Å jobbe jobben sin. Hver dag.

Jeg maser om været som en annen fisker. Stor skuffelse å våkne opp til minus nitten når det var lovt minus fire. Det var i går altså. Så kom det seg jo betraktelig og vi var ute og måket snø i minus tretten.Totalt levelig. I dag kom de der minus fire men det var også meldt 22 sekundmeter og hallo og neitakk, skal jeg, når jeg endelig slipper å trampe til jobb i treogtyve minusgrader, måtte slepe meg ned gjennom liten storm?  Det er da det er bra å ha bil. Den starter ikke i minus 27 men liten storm klarer den. Og helt fram til det ble avgjort hadde jeg grudd meg litt til å gå på jobb. Litt sånn søndagsangst. Som jeg vet er totalt ulogisk når man har laget sin egen jobb, men likevel. Og er det det å GÅ på jobb som er verst med jobben min? nei det er jo ikke det?

Jeg tror at det som er det verste med jobben min er det som er det beste med den, og det er friheten. For det første har man den friheten som vel ikke er reell, den som gjør at man må godta alle vilkår betingelsesløst. Når man går inn i en utstillingsavtale med dårlig lønn, dårlige arbeidstider og store krav, helt selvvalgt. Man har friheten til å si nei. Da står man der uten jobb. Helt i starten av karrieren er denne muligheten til å si fra seg jobb egentlig veldig liten. Nå er den større. 
I teorien velger man sin egen arbeidsgiver men i praksis er man så glad for å bli valgt at man går med på det meste. Hadde jeg vært akademiker ville jeg kalt dette den problematiserte friheten og her gått over til den vanskelige friheten;, men jeg er ikke akademiker og tenker på neste punkt som den satans friheten. Og det er at jeg er ansvarlig for min egen fremgang, livsglede, arbeidslyst og arbeidsoppgaver absolutt hele tiden. Jeg velger jo selv hva jeg skal jobbe med, men det gjør jeg også hele tiden, så om det er en litt tung mandag etter en ganske søvnløs natt kan jeg ikke gå inn i noen som helst slags form for zombietilværelse og punche tall eller hjelpe meg selv med noen autopilot, jeg kan heller ikke gjemme meg på kopirommet, jeg må derimot lage et mesterverk. Et sånt man skriver i avisene om, helst. Riktignok den delen av avisen alle avisredaksjoner helst vil legge ned og den saken som har minst klikk, men likevel. Det er der vi har nivået. 
Det er ingen som banker på døra og vil ha innspill på noe og jeg får verken faglige eller sosiale avbrekk. Det er bare meg det står på. Hele tiden. Og det er litt vanskelig. Jeg er veldig usikker på om det er mulig å formidle den satans friheten. Nå er jeg villig til å satse ganske store deler av formuen min (22,50 og en lypsyl) på at ingen bussjåfører leser bloggen, men om noen hadde gjort det, er det mulig vedkommende hadde fnyst av min klagesang. Gjøre hva man vil og bestemme selv hele dagen. Ingen ruter å holde. Det er jo verdens beste jobb. 

Jeg har også hatt verden verste jobb. Jeg og en for tiden veldig høytstående rødtpolitiker fra samme kommune som meg, hadde for mange herrens år siden (ja, så lenge) en prosjektstilling på det lokale museet der jobben var å fjerne gamle stifter fra vannskadede og dermed mugne dokumenter. I et rom uten egentlig ventilasjon. Og uten verneutstyr. Og på en egen del av bygget sånn at vi helt klart satt der og var et lite b-lag uten verdi og utenfor det kollegiale fellesskap. Men vi hadde jo hverandre. Og vi gjorde det meste utav det, vi hadde tilogmed egen veggavis. Vi var veldig flinke til å ha verdens verste jobb selv om den tiden som ble brukt på å lage veggavis ikke ble brukt med nesa nede i et muggent dokument. Ansvar for egen livsglede. I tillegg hadde vi en sjef som jeg ikke skal sette unødvendige merkelapper på, men som ofte ble omtalt som psykopat. I det minste vil jeg si ekstremt vanskelig. Det endte med omplassering etter utallige møter med fagforeninger og ledelse og et større og utmattende holoi. Veldig konfliktfylt arbeidsplass.
Og jobben, jojo, vi redda jo gamle dokumenter for ettertiden, men jeg kan ikke tenke meg at noen på noe tidspunkt har sett på det vi gjorde. Vi fikk penger da. Det er jo det man vil ha. 
Og grunnen til at jeg omtaler den som verdens verste jobb, bortsett fra de åpenbare fysiske og psykiske helsefarene pluss kjedsomheten og mangelen på nytteverdi, er at den ble omtalt som verden verste jobb på radio. Jeg sto nede på kjøkkenet på museet, der inne sto P3 på, og så hørte jeg en programleder omtale jobben min i detalj og den andre programlederen lo og så kåret de den til verdens verste jobb. Det hadde vært en form for åpen innsending og jeg og Marie vant. 
Men vi hadde ikke sendt oss inn og dette var et mysterium i sikkert ti år helt til den skyldige innsender selv oppklarte det under et laaaaangt kafébesøk.

Det verdens verste jobb hadde som gjorde at jeg ikke kreperte var en annen person. Nå var jeg så heldig at det var en ekstremt fin annen person, men uansett er det en verdi å dele jobben med noen andre tror jeg. Ventilere, kna, drøfte, bryne seg på. Løfte og løftes. Det har jeg ikke nå. Og det er jo ofte det som er så fint med utstillinger og som kanskje gjør at man godtar idiotiske forhold. Det er da man treffer andre personer. Noen ganger kommer man aldri forbi høflighetsbarrieren, men noen ganger har man et lite og verdifult kollegialt samhold i noen uker. Eller dager. 

Jeg kommer nok aldri i sjelen til å synes at dette er verdens beste jobb. Til det er den for vanskelig. Men det er nok den eneste jobben jeg egentlig har lyst til å ha. Fordi det er jo kunst, sant. Og kunst er viktig. Noen må gjøre det og. 
Ett mesterverk om dagen, så er vi der.

5 kommentarer:

annannan sa...

Så väldigt bra skrivet.

Jag brukar tänka på detta som "det hemska skrivandet man måste leva av". Fast jag har ju ett jobb jag kan fylla med alla de mindre och lättare arbetena. Men det är ändå det där riktigt bra skrivandet och tänkandet jag borde göra. Också.

Jag har tagit till mig den frasen så att jag trodde att det var den som den sydsvenska diktaren Jacques Werup skrev. Det var det inte. Han skrev så här om det icke-kreativa livet i omgivningarna på den skånska landsbygden på 1980-talet:

Lukten av stall ända in under sängöverkastet.
Denna väntan på frun som skiftjobbar på broilerfabriken.
Tandborstarna och kaffeautomaten på diskbänken.
Jultallrikarna och iskylan i finrummet.
De sjukskrivna eller friställda släktingarna
i Ystad eller Simrishamn. Dyngan inne i huden,
det hemska växandet man måste leva av.
Snön som inte ger med sig, sovandet och fetman.
Bara polisradion i fönsterkarmen skingrar ledan.

Det är för att inte ha det livet som man har det kreativa livet, tänker jag.

frk. Figenschou sa...

Nå måtte jeg tenke litt. Veldig bra dikt.

For er det jobben? Er det jobben som gjør at kaffeautomaten på diskbenken blir så uutholdelig? Og ofte er det vel det. Jobben er så mye av det vi gir og får av livet. Jeg ville vel heller vært en lykkelig rengjører på hotell enn en statsbetalt kunstner, men så er jo spørsmålet hvilken sjanse man får til lykke om ikke jobben gir noe tilbake. Om man ikke får være noe. Og det er vel det din siste mening oppsummerer, tror jeg.

Det er så mange som sier til meg MEN DU ER SÅ HELDIG SOM FÅR GJØRE DET DU VIL! og det er jo sant, men det får jo alle. De som sier det er ikke rengjøringsansatte, de er de med master i Digital Consulting Managerism and Logistics. Og de får også bli akkurat det de vil.

engsmella sa...

Altså det du skriver om her, så sant og gjenkjennelig, og noen av grunnene til at jeg er kunst- og håndverkslærer og ikke billedkunstner.

frk. Figenschou sa...

Men kunat-og håndtverkslærer, kan ikke helt se for meg at man kan synke inn i zombietilstand på en vanskelig dag der heller, der må man jo virkelig levere uansett!

engsmella sa...

Nei, ingen zombietilværelse, men den motsatte sida av det hele - og at jeg kjenner igjen det du kaller den satans friheten, og det var den jeg valgte bort.

dette er en overskrift, jeg fant ikke på noe bedre

Det er mulig det er på tide å bytte briller igjen. Fint, for det var jo så utrolig lite styr sist gang. Iallefall får jeg vondt i hodet hver...