Å ikke skjerpe seg

Det føles som om neste innlegg, dette innlegget, må være noe positivt, et lite glimt av vår. Den andre kvota ble brukt opp i forrige innlegg. Men jeg synes ikke jeg kan si at det går så bra heller, når jeg tenker etter.
For når jeg tenker på hvordan jeg har det, så er det lyset i vinduene hos pappa og bilen i innkjørselen hans da vi nærmet oss huset, det som varslet at noe var galt, jeg kjenner.
Men kanskje er det lurt å ikke tenke etter. For jeg vet jo at dagene er lettere nå, om jeg bare prøver å ikke tenke så mye på hvordan jeg egentlig har det. I dagene før begravelsen føltes det som om jeg holdt på å bli til stein, både kroppen og hodet var på vei å bli forsteinet. Og sånn er det ikke nå.
Det er jo ikke fest og ballonger. Det er oftest vanskelig å få to tanker til å henge sammen, men den der følelsen av å holde på å bli til et helt uplastisk mineral, den er jo ikke der lengre. Så jeg vet at det går bedre.

På dag tre sa jeg til the Stig: i morgen skal jeg skjerpe meg. Da mente jeg at nå hadde jeg fått frikort lenge nok, jeg skulle delta mer i alt, jeg skulle stå opp med Jendor, jeg skulle ta meg sammen og være med på å få det hele til å gå rundt. The Stig syntes ikke det var noe å tenke på. Nå har det gått fire uker, og jeg er fortsatt ikke i stand til å skjerpe meg. Altså, jeg er mer med. Men den der tanken om at om jeg bare skjerper meg, så får jeg det til, da blir jeg som vanlig, den tror jeg ikke på lengre.
Men jeg er mer med. Det kan jeg vel si.