I morgen drar jeg tilbake til hovedstaden for å ordne med kunst, åpning på fredag på Kunstnernes Hus, 19.00, velkommen velkommen, (men altså kom og si hei!) og jeg må si det har vært veldig deilig med en liten pause i arbeidet, for det blir så intenst, både for kropp og hode og gå oppi det i lengre tid. Jeg klarer ikke ta pause når jeg står midt i det heller, klarer ikke ta lunsj, gå tidlig hjem, treffe folk, jeg må bare jobbe til jeg vet at det sitter, at det blir ferdig.
Det overhengende problemet nå er at Jendor er sylte forkjølet, og jeg med mitt minimumsimmunforsvar går rundt og er oppgitt og forskrekket for jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer meg unna. Alle snakker om at nå kommer alle forkjølelser for vi har gått rundt og vært så friske under koronaen, men hva med meg da, som har vært forkjølet syv ganger i perioden? Kan ikke jeg få fri nå?
(Ja jeg teller) (Ja for jeg synes synd i meg selv tenk) (Jeg jobber med akseptansen)
Jeg vil så gjerne på den åpningen for det blir den første på to år. Og jeg av alle som hater åpninger. Jeg vil på åpning! Jeg har sydd ny kofte til anledningen!
Familien har foreslått at jeg bare flytter ut og tar taxi i morgen tidlig, men jeg er jo strengt tatt ikke en toppidrettsutøver. Ikke en gang en toppkunstutøver. Så det blir som det blir uten å ty til latterligheter. I mellomtiden unngår jeg til en viss grad mitt eget barn, som har full forståelse for å måtte snyte seg selv.
Heldigvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar