Gudrun og samene

Gudrun Sjöden har lansert en ny kolleksjon. Vanligvis ville dette ikke vært av så stor interesse for meg, men denne gangen har hun lansert en samisk kolleksjon, basert på sitt samiske "ursprung".
Jeg må si at jeg er litt ukomfortabel med det hele, uten at jeg nødvendigvis klarer å sette fingeren helt på hva det er som er feil.

Jeg visste forsåvidt at den kom, for selskapet har i diverse samiske forum avertert etter "kvinner med typisk samisk utseende" til reklamekampanjen sin. Hvilket har vekt litt irritasjon, man blir så lei av at man må se typisk samisk ut for å tusentakk få lov å passe inn i omverdnens bilde på en same. Vi skal liksom være på én spesiell måte, og holde oss der. De fikk sin kvote sure kommentarer i de svenske og norske sameforumene, men finnene var mer villig. I Finland er jo det samiske kommet mye lengre i å være et dekorasjonselement og salgsvare, en del av turistindustrien, og mye mer utnyttet og ubeskyttet. Jeg håper ikke vi kommer så langt her, noengang.

Men kanskje skulle man bare vært glad til? At vi vises og er en del av en mainstream kleskolleksjon gjør oss kanskje mer synlige og er med på å aveksotifisere oss?
Samtidig så er det jo sånn at urfolk har en særskilt rett til beskyttelse av sine egne kulturruttrykk. Rett og slett fordi man som minoritet svekkes lettere av at folk bare forsyner seg, og man har ikke den pondusen en stat har verken til å ta konsekvensene eller til å lansere en motreaksjon. 
Men er en kleskolleksjon fra en tante som har en viss tradisjon for å tråkke i den politisk ukorrekte salaten egentlig en trussel? Når de har skallbånd som belte og omtaler kommager som lappsko?
Se, det er det jeg ikke vet.

Selv har jeg jo grønne skallebånd og det er jo heller ikke rett. Nå er det jo mine egne skallebånd og langt utenfor en kommers sammenheng, jeg tjener ikke ett øre på dem og det er vel der det stikker litt, at andre bare plukker det de vil ha, via google (for det er jo det det står), driter i kunnskap men lar seg forføre av det fargerike, (herregud så lei jeg er av å være fargerik) for egen vinning og uten tanke på hvilke konsekvenser det har for andre.



En av konsekvensene er jo at vi framstår som ømtålige og sytete. Og jeg er litt lei av å presses inn i det rommet igjen og igjen. Det finnes veldig lite rom for en minoritet til å si ifra.
Man skal tåle litt, og det er de andre som skal bestemme hvor mye man skal tåle. Dette bestemmes utfra majoritetens majoritetssyn på minoriteten, som ikke er basert på en opplevelse av å være minoritet, men en opplevelse av å være majoritet.

Jeg skrev at jeg ikke helt klarer å sette fingeren på hva som er feil med det hele.  Det er det mange som prøver på, men som bommer litt, synes jeg. Man kan for eksempel ikke klage over at Gudrun Sjöden stjeler familiemønster når det ikke er det hun gjør. Og her handler det litt om dette rommet hvor vi blir ømtålige og sytete. Jeg synes at man helt klart har lov å reagere, men man må spisse argumentene sine og ikke bare lange ut i øst og vest. Som samer står vi nå engang litt vanskelig til når det gjelder denne typen problemer. Det kreves større saklighet av oss enn av andre.
(Her er en annen vinkling, men da må man være stødig i samisk)

Det er kanskje ikke så rart at de fleste samiske intellektuelle er jurister.