Frk. Figenschou kaster seg inn i kunstnerdebatten

(er det en debatt, forresten? utenfor min twitter- og facebookkonto?)

Vanligvis lar jeg meg ikke provosere eller bevege meg nok til å ta tak i samfunnssaker med mindre det handler om samiske saker. Og det er jo fordi jeg a) er same og b) alle hater samer og c) det er fryktelig ubehagelig at alle hater meg. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om samer i diverse typer media.
Nå viser det seg at jeg jo også aa) er kunstner bb) alle hater kunstnere og cc) det er også fryktelig ubehagelig. "Alle" er her folk som lar seg provosere eller bevege nok over at sånne som meg eksisterer, til å uttale seg om kunstnere i diverse typer media.
Det kunne forsåvidt vært mitt første punkt. Det er ingen eksistenser der ute som provoserer meg så til de grader, at jeg ville uttalt meg på samme måte som folk uttaler seg om meg. (Og dessuten kan jeg stave.) Men hele denne saken er sånn en salig røre at jeg tror vi må holde det punktet utenfor.
Det der med stavingen er dessuten et billig poeng.

Så til saken. Røra. Man snakker om at kunstnere har sugerør i statskassa, at ingen skal betale for at noen skal leve av hobbyen sin, at kunstnere bør klare seg selv, og at om man ikke gjør det bør man finne seg en annen jobb som enhver fornuftig gründer, at kunstnere bare syter og krever, osv. Man svarer at uten kunstnere ville man ikke hatt billige finskjorter på HM, at kunst i grunnskolen gir mer lærevillige barn, noe med kunst og næring (blæh), at folk blir rørt av kunst og får store opplevelser, man blander en hel masse poenger og man blander også kortene litt.
Spørsmålet er egentlig: skal vi ha kunst i Norge?
Underspørsmålet er: har vi råd til å ha kunst i Norge?
Underunderspørsmålet er vel det spørsmålet som egentlig stilles: Skal vi ha kunst, som privatpersoner ikke er villige til å betale for, i Norge?

Jeg er jo kunstner. Og jeg mener såklart at kunst er viktig. Jeg er billedkunstner, og det er vi som tjener dårligst. Det er fordi vi ikke blir ansatt i statlige institusjoner, og det er dermed vi som bare overlever om vi har sugerør i statskassa.
Jeg er forholdsvis nyetablert, og det går forholdsvis bra. Jeg skal det kommende halvåret stille ut i nasjonal regi i en europeisk hovedstad, (ambassadearrangert), har en stor separatutstilling på et regionalt kunstnersenter,  en gruppeutstilling på et annet regionalt kunstnersenter, og jeg skal stille ut på en gruppeutstilling på av de største kunsthallene i en kjent skandinavisk hovedstad nær deg. Masse folk kommer til å se min kunst. Ja, jeg har sågar fått ett av de største rommene på denne kunsthallen. Det krever litt over et halvt års fulltidsarbeid for meg å produsere alt dette. Og på det tjener jeg ca 60.000 kroner. Disse pengene skal også gå til å produsere den kunsten som skal vises. Materialer,  ateljéleie. Reiser.
Og det bjuder jeg faenmeg på.
Det jeg gjør er ingen hobby. Da hadde jeg ikke kunne holdt det nivået jeg holder. Og det er klart at noen tjener penger her, men det er ikke meg.

Jeg innrømmer det, det er vanskelig for meg å klare meg uten sugerør. Det er ikke nødvendigvis fordi folk er uinteressert i det jeg gjør, det er fordi det ikke finnes noen systemer for at jeg skal få betalt for jobben min. Likevel velger jeg å beholde den. Det er jo selvsagt fordi jeg er en underlig særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb. Noen er sånn. Andre har flaks nok til å ville bli leger og maskiningeniører.

Vi har masse kunstnerfinansiert kunst i Norge. Altså sånn sugerørsløs. Vi har vent oss til det. At kunst er billig. Litt som at nettaviser skal være gratis kanskje. Og man ser ingen sammenheng mellom de store og de små. At de som er store og nå klarer seg selv, som blir innkjøpt av Norol og stat og kommune, ikke våknet opp med det nivået en vakker dag. At man derimot har jobbet seg opp dit, gjerne ved hjelp av et og annet sugerør. Fordi det er sånn at vil man ha den kunsten som klarer seg selv, så må man hjelpe den dit. Ettersom kunst jo skal være gratis.

Man ("man" er samme som "alle", se tidligere forklaring) ser ingen sammenheng mellom forventet billig kunst og sløseriet et statstilskudd visstnok er. Bruk pengene på vei istedet! roper folk. Vi har ikke råd til at fok skal ha betalt for å drive med hobbyen sin!
For hele det beløpet man ville kutte i støtten til billedkunstnerne, langtidsstipendene som skulle komme istedetfor garantiinntekten som man allerede har fjernet, ville man fått 150 meter motorvei. Wihi! Og siden kunstnere er billig i drift, ville man sysselsatt ca 80 mennesker med de konsekvenser det ville hatt for deres familier for samme penger. Hvert år altså.
Og disse stipendene? De går til de eldre. De som har klart seg som kunstnere, utviklet seg, jobbet på, og nå er sånn femti-seksti. Da er det litt sent og klippe håret og få seg en jobb. Det er selvsagt ikke veientusiastenes problem, men alternativet for de fleste av disse ville vært NAV og det er nok kontraproduktivt.
Og hvor i himmelens navn kommer den tanken fra, at en sulten kunstner er en bedre kunstner? Er en sulten økonom en bedre økonom? En sulten kunstner er en sulten kunstner. Han kan kanskje si noe kunstnerisk om å være sulten. Men det blir litt uinteressant i det lange løp. Han ville nok dessuten sagt det på en slurvete og ukonsentrert måte, ettersom det er vanskelig å jobbe bra når man er sulten.

Sånn. Nå har jeg sagt alt det der. Jeg har ikke fattet meg i korthet men jeg har fattet meg.
Og alt det der kan man si og forklare og man kan snakke om skolebarns mestring om man også underviser i kunstfag, man kan snakke om Munch og Ibsen og Norge i utlandet, man kan snakke om kunst som politisk instrument, og man kan dra frem den der om kunst og næring (blæh) men
Det er ikke bare fordi jeg er en særing som ikke kunne hatt en vanlig jobb at jeg driver med dette. Det er også fordi jeg tror på det der at et samfunn uten kunst er et maskineri, og et samfunn med kunst er en sivilisasjon. Og jeg vet hva jeg foretrekker og jeg vet hva jeg frykter.