Kunsten rundt oss, da.

I dag er det onsdag. Det er sånn en fin og rolig dag. Det har jeg skrevet om før. I går var også sånn en fin og rolig dag, det skrev jeg forsåvidt om i går. Og jeg får tusen flinkispoeng som passer på å putte inn noen fridager mellom to hektiske arbeidsperioder i hovdstanden.

For to år siden, ganske nøyaktig, skrev jeg et innlegg (og en kortere versjon her på bloggen) om en statue som står på torget her i Kirkenes og provoserer meg. Det er altså krigsmødremonumentet, av Per Ung, en masseprodusert statue som står maaaange steder i Norge med en dame som står og stirrer etter mannen, som ikke er der, han er enten på havet (Svolvær) i krigen (Bergen, Kirkenes) eller noe litt mer uspsifisert eller i det minste har jeg glemt det, i Ekebergparken, og så videre. Problemet er at jeg oppfatter det som på grensen til historieforfalskning at hun står der og stirrer etter mannen som er i krigen, for det var han jo ikke. Norge var okkupert. Mye motstandsarbeid var det jo, men partisanene har ikke akkurat blitt hyllet etter krigen så ikke kom her med den. 

Men det var to år siden altså. Ganske nøyaktig, og derfor dukket den opp igjen i feeden min på FB, en lokal journalist tok tak i det, og hu hei der var sirkuset i gang. Og så må jeg innrømme at det fikk det bare være for meg, jeg gadd ikke lese alle innleggene, som var skjønt enige i at jeg var surmaget og manglet historiekunnskap og hahaha se på den "kunsten" hun lager selv. 

Altså, det får jo folk bare synes. Det er jo også mulig at jeg hadde giddet å ta mer tak i det om jeg ikke hadde vært så travel akkurat da, (med "kunsten" min, som jeg aldri helt skjønte hvorfor endte opp som et argument i debatten, men som sagt, gadd ikke lese så nøye) men jeg tror egentlig ikke det. Det er en teit statue fordi den gir et villedende inntrykk av oss i nord, som vanlig, men herregud, om man vil leve i løgnen så værsågod. Vi har også nettopp fått et lekestativ på torget, det skal liksom være en kongekrabbe, men er det helt ÅPENBART ikke, men det gjør mindre, for alle her vet hvordan de egentlig ser ut. De er jo overalt. 

Som minner meg på at jeg må ta noen ut av fryseren og faktisk spise dem opp sånn at vi får plass i fryseren til sånne ting man har i fryseren når det nærmer seg jul.

 

Nå skal jeg snart lese en helt sinnsykt masse dokumenter om andres kunst. Først skal jeg bare lese en helt sinnsykt masse dokumenter om hvordan det forventes at jeg gjør det. Jeg sitter i en sånn stipendkommitte ( aldri lært meg å stave det ordet) og skal melde inn habilitetsspørmål. Jeg er ganske streng der selv, men jeg har ikke siste ordet såklart. Problemet er at jeg jo kjenner veldig mange samiske søkere, men jeg vet faktisk ikke alltid hva de heter på papiret. 

Men det er veldig få skulptører som leverer blindkopier av ariske damer til alle landets torg i søkergruppa, så jeg føler at selv om jeg har hatt en utblåsning der, for to år siden, så er det innafor.