Kunsten inni meg

Ja, så var det noen som spurte meg om jeg ikke bryr meg om hva andre syns om kunsten min, og det gjør jeg jo, på den måten at jeg blir glad (eller mest brydd) om folk liker det, men kanskje ikke bryr meg så veldig om folk ikke liker det. Ikke at jeg bryr meg null, men jeg overser det litt. For hvis ikke blir det så vanskelig å holde på. 

Og så er det sånn: hvis folk som ikke kan fordra samtidskunst, hater det jeg gjør, så bryr jeg meg null. Som eksempelet i går. Jeg for eksempel bryr meg jo veldig lite om manikyr, men uttaler meg heller ikke om det. Andre liker det, men det er ikke en del av mitt liv og nei, jeg synes ofte ikke det er så fint med veldig overdrevne negler, men det kommer jeg jo aldri til å uttale meg høyt om heller. Jeg liker ikke manikyr så da blir det litt spesielt å skulle uttale meg om enkeltnegler, liksom. Noen som jobbet med logistikk i legemiddelindustrien hadde sikkert også blitt veldig forbauset om jeg var imot logistikk i legemiddelindustrien men likevel ville uttale meg spsifikt om deres jobb.

Så det bruker jeg ikke så mye tanker på. Jeg bruker veldig mye tanker på arbeidet. 

Og det er jo veldig hyggelig når noen liker det jeg gjør, og uttaler seg om det. Men på en måte er det litt skummelt også. For da kan man begynne å lete etter akkurat det den ene personen likte i sine andre prosjekter også, forstørre det, og det fungerer sjelden så bra for meg å prøve å styre arbeidet. Det at jeg får stille ut igjen og igjen, det er jo den viktigste tommel opp man kan få for sitt arbeid. Ikke man. Jeg. Jeg regner det for viktigst. 

I dag blir det viktigste å se over noen budsjetter og være litt kontorist, jeg har ikke helt ork til å gå inn i noe kreativt i en sånn klemuke mellom to intensive arbeidsperioder. Men kontorarbeidet må jo også gjøres. 

Selv om det ikke er så spennende.

Men det hjelper med kaffe.