livsglede: ut

Tilogmed dere som så vidt har sveipet innom bloggen, har nok fått med dere hvor mye jeg misliker søknadsskriving. Fi fan.
Og det er nå. Det suger all livsglede utav meg.
Det er også noe med hele prosessen- ikke vet man hva de vil ha, ikke vet man hvordan de ser på det innsendte materialet, og ikke får man svar før om seks måneder. Sannsynligvis får man nei. Da er det så lenge siden man skrev at det er litt vanskelig å huske hva man kunne gjort bedre.
Jeg kunne ønsket meg litt mer åpenhet og gjennomsiktighet hos de forskjellige instansene. For eksempel har jeg nå tatt rede på at de ikke leser søknadene. De åpner den på skjerm i plenum. ( I talked to insider) Men antallet ord som skal sendes inn går opp, og antallet bilder går ned. Det får jo folk til å tro at det er motsatt, at man skal satse mer på tekst og mindre på bilder.
Herre jedorias så mye tekst jeg har skrevet som ingen har lest.
Jaja.

I år er jeg så desillusjonert at jeg ikke riktig gidder engang. Det blir som det blir. Jeg skal jobbe litt mer med bilder, men i løpet av dagen hadde jeg tenkt å få inn søknadene til de samiske kunstnerorganisasjonene, så er det gjort, og så kan jeg konsentrere meg om Kulturrådet. Jeg vet ikke helt hvorfor dette er en fornuftig arbeidsfordeling, det er ikke større sjanse å få noe hos Kulturrådet, men det føles likevel som man må bruke mest tid på den søknaden.
Jaja.


Jaja, jaja.
Drit.