heromdagen. Eller heromuken egentlig. Da plutselig hadde en sånn tretti- førti mennesker forlatt meg og jeg satt igjen med fem. Wått?
Hvordan har jeg klart å provosere eller kjede folk sånn til de grader at de har stormforlatt meg i sluttet tropp?
Se, det er meg et mysterium.
Samtidig må jeg innrømme at jeg ikke har tenkt å endre på noe uansett. Her tar man det man får, sådetså. Jeg er ikke mer generøs enn som så. Men det var kanskje litt rart at alle skulle innse det akkurat samtidig.
njæh....
Ikke så fryktelig fornøyd, egentlig.
Jeg er jo egentlig veldig flink til å veve bånd, og med et så enkelt mønster kommer det ikke så godt fram. Dessuten likte jeg den der frihåndstestingen på starten av båndet bedre enn mønsteret, sånn estetisk sett. Tror kanskje jeg lager en slags råkkenrållvariant der jeg veksler mellom mønster og vill vest. Og at det muligens er siste gang jeg vever et så enkelt mønster. Ja, det går fort, men nei, jeg får ikke briljere som veverske. Da kan det være det samme.
Skulle gjerne prøvd å veve med glittertråder som bunnfarge, men glittergarn er dyrt, og jeg er for snål.
nomaden
Hver gang jeg kommer inn på kjøkkenet og skal skru på lyset, og famler rundt på en vegg der det ikke er lysbryter og aldri har vært det, tenker jeg på dette at ja her bor jeg, men jeg verken er her nok eller bor her nok til at det er her jeg bor, eller til at kroppen husker at lysbryteren er på venstre side av døra. Men det er nå likevel fint å ha en slags base da, der man kan famle runt etter lysbrytere på feil side av døra og
fundere på å sette opp en liten hylle over spøkelseslysbryteren, en liten hylle med en liten skål med karameller i. Så jeg får annet å tenke på.
fundere på å sette opp en liten hylle over spøkelseslysbryteren, en liten hylle med en liten skål med karameller i. Så jeg får annet å tenke på.
Hehehehehe Gudrun da....
Altså, egentlig driter jeg faktisk litt i Gudrun Sjöden. Hun er jo bare en av mange og jeg har egentlig ikke tid til å drive å bry meg om alle tantekjerringer som vil så vel men som er så dumme, så dumme. Det er så mye annet artig i verden!
Men hun er nå litt underholdende da.
Dette har hun skrevet som svar på kritikk inne på Gudrun Sjöden AS sin fb-side: (her)
Hej! Den absolut största gruppen av samer lever numera i Stockholm. Varför har de övergett sin hembygd och slutat att aktivt försöka bevara sin kultur och sina traditioner? Jag gjorde ett litet tappert försök att lyfta fram allt det vackra som finns i det samiska formspråket och färgsammansättningarna. Av misstag råkade jag använda ett gammalt uttryck för samer, vilket var väldigt onödigt och sårande för de insatta. Det är faktiskt inte alltid så lätt att förstå vad som gäller i alla kulturer. Jag skulle tro att vi lite till mans gör vissa felsteg då vi besöker Indien, Storbritannien, Tyskland eller rent av Vingåker i Sörmland. De är inte alltid vi uppfattar alla olika subtila signaler som finns i en grupp eller en kultur. Med vänliga hälsningar Gudrun
Så har hun jo selvsagt fått endel tilsvar på det og jeg håper virkelig hun hopper uti det enda en gang og gir oss et svar på svar, for det er, om ikke annet, veldig artig. Det er klart det er vanskelig å uppfatta alla olika subtile signaler når man bruker google som researchverktøy! Jeg døde litt av latter da jeg leste det.
Og det klargjør for meg at grunnen til at jeg reagerte litt på det i utgangspunktet nok var at hun så åpenbart ikke "lot seg inspirere av samekulturen", men av sitt eget stereotypiske bilde av samekulturen. Og da blir jo resultatet grusomt kjedelig. Men det tar hun igjen ved å kaste seg inn i debatten på en veldig underholdende måte!
Nå skal jeg ut og gå tur i finværet og forsøke å ikke tenke på at jeg burde ha vinterrydda balkongen, som er våt og trist og full av tapre planter. Tapre, men døde.
Og våt jord. Og gamle tomater. Og våte lecakuler.
Hvem gidder vel bruke en søndag på sånt?
Men hun er nå litt underholdende da.
Dette har hun skrevet som svar på kritikk inne på Gudrun Sjöden AS sin fb-side: (her)
Hej! Den absolut största gruppen av samer lever numera i Stockholm. Varför har de övergett sin hembygd och slutat att aktivt försöka bevara sin kultur och sina traditioner? Jag gjorde ett litet tappert försök att lyfta fram allt det vackra som finns i det samiska formspråket och färgsammansättningarna. Av misstag råkade jag använda ett gammalt uttryck för samer, vilket var väldigt onödigt och sårande för de insatta. Det är faktiskt inte alltid så lätt att förstå vad som gäller i alla kulturer. Jag skulle tro att vi lite till mans gör vissa felsteg då vi besöker Indien, Storbritannien, Tyskland eller rent av Vingåker i Sörmland. De är inte alltid vi uppfattar alla olika subtila signaler som finns i en grupp eller en kultur. Med vänliga hälsningar Gudrun
Så har hun jo selvsagt fått endel tilsvar på det og jeg håper virkelig hun hopper uti det enda en gang og gir oss et svar på svar, for det er, om ikke annet, veldig artig. Det er klart det er vanskelig å uppfatta alla olika subtile signaler når man bruker google som researchverktøy! Jeg døde litt av latter da jeg leste det.
Og det klargjør for meg at grunnen til at jeg reagerte litt på det i utgangspunktet nok var at hun så åpenbart ikke "lot seg inspirere av samekulturen", men av sitt eget stereotypiske bilde av samekulturen. Og da blir jo resultatet grusomt kjedelig. Men det tar hun igjen ved å kaste seg inn i debatten på en veldig underholdende måte!
Nå skal jeg ut og gå tur i finværet og forsøke å ikke tenke på at jeg burde ha vinterrydda balkongen, som er våt og trist og full av tapre planter. Tapre, men døde.
Og våt jord. Og gamle tomater. Og våte lecakuler.
Hvem gidder vel bruke en søndag på sånt?
Er du same eller svensk? Er du same eller norsk? Er du ikke svensk selv om du er same? Du er da også norsk! osv
Selv har jeg et ganske opp og avgjort forhold til den problematikken, og er du ekstremt interessert i hvor frk Figenschou står i dette kan du lese her, men i dag hadde jeg tenkt å skrive litt om hvorfor dette er et dårlig spørsmål.
Vi (samene) er ikke helt ferdige med fru Sjöden. Noen har rotet seg langt ut på landet og er opprørte over at svenske middelklassekvinner får gå kledd i samiske (sjödenske) klær, og andre, som forsåvidt er like langt ute på landet, har sagt til denne noen at jamen du er da også svensk. Og førstemann ute på landet har svart at nei jeg er en samisk kvinne. Andremann ute på landet har sagt at nei du er jo faktisk svensk. Og så har vi det gående.
Og det er språket som er luringen her.
"Same" viser til en etnisitet.
"Svensk" viser til en annen etnisitet, men selvsagt også til en innehaver av et svenskt pass.
Og når man diskuterer på måten over, så sauser man ihop de to betydningene ordet "svensk" (eller norsk osv) har. Ja, hun har svensk pass og bor i knugeriket Sverige, men det er fordi knugeriket har knuget til seg endel land med tilhørende folk på et tidsrom, og har gjort at to etnisiteter deler ett begrep. De er begge svenske. Men i tillegg er begrepet svensk også det som betegner den ene etnistiteten til forskjell fra den andre. Og da blir det jo faktisk skikkelig forvirrende.
Det hadde vært enklere og vi endret på det ene begrepet. La oss kalle etnosvensker, altså ikkesamiske svensker, for "dalahestprodusenter av gammelsvensk adelsslekt", for å gjøre det enkelt.
Da blir det som først var sånn:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du er da også svensk!
-Nei! Nei det er jeg ikke, jeg er same!
-Du er også svensk.
-Nei, jeg er en samisk kvinne.
-Ja, men du er faktisk også svensk.
sånn istedet:
- Ja, du er jo same, men du må huske at du er da også dalahestprodusent av gammelsvensk adelsslekt!
-Hæ, nei? Nei er jeg jo ikke!
-Øh, nei vent, litt, det....høh.
eller bare:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du også har statlige reisedokumenter!
-Ja, hva har det med saken å gjøre?
-Nei, ingenting når jeg tenker meg om.
Problemet er jo selvsagt at majoritetens navn også er minoritetens navn. Svensk. Norsk. Finsk. Russisk. Med språket gjør vi deg til en av oss.
Vi (samene) er ikke helt ferdige med fru Sjöden. Noen har rotet seg langt ut på landet og er opprørte over at svenske middelklassekvinner får gå kledd i samiske (sjödenske) klær, og andre, som forsåvidt er like langt ute på landet, har sagt til denne noen at jamen du er da også svensk. Og førstemann ute på landet har svart at nei jeg er en samisk kvinne. Andremann ute på landet har sagt at nei du er jo faktisk svensk. Og så har vi det gående.
Og det er språket som er luringen her.
"Same" viser til en etnisitet.
"Svensk" viser til en annen etnisitet, men selvsagt også til en innehaver av et svenskt pass.
Og når man diskuterer på måten over, så sauser man ihop de to betydningene ordet "svensk" (eller norsk osv) har. Ja, hun har svensk pass og bor i knugeriket Sverige, men det er fordi knugeriket har knuget til seg endel land med tilhørende folk på et tidsrom, og har gjort at to etnisiteter deler ett begrep. De er begge svenske. Men i tillegg er begrepet svensk også det som betegner den ene etnistiteten til forskjell fra den andre. Og da blir det jo faktisk skikkelig forvirrende.
Det hadde vært enklere og vi endret på det ene begrepet. La oss kalle etnosvensker, altså ikkesamiske svensker, for "dalahestprodusenter av gammelsvensk adelsslekt", for å gjøre det enkelt.
Da blir det som først var sånn:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du er da også svensk!
-Nei! Nei det er jeg ikke, jeg er same!
-Du er også svensk.
-Nei, jeg er en samisk kvinne.
-Ja, men du er faktisk også svensk.
sånn istedet:
- Ja, du er jo same, men du må huske at du er da også dalahestprodusent av gammelsvensk adelsslekt!
-Hæ, nei? Nei er jeg jo ikke!
-Øh, nei vent, litt, det....høh.
eller bare:
- Ja, du sier jo du er same, men du må huske at du også har statlige reisedokumenter!
-Ja, hva har det med saken å gjøre?
-Nei, ingenting når jeg tenker meg om.
Problemet er jo selvsagt at majoritetens navn også er minoritetens navn. Svensk. Norsk. Finsk. Russisk. Med språket gjør vi deg til en av oss.
Gudrun og samene
Gudrun Sjöden har lansert en ny kolleksjon. Vanligvis ville dette ikke vært av så stor interesse for meg, men denne gangen har hun lansert en samisk kolleksjon, basert på sitt samiske "ursprung".
Jeg må si at jeg er litt ukomfortabel med det hele, uten at jeg nødvendigvis klarer å sette fingeren helt på hva det er som er feil.
Jeg visste forsåvidt at den kom, for selskapet har i diverse samiske forum avertert etter "kvinner med typisk samisk utseende" til reklamekampanjen sin. Hvilket har vekt litt irritasjon, man blir så lei av at man må se typisk samisk ut for å tusentakk få lov å passe inn i omverdnens bilde på en same. Vi skal liksom være på én spesiell måte, og holde oss der. De fikk sin kvote sure kommentarer i de svenske og norske sameforumene, men finnene var mer villig. I Finland er jo det samiske kommet mye lengre i å være et dekorasjonselement og salgsvare, en del av turistindustrien, og mye mer utnyttet og ubeskyttet. Jeg håper ikke vi kommer så langt her, noengang.
Men kanskje skulle man bare vært glad til? At vi vises og er en del av en mainstream kleskolleksjon gjør oss kanskje mer synlige og er med på å aveksotifisere oss?
Samtidig så er det jo sånn at urfolk har en særskilt rett til beskyttelse av sine egne kulturruttrykk. Rett og slett fordi man som minoritet svekkes lettere av at folk bare forsyner seg, og man har ikke den pondusen en stat har verken til å ta konsekvensene eller til å lansere en motreaksjon.
Men er en kleskolleksjon fra en tante som har en viss tradisjon for å tråkke i den politisk ukorrekte salaten egentlig en trussel? Når de har skallbånd som belte og omtaler kommager som lappsko?
Se, det er det jeg ikke vet.
Selv har jeg jo grønne skallebånd og det er jo heller ikke rett. Nå er det jo mine egne skallebånd og langt utenfor en kommers sammenheng, jeg tjener ikke ett øre på dem og det er vel der det stikker litt, at andre bare plukker det de vil ha, via google (for det er jo det det står), driter i kunnskap men lar seg forføre av det fargerike, (herregud så lei jeg er av å være fargerik) for egen vinning og uten tanke på hvilke konsekvenser det har for andre.
En av konsekvensene er jo at vi framstår som ømtålige og sytete. Og jeg er litt lei av å presses inn i det rommet igjen og igjen. Det finnes veldig lite rom for en minoritet til å si ifra.
Man skal tåle litt, og det er de andre som skal bestemme hvor mye man skal tåle. Dette bestemmes utfra majoritetens majoritetssyn på minoriteten, som ikke er basert på en opplevelse av å være minoritet, men en opplevelse av å være majoritet.
Jeg skrev at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er feil med det hele. Det er det mange som prøver på, men som bommer litt, synes jeg. Man kan for eksempel ikke klage over at Gudrun Sjöden stjeler familiemønster når det ikke er det hun gjør. Og her handler det litt om dette rommet hvor vi blir ømtålige og sytete. Jeg synes at man helt klart har lov å reagere, men man må spisse argumentene sine og ikke bare lange ut i øst og vest. Som samer står vi nå engang litt vanskelig til når det gjelder denne typen problemer. Det kreves større saklighet av oss enn av andre.
(Her er en annen vinkling, men da må man være stødig i samisk)
Det er kanskje ikke så rart at de fleste samiske intellektuelle er jurister.
Jeg må si at jeg er litt ukomfortabel med det hele, uten at jeg nødvendigvis klarer å sette fingeren helt på hva det er som er feil.
Jeg visste forsåvidt at den kom, for selskapet har i diverse samiske forum avertert etter "kvinner med typisk samisk utseende" til reklamekampanjen sin. Hvilket har vekt litt irritasjon, man blir så lei av at man må se typisk samisk ut for å tusentakk få lov å passe inn i omverdnens bilde på en same. Vi skal liksom være på én spesiell måte, og holde oss der. De fikk sin kvote sure kommentarer i de svenske og norske sameforumene, men finnene var mer villig. I Finland er jo det samiske kommet mye lengre i å være et dekorasjonselement og salgsvare, en del av turistindustrien, og mye mer utnyttet og ubeskyttet. Jeg håper ikke vi kommer så langt her, noengang.
Men kanskje skulle man bare vært glad til? At vi vises og er en del av en mainstream kleskolleksjon gjør oss kanskje mer synlige og er med på å aveksotifisere oss?
Samtidig så er det jo sånn at urfolk har en særskilt rett til beskyttelse av sine egne kulturruttrykk. Rett og slett fordi man som minoritet svekkes lettere av at folk bare forsyner seg, og man har ikke den pondusen en stat har verken til å ta konsekvensene eller til å lansere en motreaksjon.
Men er en kleskolleksjon fra en tante som har en viss tradisjon for å tråkke i den politisk ukorrekte salaten egentlig en trussel? Når de har skallbånd som belte og omtaler kommager som lappsko?
Se, det er det jeg ikke vet.
Selv har jeg jo grønne skallebånd og det er jo heller ikke rett. Nå er det jo mine egne skallebånd og langt utenfor en kommers sammenheng, jeg tjener ikke ett øre på dem og det er vel der det stikker litt, at andre bare plukker det de vil ha, via google (for det er jo det det står), driter i kunnskap men lar seg forføre av det fargerike, (herregud så lei jeg er av å være fargerik) for egen vinning og uten tanke på hvilke konsekvenser det har for andre.
En av konsekvensene er jo at vi framstår som ømtålige og sytete. Og jeg er litt lei av å presses inn i det rommet igjen og igjen. Det finnes veldig lite rom for en minoritet til å si ifra.
Man skal tåle litt, og det er de andre som skal bestemme hvor mye man skal tåle. Dette bestemmes utfra majoritetens majoritetssyn på minoriteten, som ikke er basert på en opplevelse av å være minoritet, men en opplevelse av å være majoritet.
Jeg skrev at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er feil med det hele. Det er det mange som prøver på, men som bommer litt, synes jeg. Man kan for eksempel ikke klage over at Gudrun Sjöden stjeler familiemønster når det ikke er det hun gjør. Og her handler det litt om dette rommet hvor vi blir ømtålige og sytete. Jeg synes at man helt klart har lov å reagere, men man må spisse argumentene sine og ikke bare lange ut i øst og vest. Som samer står vi nå engang litt vanskelig til når det gjelder denne typen problemer. Det kreves større saklighet av oss enn av andre.
(Her er en annen vinkling, men da må man være stødig i samisk)
Det er kanskje ikke så rart at de fleste samiske intellektuelle er jurister.
tøys i tunellen
Gikk meg vill på Svalbard i natt.
Jeg må si at til millionby å være så synes jeg de har et utrolig tøvete t-banesystem.
Jeg må si at til millionby å være så synes jeg de har et utrolig tøvete t-banesystem.
facebook hotel
Facebook er jo ganske underholdende. Og nyttig. Men mest underholdende. Og litt plagsomt.
Plagsomt/underholdende-forholdstallet er vel kanskje det som opptar meg mest for øyeblikket. Jeg har en del fb-venner som jeg ikke vet om er mest plagsomme eller underholdende. Jeg driver stadig og vurderer om jeg skal fjerne dem. Jeg får litt krampe av enkelte. De der som gjør hele fb-veggen min om til en episode av Paradise Hotel m lavkarbotema/kattetema/fådemutavlandettema. Jeg får spader.
Samtidig er det jo litt underholdende.
Noen tolker absolutt alt i verste mening og er forurettet over en lav sko og overalt man vender blikket. Blir veldig dårlig debattmiljø av det. Særlig når man har en IQ på 35 i tillegg.
Noen er "ikke rasist, men " .
Noen poster daglige bilder av nyinnkjøp og interiører og dyre drinker og bruker ord som "snuppelurene mine og eg på byen!"
(Og noen er såklart kjempeartige og snille og gir en god mulighet til å følge med på foks liv når man ikke lenger treffes daglig. Dem er det helt klart flest av. Noen har det ikke så bra og er åpne og ærlige om det og det er også fint. Noen er nesten usynlige men smeller til en gang i blant. Og dette er jo alt det som er bra med facebook.)
Jeg driver hele tiden og vurderer om jeg ikke bare skal plukke bort de der som får det til å vri seg i meg av forundring over hvor dumme tilsynelatende oppegående mennesker kan være og bare forholde meg til den delen av facebook som gjør meg glad. Men samtidig...så ER det jo litt underholdende. Det er som en dårlig tv-serie som man jo selvsagt ikke burde brukt tid på å se men som man ser på likevel. Med høy putefaktor. Det er plagsomt pinlig, men man vender likevel tilbake igjen og igjen.
Jeg tror dere vet hva jeg mener.
Noen har jeg faktisk plukka bort. De med høy snuppelurefaktor. Jeg har en til som ligger på vippen, en "hva MENER du med det? vennligst FORKLAR!"-variant.
Problemet med å plukke bort folk er at man kan jo liksom ikke plukke dem fram igjen, uten en forklaring på hvorfor man fjernet dem i utgangspunktet.
Jo, jeg syntes du var så dum i hodet at jeg fikk helt vondt inni meg, men etter en stund uten deg innså jeg hvor underholdende det har vært, så kan vi bli venner igjen?
Jeg la faktisk ut en kortversjon av denne bloggposten som statusopdatering på fejjan. En fb-venn foreslo at jeg kunne jo bare organisere vennene mine i lister. "Silje har sagt at du er i hennes paradise hotel med kattetema og tråkk i salaten, vennligst bekreft."
Det hadde vært noe.
For da hadde kanskje de bare plukka bort meg, så hadde jeg sluppet å bestemme det selv.
Plagsomt/underholdende-forholdstallet er vel kanskje det som opptar meg mest for øyeblikket. Jeg har en del fb-venner som jeg ikke vet om er mest plagsomme eller underholdende. Jeg driver stadig og vurderer om jeg skal fjerne dem. Jeg får litt krampe av enkelte. De der som gjør hele fb-veggen min om til en episode av Paradise Hotel m lavkarbotema/kattetema/fådemutavlandettema. Jeg får spader.
Samtidig er det jo litt underholdende.
Noen tolker absolutt alt i verste mening og er forurettet over en lav sko og overalt man vender blikket. Blir veldig dårlig debattmiljø av det. Særlig når man har en IQ på 35 i tillegg.
Noen er "ikke rasist, men " .
Noen poster daglige bilder av nyinnkjøp og interiører og dyre drinker og bruker ord som "snuppelurene mine og eg på byen!"
(Og noen er såklart kjempeartige og snille og gir en god mulighet til å følge med på foks liv når man ikke lenger treffes daglig. Dem er det helt klart flest av. Noen har det ikke så bra og er åpne og ærlige om det og det er også fint. Noen er nesten usynlige men smeller til en gang i blant. Og dette er jo alt det som er bra med facebook.)
Jeg driver hele tiden og vurderer om jeg ikke bare skal plukke bort de der som får det til å vri seg i meg av forundring over hvor dumme tilsynelatende oppegående mennesker kan være og bare forholde meg til den delen av facebook som gjør meg glad. Men samtidig...så ER det jo litt underholdende. Det er som en dårlig tv-serie som man jo selvsagt ikke burde brukt tid på å se men som man ser på likevel. Med høy putefaktor. Det er plagsomt pinlig, men man vender likevel tilbake igjen og igjen.
Jeg tror dere vet hva jeg mener.
Noen har jeg faktisk plukka bort. De med høy snuppelurefaktor. Jeg har en til som ligger på vippen, en "hva MENER du med det? vennligst FORKLAR!"-variant.
Problemet med å plukke bort folk er at man kan jo liksom ikke plukke dem fram igjen, uten en forklaring på hvorfor man fjernet dem i utgangspunktet.
Jo, jeg syntes du var så dum i hodet at jeg fikk helt vondt inni meg, men etter en stund uten deg innså jeg hvor underholdende det har vært, så kan vi bli venner igjen?
Jeg la faktisk ut en kortversjon av denne bloggposten som statusopdatering på fejjan. En fb-venn foreslo at jeg kunne jo bare organisere vennene mine i lister. "Silje har sagt at du er i hennes paradise hotel med kattetema og tråkk i salaten, vennligst bekreft."
Det hadde vært noe.
For da hadde kanskje de bare plukka bort meg, så hadde jeg sluppet å bestemme det selv.
---
Men nå hadde jeg virkelig satt pris på om folk kunne holdt seg i live en god stund framover.
Omså bare for min del.
Omså bare for min del.
Og også Jim.
Jeg hadde først ikke tenkt å skrive dette innlegget for som en kompis av meg sa "det er kanskje ikke helt den auraen man vil ha", men vettu hva, alle skal med, ikke skal man vel ignoreres bare fordi det har vært mye av det samme:
I dag døde Jim, en skikkelig fin fyr, lun og trivelig og bra, og det er jaggumeg trist. Jim, håper det er øl og fyrverkeri der oppe!
I dag døde Jim, en skikkelig fin fyr, lun og trivelig og bra, og det er jaggumeg trist. Jim, håper det er øl og fyrverkeri der oppe!
jada, joda så, neida
Jeg var innom på Iaspis i dag med dokumentasjon av meg selv til arkivet.
Det var veldig hyggelig å se de som jobber der igjen, litt rart at jeg ikke skal være der mer kjente jeg plutselig nå. Savner dem littegrann.
Iallefall, Karen Kontordiamant sa at kaffeforbruket har gått merkbart ned siden jeg slutta der.
Det er kanskje ikke et sunnhetstegn. At en tiendedel av den samlede kunstnermassen på egenhånd står for en merkbar del av kaffedrikkingen, mener jeg. Det er nok ikke sunt for tiendedelen. Jeg har jo tenkt på det der at jeg koker en liter kaffe til lunsj, venter til den blir litt kald, og så heller nedpå alt og er ferdig med det. At det muligens peker mot at kaffeforbruket mitt er mer over mot... ja, nettopp forbruk.
Jaja. Heller kaffe enn heroin!
Evt. Mer vann til folket. (tiendedelen.)
Det var veldig hyggelig å se de som jobber der igjen, litt rart at jeg ikke skal være der mer kjente jeg plutselig nå. Savner dem littegrann.
Iallefall, Karen Kontordiamant sa at kaffeforbruket har gått merkbart ned siden jeg slutta der.
Det er kanskje ikke et sunnhetstegn. At en tiendedel av den samlede kunstnermassen på egenhånd står for en merkbar del av kaffedrikkingen, mener jeg. Det er nok ikke sunt for tiendedelen. Jeg har jo tenkt på det der at jeg koker en liter kaffe til lunsj, venter til den blir litt kald, og så heller nedpå alt og er ferdig med det. At det muligens peker mot at kaffeforbruket mitt er mer over mot... ja, nettopp forbruk.
Jaja. Heller kaffe enn heroin!
Evt. Mer vann til folket. (tiendedelen.)
rutinekontroll
Jeg dro aldri til havet med printeren. Jeg gikk i koksbingen og kledde på meg fyrbøterutstyret og fyrte opp gammelmacen, og da ble det som det skulle. Jeg går utfra at det går an å få også macverket til å skrive ut fargene som de skal være om man finner ut...ja det man må finne ut. Det er vel det som er problemet. Hva er problemet?
Jeg kan ikke drive å bruke gammelmacen i arbeidstiden sånn der, det blir tull i rutinene mine. For jeg har det sånn at jeg bruker macverket til arbeidet, og når arbeidstiden er over, skrur jeg på gammelmacen. Når man har hjemmekontor og avstanden fra kontor (arbeid) og fritid (sofa) er knappe fem meter, er det viktig å skille det som skilles kan. Ingen tv-serier på nymacen. Ingen kaffe på ettermiddagen.
Akkurat nå har jeg veldig mye kontorrelatert som må avsegstyres. Noe av det er helt sinnsykt viktig, når jeg tenker meg om. Men det gjør jeg ikke så jeg driver og utsetter litt, det er liksom så mye å ta tak i. Og det er ulikt meg. Da jeg tok master, leverte jeg mastereksamen noen dager før tiden, bare sånn for sikkerhets skyld. Vel. Snart er vel listen med viktige ting tømt. Og da har jeg vel ikke noe annet valg enn å starte på listen med sinnsykt viktige ting.
Men først: kaffe. Det er jo arbeidstiden.
Jeg kan ikke drive å bruke gammelmacen i arbeidstiden sånn der, det blir tull i rutinene mine. For jeg har det sånn at jeg bruker macverket til arbeidet, og når arbeidstiden er over, skrur jeg på gammelmacen. Når man har hjemmekontor og avstanden fra kontor (arbeid) og fritid (sofa) er knappe fem meter, er det viktig å skille det som skilles kan. Ingen tv-serier på nymacen. Ingen kaffe på ettermiddagen.
Akkurat nå har jeg veldig mye kontorrelatert som må avsegstyres. Noe av det er helt sinnsykt viktig, når jeg tenker meg om. Men det gjør jeg ikke så jeg driver og utsetter litt, det er liksom så mye å ta tak i. Og det er ulikt meg. Da jeg tok master, leverte jeg mastereksamen noen dager før tiden, bare sånn for sikkerhets skyld. Vel. Snart er vel listen med viktige ting tømt. Og da har jeg vel ikke noe annet valg enn å starte på listen med sinnsykt viktige ting.
Men først: kaffe. Det er jo arbeidstiden.
Printeren, havet, og hverdagsproblemer.
Jeg printer.
Eller skriver ut, heter det kanskje.
Jeg skal fylle en kassett med dokumentasjon av egne verk og sette igjen på Iaspis. Ja, sette igjen, jeg har jo allerede avslutta stipendperioden, jeg skal dra tilbake for å sette igjen det jeg skulle satt igjen før jeg dro. Finnes helt sikkert et eget ord på østsamisk for det.
Og jeg streeeever. Jeg vet ikke helt hva det er, før var det helt uproblematisk og faktisk både vakkert og fint når jeg skrev ut selv, men jeg får ikke macverket til å snakke med skriveren. Nei nå lyver jeg, men noe er iallefall lost in translation. Og det er havsgrønt. Skriveren har visst aldri sett havet og printer alt ut som om det var blått. Nå er det ikke bilder av havet jeg printer ut, det er pinnene, men likevel. Når man har jobbet lenge med noe vil man gjerne at dokumentasjonen er så korrekt som mulig.
Jeg funderer på å pakke printeren ned i en ikeabag og reise med t-banen ut til fjærsteinene og vise printeren havet. Se, sånn kan det også være. Ikke tro på alt internett har fortalt deg.
Men Stockholmshavet er ikke som Kobbholmen. Kanskje er havet her bare kjedelig blått. Og det er uansett ikke sikkert printeren hadde forstått. Det er ikke sikkert det går an å snakke til en printer.
Men før var jo ikke dette noe problem? Jeg tror "før" var på gammelmacen. Den er ikke helt stabil, men jeg får skuffe i noe koks og fyre den opp og se om det ikke går an å få printet ut ting sånn som de er. Om ikke annet er det kanskje trivelig for printeren å få hilse på en gammel kompis.
Eller skriver ut, heter det kanskje.
Jeg skal fylle en kassett med dokumentasjon av egne verk og sette igjen på Iaspis. Ja, sette igjen, jeg har jo allerede avslutta stipendperioden, jeg skal dra tilbake for å sette igjen det jeg skulle satt igjen før jeg dro. Finnes helt sikkert et eget ord på østsamisk for det.
Og jeg streeeever. Jeg vet ikke helt hva det er, før var det helt uproblematisk og faktisk både vakkert og fint når jeg skrev ut selv, men jeg får ikke macverket til å snakke med skriveren. Nei nå lyver jeg, men noe er iallefall lost in translation. Og det er havsgrønt. Skriveren har visst aldri sett havet og printer alt ut som om det var blått. Nå er det ikke bilder av havet jeg printer ut, det er pinnene, men likevel. Når man har jobbet lenge med noe vil man gjerne at dokumentasjonen er så korrekt som mulig.
Jeg funderer på å pakke printeren ned i en ikeabag og reise med t-banen ut til fjærsteinene og vise printeren havet. Se, sånn kan det også være. Ikke tro på alt internett har fortalt deg.
Men Stockholmshavet er ikke som Kobbholmen. Kanskje er havet her bare kjedelig blått. Og det er uansett ikke sikkert printeren hadde forstått. Det er ikke sikkert det går an å snakke til en printer.
Men før var jo ikke dette noe problem? Jeg tror "før" var på gammelmacen. Den er ikke helt stabil, men jeg får skuffe i noe koks og fyre den opp og se om det ikke går an å få printet ut ting sånn som de er. Om ikke annet er det kanskje trivelig for printeren å få hilse på en gammel kompis.
frk Figenschou sliter litt med det som er for personlig.
Mappa med både uferdige og ferdige kladder vokser. Sånn har det egentlig ikke vært før.
Det har vært veldig klart og tydelig for meg hva jeg vil skrive om, og hva jeg ikke vil skrive om. Det jeg ikke vil skrive om er ofte sånt som berører andre også, særlig familliene mine. Ikke så vanskelig å skille. Noe skriver jeg om, og det som er vanskelig, det har ingenting på internettet å gjøre.
Men nå har jeg ganske mye jeg både vil, og ikke vil skrive om. I den der mappa. Det er ganske mye sykdom og død det går i. Det er bare sykdom og død. Har vært mye av det det siste året.
Jeg kommer ikke rundt det, men jeg kan heller ikke skrive om det.
Denne siste begravelsen er det vanskelig å skrive om fordi det berører noen andre mye mer enn meg. Og det er kanskje også fordi det berører dem at det berører meg. Men jeg hadde også en opplevelse av både døden og begravelsen.
Da Trine døde for et år siden kunne jeg ikke skrive om det fordi jeg var sint på henne, selv om det jo ikke var hennes feil. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si fordi det, jah, hva skal man si? Fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Fortsatt.
Og før og etter og innimellom har det også vært død, og sykdom er det hele tiden.
Det påvirker oss alle.
Og bare den siste setningen der synes jeg er å gå langt over grensen.
Men det GJØR jo det. Egentlig er det jo ikke noe galt i å slå det fast.
Livet er både sånn og sånn. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive om "sånn", er det den andre "sånn" som vil ut av fingrene.
De fleste som forholder seg til internett har nok kjent på akkurat dette.
Det er jo den gamle leksa om personlig og privat. For meg blir det nok først privat når det også omhandler andre, baklengs nok. Den setningen som jeg syntes var å gå langt over grensen? Det var jo fordi den inneholdt ordet "oss". Jeg kan godt skrive lange innlegg om identitet og samesaker og livet som kunstner, men andres liv...det hører hjemme i hjertet, ikke i bloggen. Akkurat nå kommer nok hjertet litt i veien for bloggen, og det er vel bare fordi at akkurat nå, akkurat nå ble det litt i overkant her.
Det har vært veldig klart og tydelig for meg hva jeg vil skrive om, og hva jeg ikke vil skrive om. Det jeg ikke vil skrive om er ofte sånt som berører andre også, særlig familliene mine. Ikke så vanskelig å skille. Noe skriver jeg om, og det som er vanskelig, det har ingenting på internettet å gjøre.
Men nå har jeg ganske mye jeg både vil, og ikke vil skrive om. I den der mappa. Det er ganske mye sykdom og død det går i. Det er bare sykdom og død. Har vært mye av det det siste året.
Jeg kommer ikke rundt det, men jeg kan heller ikke skrive om det.
Denne siste begravelsen er det vanskelig å skrive om fordi det berører noen andre mye mer enn meg. Og det er kanskje også fordi det berører dem at det berører meg. Men jeg hadde også en opplevelse av både døden og begravelsen.
Da Trine døde for et år siden kunne jeg ikke skrive om det fordi jeg var sint på henne, selv om det jo ikke var hennes feil. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si fordi det, jah, hva skal man si? Fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Fortsatt.
Og før og etter og innimellom har det også vært død, og sykdom er det hele tiden.
Det påvirker oss alle.
Og bare den siste setningen der synes jeg er å gå langt over grensen.
Men det GJØR jo det. Egentlig er det jo ikke noe galt i å slå det fast.
Livet er både sånn og sånn. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive om "sånn", er det den andre "sånn" som vil ut av fingrene.
De fleste som forholder seg til internett har nok kjent på akkurat dette.
Det er jo den gamle leksa om personlig og privat. For meg blir det nok først privat når det også omhandler andre, baklengs nok. Den setningen som jeg syntes var å gå langt over grensen? Det var jo fordi den inneholdt ordet "oss". Jeg kan godt skrive lange innlegg om identitet og samesaker og livet som kunstner, men andres liv...det hører hjemme i hjertet, ikke i bloggen. Akkurat nå kommer nok hjertet litt i veien for bloggen, og det er vel bare fordi at akkurat nå, akkurat nå ble det litt i overkant her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)