KOOOOM

Det er sjelden vi har det travelt. Nesten aldri skal vi nå noe. Vi skal jo i barnehagen, hjem fra barnehagen, på jobb, ned til byen, i bursdag, men konsekvensene av å somle er ikke særlig store. Likevel kjenner jeg en sånn enorm utålmodighet i meg. KOM nå da. Ok, men KOM.
Det spiller egentlig ingen rolle om vi bruker to minutter eller ti sekunder på å gå opp trappa, om vi turner før vi tar på pysjamasen eller om vi bare tar på pysjamasen, det gjør egentlig ingenting om vi ringer inn alle fortsporene på vei ned til byen med en pinne vi fant, for vi skal bare ned og spise en bolle på kafé, men likevel, jeg får MAKK. Jeg vil videre, jeg vil ikke heftes av fireåringers totale mangel på konsentrasjonsevne og jeg vil ikke si spis nå brødskiva di trehundre ganger eller KOOOOOM tusen ganger.
Det er bare å la være å si det første gangen, så blir det ikke tusen.
Men likevel.
KOOOOOM NÅ DA.