Det har på sitt vis hendt ganske mye mens jeg stablet pinner der i Oslo. Jeg hadde bare ikke ork til å skrive om det for pinner tok all min tid, og sekstusen trappetrinn opp og ned og opp igjen.
Det som betydde mest var at tante Hild døde. Og jeg føler det på en måte som jeg har mistet røttene mine. Av fem søsken på pappas side er det nå null igjen. Jeg har en tremenning, en innadoptert tremenning, og to halvsøskenbarn i USA. Et søskenbarn på Jessheim, og to søskenbarn vi har mista all kontakt med pga Ikke Så Greit på Vestlandet en plass. Hvem skal være familien min?
Hvem skal jeg spørre når jeg kommer på den historia om onkel August med de lange krøllene? Hvor kom Paul fra? Var det han som gråt da de klippet August? Hvem var det som kom fra Nellim og hvor mange tvillinger var det egentlig i slekta? Hva jobbet onkel Kornelius med? Nå er det mitt ansvar å vite alt det der og jeg aner ikke.
Jeg synes også at det er så himla rart at de er borte alle samme. Hele familien min. At det går an. Pappa, onkel Tor, tante Anne, tante Ingrid, Eva som var familiens hukommelse og nå tante Hild.
Som jeg tror var den som sørget og savnet like mye som meg da pappa døde.
Og det gikk så fort på slutten, vi skulle jo ringes på telefonen og så var hun død og ikke mer ringing på telefonen.
Jeg vet det er et uttrykk uten mening, men det føles URETTFERDIG. Himmel og hav altså.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar