Sommeren!

Jeg liker ikke sommeren!
Det har ikke slått meg før nå at det er problemet, men jeg liker faenmeg ikke sommeren. Den er jo helt ulikbar!
Den er bare stress. Den skal liksom fylles med evigheter med is og sykkelturer og sommerkjoler og hytteturer og varme og fiks på huset og paibaking og drivhusbygging og dager i hengekøya med bok, men hvordan skal man klare det? Sommeren er seks uker! Juli og halve august, der har du sommeren i Finnmark! Og ikke én av disse dagene er du garantert mer enn seks grader! Og på toppen av det er ferien faktisk bare tre- fire uker, og det er inn i de ukene der man skal presse masse imaginær KOS og kanskje en liten ferietur på toppen av det. DET BLIR JO BARE STRESS!
Og hele tiden går man og bever for at den snart skal være over. For det er den!
Sommeren altså. Fyfan for noe lureri.

Mange elsker jo våren, men de er ikke fra Finnmark.  Det de elsker er en slags pre-sommer, mens vår her er mer som en post-vinter.
Jeg liker høsten. Den er også kort, men den lover ikke mer enn den kan holde. Den lover vinter, det er det den gjør.

Nå må jeg lære meg å like vinteren. Det ligger meg ikke naturlig, men som jeg har sagt en milliard ganger: man får ta det man får.