Byen er sperret av og et helikopter ligger mer eller mindre permanent over oss.
I dag skal vi markere at det er 75 år siden krigen var over. Her. Kongen kommer, norske og russiske politikere kommer, statsministre, utenriksministre, det skal prates og minns og kranses og hedres.
Jeg har etter litt vingling fram og tilbake pakket kofta i sekken og kommer til å gå og se på, på torget. Søskenbarnet mitt hadde plutselig kastet seg rundt og sydd seg kofte, hun var innom i går kveld og lånte bånd og belte og veske og sjal, og jeg tenkte hva faen, jeg kan vel også bare delta?
Bæslusvarslet er reelt. Jeg kommer helt sikkert til å gråte, selv om jeg har en slags indre motvilje mot offentlige markeringer og seremonier. Jeg forstår dem ikke.
Men krigen er vanskelig, krigen og motstandshistorien handler fortsatt om dem sørpå, men ikke kommunistene, ikke oss, og krigen for hardt med slekta. Er du en helt om ingen anser deg for å være helt, før etter din død? Hjelper det å være helt om du lever livet med en kule i hodet?
Var du statsfiende eller motstandsmann? Var du en del av den norske historien overhodet?
All denne urettferdigheten kommer helt sikkert til å få meg til å gråte. På et eller annet offentlig tidspunkt. I løpet av dagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar