Mappa med både uferdige og ferdige kladder vokser. Sånn har det egentlig ikke vært før.
Det har vært veldig klart og tydelig for meg hva jeg vil skrive om, og hva jeg ikke vil skrive om. Det jeg ikke vil skrive om er ofte sånt som berører andre også, særlig familliene mine. Ikke så vanskelig å skille. Noe skriver jeg om, og det som er vanskelig, det har ingenting på internettet å gjøre.
Men nå har jeg ganske mye jeg både vil, og ikke vil skrive om. I den der mappa. Det er ganske mye sykdom og død det går i. Det er bare sykdom og død. Har vært mye av det det siste året.
Jeg kommer ikke rundt det, men jeg kan heller ikke skrive om det.
Denne siste begravelsen er det vanskelig å skrive om fordi det berører noen andre mye mer enn meg. Og det er kanskje også fordi det berører dem at det berører meg. Men jeg hadde også en opplevelse av både døden og begravelsen.
Da Trine døde for et år siden kunne jeg ikke skrive om det fordi jeg var sint på henne, selv om det jo ikke var hennes feil. Nå vet jeg ikke hva jeg skal si fordi det, jah, hva skal man si? Fordi jeg ikke vet helt hva jeg skal si. Fortsatt.
Og før og etter og innimellom har det også vært død, og sykdom er det hele tiden.
Det påvirker oss alle.
Og bare den siste setningen der synes jeg er å gå langt over grensen.
Men det GJØR jo det. Egentlig er det jo ikke noe galt i å slå det fast.
Livet er både sånn og sånn. Og hver gang jeg setter meg ned for å skrive om "sånn", er det den andre "sånn" som vil ut av fingrene.
De fleste som forholder seg til internett har nok kjent på akkurat dette.
Det er jo den gamle leksa om personlig og privat. For meg blir det nok først privat når det også omhandler andre, baklengs nok. Den setningen som jeg syntes var å gå langt over grensen? Det var jo fordi den inneholdt ordet "oss". Jeg kan godt skrive lange innlegg om identitet og samesaker og livet som kunstner, men andres liv...det hører hjemme i hjertet, ikke i bloggen. Akkurat nå kommer nok hjertet litt i veien for bloggen, og det er vel bare fordi at akkurat nå, akkurat nå ble det litt i overkant her.
4 kommentarer:
Først vil jeg si at jeg tror jeg forstår dilemmaet ditt., men du har nok helt motsatt vinkling som meg. Jeg skiller ikke mellom privat og offentlig. Alt det jeg skriver er basert på min høyst subjektive opplevelse av ting. Det er forresten ikke helt sant. Jeg har ikke skrevet om mors sykdom. Nå mista jeg tråden her. Men sykdom og lidelse og død er sider av livet man ikke kommer utenom. Men man trenger kanskje ikke å gå Knausgård i næringa heller.
Vi har forresten hengt opp den kjempefine hylla du har laget! Den er det mest eksklusive vi eiet.
Nei, du skriver jo for eksempel mye om ungene dine. Det hadde kanskje jeg også gjort.
Men rållis har jo for eksempel på et tidspunkt hatt egen blogg, mens the Stig ikke engang vil ha navnet sitt med i bloggen. Jeg tror man lager litt forskjellige VærVarsom-plakater til seg selv når man har så forskjellig forståelse for bloggen i heimen.
Jeg har mange ganger hatt et ønske om å skrive om dype, alvorlige, private saker, men latt det være. Det kan være terapi å skrive av seg sorg og sinne, men det har ikke noe å gjøre i min overfladiske blogg.
Og kondolerer. Det var trist å høre om ditt/deres tap.
ja. jeg tror det handler litt om vanen, at vi jo skriver. det er sånn vi gjør det. dermed kommer ønsket om å også skrive om det som handler om en annen del av livet.
og takk.
Legg inn en kommentar