Jeg hadde engang en leser. Anne. Som likte å høre om drømmene mine. Hun er det eneste mennesket jeg har truffet på som syntes det å høre om andres drømmer var interessant. Men det gjorde hun.
Akkurat nå er jeg litt lei av å drømme. Det er aldri noe nytt, liksom.
Jeg drømmer alltid ett av følgende, og stort sett alltid den øverste på lista:
-Jeg reiser. Enten er jeg ombord på et tog eller en båt eller fly eller en trikk, eller så er jeg på stasjonen og leter etter riktig perrong. Eller så er jeg i en eller annen forstad og leiter etter trikkestasjonen og forsøker å finne ut hvilken linje det er jeg skal på. Èn gang var det buss. Da hadde jeg tatt fly til Helsinki og skulle finne hotellet.
Noen ganger sleper jeg på bagasje, andre ganger skal jeg gjennom sikkerhetskontrollen.
Før skulle jeg nesten alltid til New York om reisen skulle foregå med fly, men det har roet seg etter at jeg var der i sommer.
-Jeg finner ut at vi har et ekstra rom i huset. Eller en hel ekstra fløy, for den del. Dette er alltid litt irriterende, for jojo, det er fint med mer plass, men hva skal vi med den? Vi har jo allerede en stue, her var det en til, når var det meningen vi skulle bruke den?
-Eller så er jeg tilbake en plass der jeg har bodd før, og bare, oops, ja, denne hybelen har jeg glemt å si opp ja. Eller jeg har framleid den og leter etter eller finner tingene jeg hadde der før. Ofte er jeg hos farmor, inne hos henne der hun bodde i Bjørnevatn, kanskje med et stikk av dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært der på en stund. Kanskje har jeg egentlig arvet leiligheten hennes. Noen ganger leter jeg etter et sted å bo, en leilighet jeg kan leie eller lignende.
-En sjelden gang i blant hender det at jeg drømmer at jeg har en ekstremt effektiv måte og gå ned trapper på.
-Men oftere drømmer jeg at jeg later som jeg besvimer. Kanskje jeg ikke føler meg helt bra, kanskje jeg egentlig burde besvimt, men så later jeg som jeg besvimer istedet. Eller så later jeg som jeg ikke kan gå, eller som jeg er ekstremhalt i trapper, og så må jeg på noe vis følge opp denne løgnen.
-Jeg går på skolen igjen. Avogtil er det gymnas/ungdomsskole, noen ganger er det kunsthøyskolen, men det er ikke særlig kult, folk er ikke greie og jeg vet ikke helt hvor langt vi er kommet i matematikk.
Så hva skal man si? Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg vet ikke hvor jeg er, og jeg er redd for at folk skal skjønne at det ikke er synd på meg? Og jeg er dritgod til å gå i trapper.
Det må være noe sånt. Takk, underbevisstheten, for din hjelp og støtte i hverdagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar