Jeg kan ta to veier til jobb, en omvei bak byen som egentlig er en industrivei men ganske fin, og E6. Jeg tar stort sett omveien, jeg liker å gå, men i dag tok jeg E6 for det er litt glatt og jeg hater glatt og jeg vil gå kortest mulig. Det er kaldt og klart og høst mot vinter. Det ryker fra flere skorsteiner, og det er sol og dampskipssentralen ser litt pittoresk ut der nede mot fjorden, og de nye fargene på de nye byggene gjør meg glad og jeg ser på Kirkenes og jeg prøver virkelig å elske deg Kirkenes, men jeg føler at jeg har mine ord i behold når jeg sier at jeg har ikke hatt en glad dag siden jeg kom hjem. Jeg har såklart ledd og vært fornøyd og opplevd fine ting. Men sorg og uro har alltid ligget som ballaststeiner i magen, hver eneste dag.
Mye er vanskelig. Mye er vel fint.
Jeg går forsiktig, det er frost på marken, det knatrer i piggdekk når bilene kjører forbi.
Etter en stund begynner jeg å lure på hvorfor jeg har på meg regnjakke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar