Det skulle handle om sofa men gjør ikke helt det.

Hei bloggen. Hei folk som leser bloggen. Hei megselv.
I dag har vi vært med en sofa i pappa sitt hus. Pappa er død, han ligger på kirkegården. Han har gått over i underjordsdrift, som han selv pleide å si. "Når æ har gådd over i underjordsdrift oppe på Sandnes." Det var implisitt at det var en stund til det skulle skje. Nå har han det. Nå ordner jeg hus. Og snart må jeg skjønne at han er død, men det er ikke den enkleste å få inn i hodet.
Èn eneste gang har jeg sett på telefonen og et millisekund vært på vei til å ringe til pappa. Men bare den ene gangen. Stort sett er det fremst i hodet at han er død. Og likevel synes jeg det er vanskelig å forstå.
Men sofa. På plass, team Fig&Stig bærer og plasserer. En hel sofa. Det krevde en enormt stor bil, men selv om vi bare er to, og den ene er under gjennomsnittet stor, bar vi den inn og ut av hus og biler. Hurra. I morgen er det bord og stoler og med litt flaks, som vi betviler, får vi fotografert, hvis ikke må enkeltpersonforetakene donere enda et dagsverk til Dødsbo A/S. Det begynner å bli noen. Det blir enda fler.

Alle sørger forskjellig. Jeg sørger fortsatt.
Det var da lenge, synes noen. Jeg vet ikke jeg, han døde jo i forrige uke? Som nå begynner å bli 8 måneder siden. Som tiden flyr når man ikke har det gøy.
Altså. Jeg forstår at folk ikke forstår. Jeg gjør jo det, det har jo gått nesten ett år. Noen folk forstår jeg ikke helt at ikke forstår, men jeg må bare forstå at de ikke forstår. Den biten er litt tung da. Men sånn er det.  
Jeg begynner også å bli lei av å høre om dette. Faktisk. Så jeg snakker ikke så mye om det. Jeg begynner også å bli lei av å lese om det, men jeg skriver likevel mye om det. Tilogmed når jeg skal skrive om sofa blir det pappa.

Nå skrev jeg meg faktisk bort. Jendor klarte å gå seg vill i senga da han skulle legge seg i går, han hadde tøva så mye rundt, jeg hørte en liten stemme som sa Kor e plasshen min? og jeg prøvde å legge ham på puta si men han skjønte ingenting og til slutt måtte jeg skru på lyset. Åja! sa han og la seg på puta. -Skru av lyset!.

Ja. Så jeg venter vel på at noen skal skru på lyset og jeg skal skjønne at pappa er død, men det er ikke sikkert det skjer, man får heller lære seg å orientere seg i mørtna.
Jeg ble litt sint på denne metaforen, det var ikke det jeg hadde tenkt å skrive men det ble sånn. Føles litt som et billig poeng. Jeg kunne like fort ha skrevet om den nektarinsteinen jeg prøver å gro i vinduskarmen, og som jeg sjekka i går og som det kom en liten makk ut av. Kunne sikkert lagd et billig poeng om sorg og dør og liv og sørging av det og.

I DAG HAR VI VÆRT UTE I HAGEN OG DET VAR SOL OG HØST OG DET VAR FINT.
Hele familien. Sagd ved og greier. Vi driver med helt vanlige hverdager. Og har det fint på toppen av det hele.

Iallefall. Det føles som jeg kommer til å tøve rundt i mørtna ei stund til. Og det er helt greit det.




Fader Ullan for et innlegg dette ble da. Og det vet jo jeg også, at man ikke skal skrive høyt, men jeg skriver det likevel, for jeg prøver å finne meningen med denne bloggen igjen. Det blir så fort sånn at jeg orker ikke, overskuddet i dette overskuddsprosjektet er borte og det fører ikke til at jeg ikke skriver, men til at jeg sensurerer. Og da blir det fort stopp. Jeg prøver å komme meg forbi det der.
Heihei bloggen.