Vi forbereder oss på frigjøringsjubileum. Det skal legges ned krans ved krigsmødremonumentet.
Og det er få statuer som provoserer meg som den.
Hvem er det hun står og venter på, alene med sine to små barn? Mannen? Hvor er han, krigsmorens mann? I.....krigen kanskje? Vel, i såfall var han en tysk soldat, for mennene her var ikke i krigen, og de mødrene fikk ikke noe statue reist i sin ære.
Jeg synes dette er på grensen til historieforfalskning. En mor, som speider ut i horisonten, etter sin mann. Som sannsynligvis var på jobb og kom hjem klokken tre, så få på deg skoene og få gjort unna fjøsstellet nå.
(Hvorfor har hun ikke sko på? Det er Finnmark! Det er kaldt!)
Jeg er helt for å hylle kvinnene. Men ikke som en flokk umælende mehe som sto og stirret mot horisonten, der det ikke var noen, siden mannen faktisk OGSÅ var hjemme.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Drømmer og lyden av blod (både presis og villedende overskrift)
Jeg var på en middag med noen mennesker jeg kjenner, har møtt før og aldri har møtt før, og én (aldri møtt før) sa at han var opptatt av drø...
-
Brev fra etterkrigstia. Da alt skulle bygges opp igjen. Til Finnmarkskontoret, som sto for pengene/oppbyggingen/skjemaveldet. Stor begeistri...
-
Man kan lese den overskriften med tjukk svensk aksent. Mother, brother, bother- mædder, brædder, bædder. Sånn snakker de. Ja jeg er sure på...

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar