Teller ikke

I går var jeg på puben med mor, tante, stefar og to søskenbarn. Følte meg helt britisk. Vi hadde bestemt oss for å gå ut tidlig for å slippe så mye sjorr og fest, men problemet med å gå ut og ta en øl klokken fem er at da er det bare alkoholikerne og det evige festgjenget som er ute, og de er jo helt grenseløse. Vi fikk litt besøk ved bordet, men alle klarte seg ganske bra, både de edru og de fulle. Og de ekstremt tunghørte på nærmere nitti. 

Familien min er veldig, veldig glad i å flire. Vi har liksom bare et gir, og det er latterkrampe. 

 

Jeg har, som et bidrag til fysioterapeuten min sin evige masing om energiiiiibalansen, bestemt meg for å slutt å telle hva jeg har fått gjort i løpet av en dag, så hva jeg egentlig har fått gjort her i min gressenketilstand er dermed litt tåkete, men i går sydde jeg et par bukser. Falsk gylf, så jeg slapp å knote med glidelås. De ble kjempefine! Nå vil jeg sy en jakke men jeg har foreløpig bare mønsteret på pdf og jeg synes det er så knotete med sånne utskriftsmønstre. Det har vært regn de siste dagene, da er det fint å bare bli i kjelleren hele dagen. Jeg har også en ládjogáhpir å sy ferdig, den har vist seg å bli en utfordring for hun som skal ha den har sånn magnetisk høreapparat operert inn, så det må være plass, men da ble liksom hornet så skjevt. Funderer veldig på dette. 

 

Siste finværsdagen gikk jeg og min venn K til hytta mi på Harefoss. Jeg har ikke gått dit før og har vært litt usikker på om det overhodet skulle gå, men jeg gikk med stokk så det gikk helt fint. Enste er at det var ganske vått ikke bare i terrenget, men også på stien. Jeg mener, det vokste vannliljer på den. Stokken er sånn sammenleggbar med strikk inni, så innimellom ble den nederste biten bare igjen i et myrhull mens jeg og de øverste bitene gikk videre, med en lang og stadig lengre strikk imellom oss. Det hadde kanksje vært bedre med en vanlig stokk. K fant veien, hun hadde med kart og var proff, skulle jeg gått alene hadde det bare blitt surr. Vi må gå forbi militærhytta på veien, og de hilste pent og lurte på hvor vi skulle. Det er liksom noe nytt, de har fått beskjed om å være hyggelige. Funker veldig bra for meg ihvertfall. 

Jeg kjente meg som sånn erketypisk bilde på en finnmarking da vi hilste. Går med stokk, men på tur skal de faenmeg!

Det er ca to timer hver vei, litt tungt terreng når det er så vått og vanskelig å navigere hele tiden for å holde seg sånn noenlunde tørr, men det gikk helt fint. Når vi kom frem fisket vi, jeg fikk tre harr og min kompis K fikk den største abboren jeg har sett der. Hun har ikke fisket så mye med makk og dupp før, så jeg mått rope at hun måtte dra til når duppen forsvant, og da fikk hun altså det lille elvemonsteret sitt. 

Neste dag inviterte jeg mamma på kokt harr, som er noe av det beste hun vet. K hadde spist abboren, men mente jeg hadde hypet abborfilét litt opp, det var ikke det aller aller aller beste hun hadde smakt iallefall. 

Hun er så fin å være på tur med. Vet hvor hun skal og så bra energi på alt. 

 

I dag skal jeg sose mer rundt, en tur ned til byen for å se om de har lange strømper, og så kanskje printe ut det mønsteret? Være litt i hagen, jeg og the Stig er enige om å beskjære, men helt uenige om hvordan. Jeg vil ta toppene, han vil ta stammene. Jeg mene at det er flathogst, ikke beskjæring. Om jeg beskjærer før han kommer hjem, får jeg bestemme. Men også jeg i mitt ungdommelige overmot skjønner at jeg med mine ledd&balanse kanskje ikke skal klatre i trær når jeg er alene hjemme. Litt ansvar får man utvise. Og snart kommer de mine hjem og det blir fint, ikke bare fordi jeg kan klatre i trær, men fordi jeg har jo en veldig fin liten flokk. 

 

 

 

 

Lakka hullu (multebærgalskapen)

I går var jeg på multebærtur. Dagen før traff jeg en kompis på butikken i det hun mistet telefonen i bakken, hvilket er så typisk kompis, som jeg ikke har sett på en stund, at jeg ble fryktelig glad. Vi gikk fra Hva med å drikke vin på veranaen? til Eller skal vi dra å plukke bær heller kanskje? på kun kort tid. Det er jo bærtida. Veldig tidlig lakka hullu i år da. Eller vi er ikke hullut, vi er sunne.

Dagen før hadde jeg vært på middag hos mamma og hun hadde sagt at hun og onkelen min (som også er gudfaren min) skulle plukke multer på Reinøya. Åh, kan jeg være med? spurte jeg, for jeg er litt begrenset til bynære områder alene. Mamma ble helt sjokkert. Helt sjokkert faktisk, over spørsmålet, og fikk stotret fram at hun kunne jo ikke spørre onkel om om om om... ANDRE folk kunne være med. Jeg ble litt perpleks, jeg er jo ikke helt ANDRE, jeg er veldig nært i slekt, men mamma ble enda mer sjokkert over at jeg protesterte. Jeg måtte bare la det fare.

Dette skal egentlig bare handle om lakka hullu, men jeg må få inn at jeg senere på den kvelden ble invitert opp til naboen for å drikke vin på nordsiden av huset, og selv om den uttalte kompassretningen i invitasjonen forvirret meg litt i starten så er det liksom rett under vinduene til leieboerne, men det er der man får utsikt til midnattsola, og leieboerne var bortreist den kvelden. Det var en fantastisk kveld og her følger billedbevis. Jeg ville legge ut dette bildet. Derav avvik fra tema. Og at naboen var hjertens enig i at det var en rar reaksjon såklart. Det var egentlig det jeg ville ha med. Og bildet.

(Her skal det sies at hun ringte senere for å spørre om jeg kanskje ville være med likevel, men jeg innså at det var fordi jeg jo har båt i sundet...) 

 

Her ser vi midnattsolen. Og den kirka som Kirkenes strengt tatt ikke er oppkalt etter, for tyskerne kunne jo ikke la noe stå ifred. 

 

Jeg og kompis akkoderte litt om hvor vi skulle dra og plukke, og jeg som har litt dårlige knær liker at det ikke er for mye myr-myr, jeg klarer liksom ikke hoppe fra tue til tue så jeg foreslå et sted over huset til en slekting, avkommet til min tante Ruth. Men da måtte jeg spørre mamma om hun kunne spørre slektning, for det er liksom hennes område, og hun bor mest i Oslo, og om hun kommer hjem (og hun er gammel og skal få ha husnære myrer i fred) og noen har vært og plukket der, er det dårlig multekotyme. En annen slektning, som ikke er vokst opp her, men eeeelsker å være her, plukker helt uten å forhøre seg der, og det reagerer alle på. Det er ikke rett fremgangsmåte. 

Mamma sa hun skulle ringe slektning, og sendte sms etterpå om at slektning ikke skal plukke bær i år, men før to sekunder er gått kommer det ny sms om at kanskje jeg og hun skal dra å plukke der i morgen? Kanskje hun kan kjøre vår bil, hennes er lånt bort til svigersønn. Eh ja. Den bilen som mamma har nektet å kjøre under total fraktekrise og nær på mistet fly, den skal hun nå hive seg i, for å dra på multebærtur med ANDRE folk. Hm. Tro om det er fordi hun ikke vil at kompis skal få vite om myrene der. TRO det. 

Da pappa fortsatt var i live skulle vi dra og plukke bær en dag, og han sa at vi drar kl ni, og jeg svarte at fint, da er vi klare da, og han sa eh hvem VI, og jeg sa jeg og the Stig såklart, men da ble det sannelig hmet og ahet der og er det nå greit å dr med folk man ikke er gift med på slektas bærmyrer? Totalt i ignoranse over at han skulle ha med sin egen kjærest, som han heller ikke var gift med. Her var nok problemet ikke så mye giftemålet, som det at the Stig sin slekt sine myrer er veldig nært mamma sin slekt sine myrer, og multebærreglene, de ekstremt uskrevne, sier at man kan ikke gå på fraskilte ektemakers myrer. Eller i næreheten. The Stig hadde dermed ikke noe å bytte med. 

Og når jeg skriver "sine myrer" så er det altså ikke privat eiendomsrett, for det har vi ikke, det er mer snakk om bruken i mannaminnet. Men hun som redda meg på flyplssen da vi kom hjem, H, fortalte om en annen i bagasjekøen, at hun og mannen hennes hadde kommet springende og forsøkt å jage H og mor hennes bort fra ei myr en gang. Tusseladdoppførsel.

Noen setter opp skilt og skriver PRIVAT MYR, men det er bare tull. Og det er bær nok til alle. Som jo også betyr at man kan la tussehuene som setter opp sånne skilt være i fred og plukke en annen plass. 

 

Jeg og kompis bestemte oss for å la mammas multebærland være, mest fordi vi ikke trodde det var modent enda, for å finne modne bær måtte man nok til Pasvik, så vi kjørte til Skrøytnes. Vel der kom vi oss ikke så lett over den vannfylte grøfta mellom veien og myra, og surra litt rundt ved bilen en stund. En mann som kom kjørende rullet ned vinduet og spurte om vi fant noe, vi sa vi lette etter en måte å komme oss over grøfta på-  (Da søstra mi og familien hennes hadde vært der for noen dager siden hadde de forsøkt å kaste den ene ungen over men hun hadde landet midt i istedet).  

Mannen i bilen tipset oss om en stikkvei vi hadde kjørt forbi og et sandtak og bra bærmyrer der.

Vi takket for tipset, men, utypisk adferd! som kompisen min sa. Vi var rett og slett litt usikre på om vi skulle følge det. Det viste seg tvert imot all tvil at mannen overhodet ikke led av lakka hullu og det var sandtak på slutten av stikkveien og et bra bærterreng. Det kan jo være at han hadde gitt oss fienden sin si hemmeligmyr. Man vet aldri med folk og bær. 

Men så saaaaatans med mygg. Herre jedorias. Vi dro ned til myra ved veien igjen etterhvert, der var det mer bris. 

Ca to tredjedeler av bærene var fortsatt kart, men det ble da nok til bøtta, og da vi var ferdige sa pulsklokka mi at restitusjonstiden var 37 timer. Det er slitsomt å gå i myr.

Den er nå litt morsom også, den multebæra, den vokser på det våteste stedet, men bare der det er tørt. Og hva er en myr egentlig? Det er jo bare vann med bittelitt fastere konsistens. El-stolpene i myra sto på flåter, det er langt til fast grunn. Helt lett å navigere er det ikke.

 

Etterpå kjørte vi til 96-høyda og spiste vafler, det har jeg ikke gjort siden farmor var i live tror jeg, så det var en opplevelse. Og vi rakk akkurat å komme oss inn døra før det begynte å regne. 

 

 

 

 

 Pause i myra

 

 

Hjeeeemmmmeee åh endelig

Hå håhåhå hååååå. Nå er jeg hjemme. Jeg er veldig glad jeg betalte meg bort fra den ellevetimers turen med tre stopp, for jeg er helt knust. Det er SÅ deilig å være hjemme. 

Jeg hadde ett lite, forutsett problem med hjemturen og det var den siste strekka, fra flyplassen og hjem. Her blir jeg vanligvis henta, men the Stig er jo i et annet fylke, og mamma hadde lånt bort bilen til svigersønnen sin som hadde tatt den med til Vardø. Jeg funderte litt på å spørre naboen som sikkert hadde sagt ja men det er noe med det å drive å mase på folk...og det går jo buss. Det er bare det at den går så seint, og jeg hadde mye bagasje og det der med slitne ledd og drasse på kofferter gjennom byen osv. 

Idet jeg satt der og vrei hjernen kom det inn en sms fra stesøstra, om når vi skal sy, for jeg skal lære henne å sy kofte i sommer, og skulle jo egentlig vært hjemkommen nå, (men har godt og grundig informert om alle mine strabaser,) så jeg kjente et øyeblikk at jippi, kanskje er dette løst!, og spurte om hun kunne hente, for hun har bil, men hun skulle bade og drikke kaffe. Like langt. 

Man får vel bare se etter kjentfolk på flyet, det gamle trikset der. 

 

Neste morgen klarte jeg å våkne klokken fire, litt tidlig når man kan sove til fem og ikke hadde sovnet før halv to, men det betydde jo at det ble uplanlagt god tid til frokost. OG jeg husket osten jeg hadde i kjøleskapet i resepsjonen, som var reisegaven til naboen som hadde vannet. 

Vel framme på gate-en var det ikke et stykke kjentfolk i sikte, til jeg plutselig så en slektning, veldig tilfeldig faktisk, for han satt ved den eneste ledige plassen. Jeg sa jeg så etter skyss og ikke kunne se noen kjentfolk, og han sa at nei det er rart man ser jo ingen kjente når man flyr nordover lengre, men han hadde ordnet seg skyss han da. Null napp der altså. Sukk. Min kompis københavn-düsseldorf-ulanbator-kirkenes var booket om på et litt raskere fly og skulle lande bare en time etter meg og sa at de kunne kjøre meg, men jeg vet at de ville hjem og det ville blitt litt en omvei. Men jeg hadde det i mente. 

Og så! da jeg sto og ventet på bagasjen i Kirkenes, dukket det opp et kjent fjes. Og hun hadde skyss med eksen sin. Men bare halvveis. Men! Der skulle hun hente bilen sin som hadde vært på eu-kontroll og da kunne vi laste om der og jeg kunne blie kjørt helt hjem med bagasjen. Her hadde vi et lite, uplanlagt stopp i omastningen fordi det var noen klager på eu-kontrollen ettersom det rant vann ut av bakluka (selve døra liksom) da vi åpnet den, og bremselyset ikke var skiftet, men etter en del akkodering var vi på veien igjen, og jeg bla anbragt min endeholdeplass, verandaen min. 

Der sto naboen og hadde akkurat vannet plantene, og sa at DU SKULLE JO BARE SPURT OSS, og det var deilig, så fikk jeg se på de nylig beskjærte bjørketrærne deres, gitt dem osten, og så dro de på hytta.  

 

Jeg tok et overblikk over hagesituasjonen, veldig mye av det som ikke hadde spirt før jeg dro har fortsatt ikke spirt, så hmpf, mye må lukes, en del kjempebjørnekjeks har anlagt seg i plenen- det er nok å ta tak i altså. Og det liker jeg jo. Her ca kom familien vandrende opp for å hente ting jeg hadde med og se om jeg var i live, og gi meg ting de ville jeg skulle reparere med min fantastiske Bernina matic, så ble jeg invitert på middag og det passet bra, for orke dra og handle liksom, og etter at jeg hadde fått mat dro jeg hjem og uvanlig nok sovnet jeg ganske fort. Nå er jeg våken og knust i kroppen, og har et skjemmøte klokken tre, jeg burde egentlig tatt det fra atelieret så jeg kunne vist&fortalt, men det blir herfa. Orke&ikkeorke, lizm.

 

Juhu! Hjemme! 

Andre dagen på hotell for fly

Ja det blir ikke mer eventyr enn man lager selv hadde jeg nær sagt men faktisk føler jeg ikke at jeg har laget så mye eventyr selv. 

Dagen startet med hotellfrokost. Det er et pluss. Og en plakat om at man måtte bare lage seg matpakke. Og da var det kanskje meningen at man skulle lage seg matpakke istedetfor å spise der, om man skulle ta et tidlig fly, men meningen sto ingensteder så jeg gjorde begge deler. For jeg har med matboks! For the Twig hadde en med til Oslo som ikke var nødvendig på hans neste, mye kortere flytur til Trønderlagen. Også pluss.

Deretter veldig mye minus. Jeg oppdaget at jeg fikk ha mindre bagasje med på flyet jeg var ombooket til, enn det flyet jeg egentlig skulle ta, og dermed hadde pakket til, og bestemte meg for å dra til skranken på Gardermoen og be om få oppgradert til to innsjekkede bagasjer istedet for en innsjekket og en ulovlig handbagasje. Kunne ringt, men har dere prøvd å sitte førti minutter i kø til SAS? Har dere prøvd å akkodere med Widerøe i Tromsø om å få ta med noe inn? Gadd ikke. Jeg gikk på shuttlebussen som jeg jo bare hadde fått én billett til av hotellet. Men på voucheren jeg hadde fått av SAS sto det at voucheren gjaldt til og fra hotellet, så da tenkte jeg at jeg bruker bare den. Det sto heller ikke spesifikt at det gjaldt én dato eller bare en gang. Bare at den gjaldt til og fra hotellet. Jeg skulle fra hotellet. Og det! skulle SATAN meg ikke bussjåføren ha noe av! Hun skulle ikke ha noe voucher! Nei, og det hadde liksom gått bra i går? Da skulle hun ha betalt for den turen også! Veldig ubehagelig opplevelse. Så der sto jeg og lagde kø og måtte betale dobbelt. 

Forholdsvis hyggelig person i serviceskranken til SAS på Gardermoen, men han kunne selvsagt ikke hjelpe. Åja mindre bagasje? Ta det opp med Widerøe på plass, kan ikke hjelpe.  Åja gjalds ikke voucheren på shuttlebussen? Det burde den ha gjort, kan ikke hjelpe, kan ikke gi deg ny, send en klage. Åja ikke råd til noe på menyen med matkupongen på hotellet? Skriv til SAS. 

Inne i Oslo tredve grader pluss, gikk jeg fra skygge til skygge og butikk til butikk, så det var egentlig ganske levelig. Gikk på gamle Stoff&Stil og kjøpte noen mønstre og eeeehh enda flere bånd. Jeg har nok bånd til å forsyne hele Østfinnmark med ládjogáhpirer nå. Og sikkert et par øyer i vestfylket også. 

Spiste matpakken! Satt på en benk!

Ca her kom jeg på at jeg hadde jo reiseforsikring, kunne jeg kommet meg hjem med den? Norwegian hadde to billetter igjen på morraflyet fant jeg fort ut.

Kanskje, sa reiseforsikringen, da jeg ringte, det kom helt an på grunnen til kanselleringen. Hvis det var fordi SAS ikke gadd å fly, fordi det kanskje var litt dyrt med drivstoff eller sånn, så dekket de ingen ting. 

Altså videre til førti minutter i kø på SAS. (vet dere hvor vanskelig det er å finne det telefonnummeret?) Nei, det kunne jo ikke de vite, sa SAS. Men jeg kunne jo skrive til dem og be om svar og da kunne jeg få svar om kanskje to uker.   

Og om jeg ba om å få billetten refundert og reiste med noen andre dekket de ikke hotell og mat. Hva om jeg bare ikke møter da? Ikke ber om å få billetten refundert, men ikke møter på ellevetimersturen til Trondhjem, Tromsø og Kirkenes med for mye bagasje? Nei, da dekket de hotell. Og mat. 

Her ble det litt styrete for meg. For mange løse baller i luften og for mange hvis a så b, men aldri c, kanskje d hvis og hvis. 

Og så kjøpte jeg bare den billetten med Norwegian. Enten dekker forsikringen den eller ikke, men den var ikke sykt dyr, bare dyr, og når jeg nå HAR penger å kaste på problemet.   

Mye bedre for hodet med en løsning. 

 

Gikk en tur på Nasjonalmuseet, jeg har jo gratisbillett gjennom fagforeningen. Kjølig og svalt. Prøvde å tæppe med Vipps i kaféen, det gikk ikke, men det var ingen bak disken som spurte om jeg hadde en dårlig dag og om det var mer jeg ville fortelle om fra mine siste dager, så jeg fikk ikke delt noe der. De var veldig behjelpelige med tæppingen da, men det funka aldri. Hadde kortet innelåst i garderoben i kjelleren. Heiser opp og ned og bilettkontroll mellom heisene men til slutt fikk jeg spist. 

 

Min kompis som er på samme tur og skal via Køben, Frankfurt og Arkhangelsk for å komme hjem sa at de hadde fått beskjed at det var sykdom som var årsaken. Det dekker jo forsikringen. Så sa søstra mi at da de hadde hatt samme problem og hadde bedt om å få noe skriftlig til forsikringen fra SAS, hadde SAS bare skrevet "årsak ukjent." og så kom de ingen vei på forsikringen. Så alt kan jo åpenbart skje. Forsikringsselskapet mitt sa at det hadde SAS ikke lov til å ikke si. Jeg hadde faktisk spurt om akkurat det da jeg ringte. Jeg ser for meg alle problemer nemlig. Men jeg har kjøpt bilett med et direktefly i morgen tidlig. 

 

Derefter gikk jeg og satt meg og snakket skit og gákti med like strandet kompis, ute på Gardermoen, og det var vel det beste med denne dagen. 

Altså, SAS har vel gjort det de skulle. Akkurat. Men de har ikke strekt seg en millimeter. De har kansellert et fly og gitt meg et nytt to dager senerer, lagt på ni timer i reisetid, og da fikk jeg en voucher på hundre kroner til mat i mellomtiden. Alt som har blitt problem, hotell, vouchere, shuttlebuss, bagasje, mat, alt skal jeg ordne selv ved å skrive og klage senere. Det er ikke snakk om et fly som ble en halvtime forsinket, det er snakk om over to døgn. Et absolutt minimum av hjelpsomhet hele veien. Dette er mitt problem og bare mitt. Hvis noen bare hadde strekt seg bittelitt for å hjelpe, gitt meg en bagasje til for å løse problemet de hadde skapt med håndbagasjen for eksempel, så hadde det hjulpet så veldig, veldig mye i en stressende situasjon. 

Men ikke.  

 

Nå må jeg regne på tider og shuttlebusser og finne ut når jeg skal stå opp imorgen for å lage matpakke. Og så skal jeg hjem, og her tør jeg ikke skrive mer om hvor bra det blir for man vet jo at alt kan skje så man skal bare være helt stille med gleden sin til det i det minste har gått bra. 

Hotell for fly

Nå er ferien, den velbehøvelige, over. Eller jeg er i et slags interludium. Mer om det om ca en linje. Ferien besto av mye sushi og is, noen museer, litt shopping, en veldig varm leilighet i en veldig varm by, gjensyn med noen fine folk, mye spasering. Alt var bra. Litt svetting og lavt blodsukker i ny og ne, mest bra.

I dag skulle jeg hjem og the Stig og the Twig til Trønderske Lagen, men da vi sto klar på Gardermoen fikk jeg en sms om at mitt fly var kansellert. Når man bor i gokk og kveldsflyet plutselig er kansellert, aner det en at man ikke nødvendigvis kommer seg hjem samme kveld. Jeg fikk en sms om at jeg skulle få reise hjem om to dager, via Trondheim og Tromsø, reisetid på ti timer, og ettersom bagasjen var sjekket inn kunne den bare fortsette å være det, mente SAS. Hotell på Jessheim en plass. Men voucher på hundre kroner så jeg hadde til mat ihvertfall! (En kompis på reisefot har omkjøring via København med samme sluttdestinasjon, også om to dager, så man tar jo bare det man får. Det kunne altså vært verre.)

Jeg forsøkte å få dette omgjort til hotell i sentrum en plass den første natten og hotell ved flyplassen andre natten, og få utlevert bagasjen, det siste lyktes jeg med men utover det har det vært lite velvillighet å spore. Det er som forventet. Nå er jeg fraktet med buss til hotell på sannsynligvis Jessheim, se bilde under, og her skal jeg altså være i to dager for jeg kunne bare få én billett til shuttle-bussen, noe annet var utover alle fullmakter. Jeg fikk derimot en voucher på middag i restauranten, dessverre viste den seg å kun dekke en eneste ting på menyen, så nå har jeg spist en salat. Selvsagt hadde jeg råd til å kaste hele voucheren til helvette og kjøpe en biff selv, men det er noe med å sende folk til et hotell og gi dem vouchere man ikke får noe for. Pengene mine får dere ikke!

 

 

Dette er utsikten fra hotellrommet. Så når jeg sier at jeg er på Jessheim en plass er det egentlig bare en teori. 

 

I tillegg til all denne enorme uretten som har vederkveget (...-kneget? aldri brukt det ordet før) meg, står det fanden dride meg en stol på rommet laget at professoren min fra da jeg gikk på Khib, et usedvanlig lite likanes menneske.  

 

I morgen skal jeg forsøke å lure meg til Oslo by ved hjelp av lokaltrafikken, men hva jeg skal der inne vet jeg ikke helt. Det er så sykt varmt, tredve grader, det kan ikke brukes til noe. Jeg kunne jo nemlig valgt å reise inn til mammas leilighet igjen, men ettersom letteste mulighet for å få hotell ved flyplassen en plass andre natten var å sjekke inn begge nettene, blir det for mye styr å skulle dra inn til byen igjen nå, og her på hotellrommet er det i det minste kjølig. Det er da noe. Så tar jeg i morgen i morgen.

 

Jeg er muligens bittelitt sur og skuffet, og ser ikke frem til en hjemtur via via og via, men sånn ble nå dette da.  

-

 Nå drar vi på ferie. Det er veldig behøvelig.

den dagen er ikke i dag, men nesten

Det vil jo komme en dag der jeg savner å stå i dusjen i egne tanker men så plutselig skvette til av noen som kommer inn på badet for å entusiastisk vise deg pumpehagla si, av papp og gardinstenger, komplett med pumpemekanisme og alt. 

Ogrodegned

I dag fikk jeg en mail om en faktura jeg har sendt. "Det er endel feil i fakturaen, du må bruke disse opplysningene". Her ble jeg så sur at jeg nesten mistet synet. Jeg hadde brukt de opplysningene de hadde sendt meg i mailen som handlet om å sende faktura. Det var lite  opplysninger i mailen, for å si det sånn. 

Så helt klart deres egen feil, helt klart jeg som må sitte og ordne opp i det, men egentlig mer verdt en mild irritasjon enn en sanseberøvende opphisselse. Herregud så sur jeg var. Og så så unødvendig, det dukker vel tidsnok opp en ekte hendelse jeg kan bruke raseri på. Jeg sendte en passelig påpekende mail etter å ha fått synet og besinnelsen tilbake.

 

Ellers har jeg mest holdt på i hagen, jeg har laget et bed til peonene/ sommerblomster o.l. Jeg vet ikke om jeg synes det ble så fint egentlig. Det er noe med å lage et bed midt i en viltvoksende blomstereng. Enten må man temme eller så må man la være som det er, man kan liksom ikke blande. Og så har jeg gått rundt og helt kokende vann ned i røttene på kjempebjørnekjeks. Den lar vi helt klart ikke være som den er. 

Jeg har funnet noen rester etter rognspireaen vi forsøkte å utrydde, jeg skal ta den opp og sette i den skråningen vi bare bruker til å klippe gress. Hadde vært fint med en invaderende hekk der. 

 

Jeg forsøker å herde andre kull med planter, men nå er det ikke sol lengre og man skal jo gjerne herde dem i overskyet vær først, men nå er det meldt overskyet i ukesvis. Jaja. Det blir vel en orden på det. Håper noen av frøene jeg har sådd spirer snart. Jeg tror jeg har en spireprosen på ca 3%, det er meg totalt uforståelig. 

 

 

In my heeeeaaad, in my hea-aaaad.

Jeg har jo tidligere uttalt at jeg ikke liker å skrive så mye om helse ut på internettet, men knærne er liksom unntatt da siden alle som har møtt meg i en trapp vet at her er det noe. Som egentlig er en litt teit presisering, siden det bare er knærne det er noe galt med? Jeg har ikke så mye helse ellers.

Og så har jeg jo vært på rehab og de var sånn It's all in your head. Og det kan jeg absolutt være med på, at systemet hode-kropp er stort og komplekst, og at kronisk smerte fører til sterkere smertesignaler osv. Det var ingen som sa Det er bare i hodet ditt, de sa Det er i hodet ditt nå. Hvis du skal bli frisk i knærne som har vært dårlige så lenge så må du ta tak i mange andre ting. Og så ble det satt i gang masse greier som har med søvn og stresshodepine og Takle Livet Liksom. Silje, hvorfor er du så ofte syk og forkjølet? Silje, hvor god er du egentlig til å slappe av? Og det er jo helt fint. Det kan være lurt å rydde litt. Også når man føler at det ikke er spesielt rotete. 

Men så var jo også en av mine grunner til å reise på rehab og ta tak i det med knærne atter en gang, at jeg vil egentlig vite litt om fremtiden. Blir jeg verre? Blir det sånn som det er nå? Blir det bedre? Og alt det har jo mye med jobb å gjøre, og å bo i et treetsjers hus.  

Og fordi jeg har stilt det spørsmålet til fastlegen, gjorde fastlegen det fastleger gjør, hun sendte meg videre for å ta mr-bilder av knærne. Enda en fysioterapeut på Helse i Arbeid, han som sendte meg på rehab, sa at det bare ville være å kaste pengene til skattebetalerne ut av vinduet å ta nye mr-bilder i dag. Vi kom ikke til å finne noe Men han sa jo noen andre rare ting også, så med bare 30% dårlig samvittighet fra min side (ok, 40% da) ble nye bilder tatt. 

Og bildene viser at slitasjeskadene i knærne har blitt større! Og jeg har fått noen nye skader også, i senene. Og da ble jeg så glad! For jeg har jo merket at jeg blir verre. Det er ikke like mange gode perioder som før. Jeg sa jo det! It's not all in my head!

Og så kan vi begynne å jobbe med knærne som de faktisk er, og ikke måtte regne rundt den ukjente faktoren "hvordan Silje haaaaar det". Hvorfor har de blitt verre når trening skal gjøre dem bedre? Hva kan vi gjøre nå? Må vi trene på en annen måte nå som vi vet at senene også har skader? Det virker så deilig mye mer konkret.

Og så har det jo blitt satt i gang en masse nye greier som er lurt og sunt, tror jeg. Visste dere at man blir sendt til psykolog når man har søvnproblemer? Det visste ikke jeg. Nå havner man jo langt nede på ventelista når man har sånne ikke akkurat store problemer, så der ligger jeg og dupper for tiden, men jeg har ikke tenkt å avbestille bare fordi det viser seg at skadene er reelle. Dette blir interessant, tenker jeg. Og jeg jobber med litt sånne tanker om energibalanse og å få dagen til å fungere litt bedre og sånt med fysio-TERAPEUTEN, og det er vel heller ikke bortkastet. Og hvis det er det, så har jeg nå prøvd.

 

Jeg hadde aldri orket å ta tak i alle disse tulletingene, og er de egentlig tulleting, om ikke noen hadde sagt til meg at jeg burde det. Men det er klart, det hadde vært veldig nyttig å ha disse opplysningene om knærne før jeg dro på rehab. Hundre prosent. Så det er dumt, men heller ikke noe å bruke energi på. 

Hurra, jeg er syk! Eller ihvertfall skadet. Eller jeg har en skade, da! Wihi! Og hva med min head? Det tar jeg også forbilledlig vare på nå!

 

 

Løsning.

Jeg har bestemt meg for at jeg samler på tekanner. Da bestilte jeg den jeg har ønsket meg i over ett år, ifølge bloggen, selv om jeg har flere fra før, og HVIS det skulle dukke opp en som lover meg at lovet blir perfekt, så kan jeg kjøpe den også. 

...tekanne...

Sukk hjerte og herre fred. Åeh. Jeg vet ikke om dere husker det, men for en tid siden dreiv jeg og gikk i sirkler rundt meg selv for å forsøke å la meg selv få lov å kjøpe ny tekanne. Selv om jeg har tekanner. Men hva med å kjøpe en tekanne jeg SELV har lyst på, ikke sånne som jeg har fått? Det går jo ikke. Når man har tekanne. Osv. Ble ingen løsning på det.  

Men nå har jeg gått igjennom en ganske hard periode på jobben, og har lovt meg selv tekanne. Ok, jeg kan få tekanne. Selv om det blir husets femte tekanne. Greit. Det blir tekanne. Og jeg har jo en sånn japansk støpejernskanne som jeg har ønsket meg i hundre år. Den skal jeg få.

Men nå! Nå begynner jeg å tenke at kanskje jeg vil ha en ANNEN tekanne? Kanskje det ikke er den fineste? Kanskje livet blir bedre (plutselig perfekt) om tekannen ser annerledes ut?

ÅERH! Jeg burde vært avskiltet og sendt inn til opphøgging og omsmelting. Jesus gud.  

FERIE NUH

Nå har jeg levert for publikum. Nå skal jeg bare logge meg på en gang til litt senere for da er det spørsmål fra publikum. Jeg ser ikke for meg at jeg får så mange spørsmål fra publikum. 

Jeg ble kastet av linken da jeg hadde presentert så jeg fikk ikke sett hva de andre gjorde. Veldig sent fikk jeg en link til en stream, med påstanden om at den hadde jeg fått i morrest, men det har jeg faktisk ikke, så nå har jeg STORMsett hva de andre har gjort, mye mye fint, marmor og glass og hele HUS og store buktende formasjoner og greier og så hadde jeg noen pinner stroppet fast i et tre. Hahaha. 

 

Nå logget jeg meg på. Masse folk som sprang rundt og ga hverndre klemmer og blomster. Veldig lite q&a. To forvirrede kunstnere på skjerm som etter en kort prat bestemte seg (oss) for å logge av.  

 

Og så er det sommerferie. Og den skal være så lang som lang kan være. 

En tirsdagstirsdag

Nå har jeg presentert forslaget mitt for parkstyret, det vil si, det var egentlig en jury med folk som kan kunst veldig godt. Så det var jo fint. Og to av åtte deltagere vinner en halv million hver, som gir oss 25% vinnersjanse, og får jeg bare si, jeg blir veldig, veldig overrasket om det blir meg. Jeg klarer liksom bare gjøre det jeg ser for meg hadde vært artig å gjøre. En halv million gir meg null motivasjon. Jeg er kanskje litt feilkonstruert der. Om ikke helt, helt rett konstruert og flere burde vært som meg. Væffal, så da er forslaget mitt lite monumentalt, ikke permanent, og heller ikke skulpturpark-aktig og ikke engang jeg selv ser for meg at det vinner. Og det er ærlig talt litt deilig. Det blir artigere å jobbe på den måten. Og så blir man ferdig når man er ferdig og tenker ikke mer på alle hvis, tenk om og uuuuurettferdig. 

Jeg sover jo ikke spesielt godt, som et faktum, ikke som en klagesang, og da jeg var på rehaben var det mye snakk om melatonin, som jeg først ikke syntes hadde noe effekt, så kjøpte jeg melatonin i Finland for det var så mye billigere, og så mye mer effektivt da, men det var fordi, innså jeg etter en stund, de var dobbelt så sterke. Jeg så ikke noe problem i det akkurat, de er jo kjøpt på vanlig matbutikk, og så sover jeg og alt er bra. I dag tenkte jeg at jeg skulle google om melatonin har noen bivirkninger, det er jo reseptfritt og virker ganske trygt, men sjekke kan man jo, og har du sett, det er reseptfritt men gir betydelig økt sjanse for hjerteinfarkt og død. Dobbel og trippel sjanse faktisk. 

Det vil man jo ikke. 

Sove ja, men kanskje ikke dø. 

Så nå får jeg se om jeg skal prøve litt uten igjen. Sukk. Det var så fint å sove. Jaja. 

 

I morgen skal jeg presentere samme tenkte verk for et publikum, vet ikke helt hvem det skal være faktisk, men det blir også skjermbasert så det er jo greit, og så er det ferie. Det vil si, jeg skal til fysioTERAPEUTEN dagen etterpå og så skal jeg rydde kontoret, og så blir det så lang ferie jeg bare klarer å ta.  

Bort?

Jeg er litt... ikke sliten akkurat, men litt... ikke lei heller, men litt... litt på utkikk etter en endring eller noe annet i arbeidshverdagen. Jeg har jo faktisk den fordelen at jeg lager jobben min selv. Noen år har ikke vært helt bærekraftige sånn arbeidsmessig, der bak i fortiden og jeg kjenner at jeg må være bedre på balansen der frem i fremtiden. Men jeg kan jo ikke lage en jobb som består av å ligge på sofaen og lese bøker heller. (Og det høres jo også veldig kjedelig ut). 

Så jeg har tenkt litt på det der å reise på residency. Som er sånn tilbud for kunstnere der man kommer til en ny plass og jobber litt der istedet. 

Det er et veldig bredt utvalg av hva dette kan være, fra der du betaler for å komme og må finne deg en plass å bo selv, til fullt ut betalt reise og opphold med bosted inkludert og også lønn i perioden. Det er jo den siste der man vil ha da. Helst uten arbeidskrav. Men de betalte er også veldig langvarige ofte, opp til et år, og jeg har jo en familie jeg vil være sammen med. Nå kan man jo relokalisere hele familien for ett år, men det høres bare ut som masse administrasjon og ikke det jeg vil ha.  

Jeg vil ha eh en eh varm og inkluderende plass med lite administrasjon og også helst der noen kommer og henter meg på flyplassen sånn at jeg slipper å finne ut av den delen selv.  

Nå høres det ut som jeg vil på sånn pakkereiseferie. Det er ikke det jeg vil for det høres kjedelig ut. Jeg vil jobbe, en annen plass, uten at det er så viktig hva det blir.

 

Og så vil jeg helst at noen ringer meg og spør om jeg vil komme (DET HAR FAKTISK HENDT) sånn at jeg slipper å gjøre masse research selv, og SØKE på ting, ettersom lista med krav allerede er helt urealistisk, men noe må jeg kanskje gjøre selv. 

Forestillingsevnen

For en tid siden ble jeg kontaktet av en dame som ville lære seg å veve komagbånd. Det hender en gang iblandt og om de kan veve litt fra før eller i det minste har prøvd selv så pleier jeg å tilby dem å komme innom atelieret med en ferdig tredd vev så kan jeg vise hvordan man plukker mønster. Hvis dette er langt over deres evner pleier jeg å vise til de kursene som holdes (og der jeg innimellom er lærer).

Men denne damen kunne ikke det for hun bodde en annen plass, og hun ville at jeg skulle komme til den byen hun bodde i og bo hos henne og lære henne å veve. Jeg pleier å tenke at man ikke skal spørre om sånt det er vanskelig å si nei til, og sånn sett var dette langt innafor, grenseløst innafor. Jeg foreslo at hun kunne gå på kurs i den byen hun bodde i men det måtte være noen fra samme sted som henne. Jeg sa at selv om mønstrene varierer er jo teknikken den samme, men nei, det måtte være noen fra samme område. Og det er jo liksom meg da. Og jeg var såklart ikke engang i nærheten av å svare ja- 

 

men hva om jeg var en sånn person som sa ja til sånt? Hva hadde jeg ikke fått oppleve? Ettersom jeg ikke er en sånn person som sier ja til sånt klarer jeg ikke egang å forestille meg hvordan det livet ville vært- jeg ser bare for meg en snarlig utbrenthet, ikke store opplevelser og vennskap kloden rundt. Jeg er så langt ifra en sånn person det er mulig å komme, så langt fra at forestillingsevnen ikke strekker til. 

Man sier jo ofte (eller ved anledning da) at "det kan man ikke forestille seg før man opplever det selv" og det tror jeg er helt feil. Man kan forestille seg nesten alt, og empatien når langt, (med mindre man er sånn amerikanske høyrevridd kristennasjonalist da), og så er det såklart noe helt annet å oppleve noe, men forestille seg, det kan vi alltid. Vi kan tildels forstå andre menneskers situasjoner.

Men å forestille meg at jeg bare drar avgårde til en annen by for å bo hjemme hos noen til de har lært seg å veve- der stopper det for meg. Det kan man ikke engang forestille seg før man har opplevd det. Og det er jeg ganske trygg på at jeg aldri kommer til å oppleve.

Men balansen

Akkurat nå er antallet tilgjengelige arbeidstimer mindre enn det tilsvarende arbeidet som skal gjøres. Da blir man helt utkjørt. På onsdag begynner ferien min, men dette er kun en fjern teori i mitt hode, ikke et målbilde jeg strekkes mot. Altså, ferien er konkret og ikke en teori, men jeg lever i nuet. Med arbeidet. Derimot vet jeg godt at når ferien starter, så kommer arbeidet som skal gjøres til høsten være veldig konkret, og farge ferien. HVORFOR er man sånn skapt. MIKSI. 

siksi

 

En annen ting er at nå tar jeg ferie samtidig med Jendor som er uteksaminert fra SFO. Og jeg som har lurt på hvorfor jeg alltid er sånn småirritert i helgene, har innsett svaret: det er fordi jeg aldri får være alene. Jeg elsker familien min, men å ha fri er egentlig å få surre med sitt, ikke bare surre med andre sitt. Ja jeg er et forferdelig menneske. Dyr knurrer eller gjemmer seg når jeg går forbi.  

Så å skulle gå hjemme med Jendor er ikke helt toppen av feriefølelse faktisk. Selv om jeg vet mye fint vi kan finne på.

Dette får jeg tenke litt på sånn at situasjonen optimaliseres. Faktisk...kan jeg la være å ta ferie og jobbe med høstens arbeid sånn at ferien blir mer ferie. 

 

Jeg har også lyst å skrive veldig detaljert om et problem jeg styrer med når jeg syr ládjogahpir, men der har jeg vel et interessert publikum på omtrent 0, så jeg avslutter her. Heippa. 

 

 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk

Jeg hører på... tekno? Og plystring. Da jeg kom på atelieret i morgest luktet det klasserom på kunsthøgskolen i Bergen, og det er ikke et minne som gir glede i kroppen, så jeg sitter med vinduet åpent og hører på arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Man må jo beundre det, komme på jobb, skru på tekno på 11, og hamre og sage i vei mens man plystrer med. Jeg starter med å blogge, jeg. Lite plystring. 

 

Arbeidernes foretrukne morgenmusikk. Bra tittel på noe. Et manifest? En bok? Science fiction kanskje. Ikke en plate. En utstilling kanskje. En hemmelig klubb. Et svensk klesmerke med utsalg på Söder.

 

I helgen har jeg fulgt fysioterapeuten sin ordinering og RUSLET en tur på fjellet. Jesus og dispilene. Jeg er glad ingen filmet det, jeg så ut som en sur tenåring. Vet jeg, for jeg følte meg som en sur tenåring. Jeg skal altså rusle, i førti minutter. Det betyr at etter tyve minutter fjelltur må jeg snu. Da var jeg kommet dit jeg føler at turen vanligvis starter. Men da var det hjem igjen da. Og da jeg kom hjem hadde det ikke gått førti minutter men femti så ikke ble det rett heller. Jeg husker ærlig talt ikke helt opplegget jeg skal følge, for det var så masse onsdag tordag ikke søndag men mandag tirsdag noe. Så jeg følger etter beste evne. Som er sviktende. 

Jeg har også gravd opp et bed som bare var gress og mose, sommerblomstbedet, som jeg stort sett bruker til å sette ned ting fra drivhuset i, men det var umulig å holde orden på det, så jeg bestemte meg for å grave det opp og legge duk under. Da jeg hadde flyttet ut de få staudene som sto der, og fjernet jorda, fant jeg ut at her VAR det jo sannelig duk. Det blir bare fullt av gress og mose og villbringebær likevel. Jeg blandet sand og perlitt og potteskår inn i jorden og lagde en spiral av gamle murstein, nå blir det urtebed. 

Nå har jeg ingen steder å sette de blomstene jeg har i drivhuset lengre. Men det er det som er så fint med hage, det er alltid arbeid. (Ved gjennomlesning ser jeg at dette kan virke spydig, det er ikke sånn ment. Det er det jeg elsker mest med å ha hage.)

 

Nå tar det helt av med plystringen her. De jobber inne i en slags garasje så plystringen får virkelig et klangkammer å bre seg ut i.  

 

Denne uken må jeg gjøre ferdig konkurranseforslaget. Det er ikke umulig å få til, jeg må finne en struktur å jobbe med, og gjøre det beste ut av det jeg har å jobbe med. Enn at jeg sier ja til disse konkurransene. Det er godt nok betalt, men lite selvutviklende, tror jeg. 

 

Åh! Nå er tekno og plystring over. Jaja. Da får jeg vel starte uken jeg og.  

Helheten

I dag har jeg vært en ny runde hos fysiopsykologen. Det er ikke det at det han sier er dumt, eller feil, det er det at...helsevesenet er i oppløsning. Gå til fysioterapeuten for å snakke om energibalanse? Ikke trene?Himmel og hav. Men det har vi snakket om da. Helhetsperspektivet, liksom. OG SÅ FIKK JEG NOEN ØVELSER! Hurra! Som jeg skal gjøre hver dag. Det var mer likt seg. Og så skulle han sjekke hvordan det sto til med nakken og da sa han at nei men her ER det jo låst, når jeg ikke fikk armene over hodet. Og han ikke klarte å presse dem dit heller. Det var jo det jeg hadde sagt. Jeg har kanskje vondt i hodet fordi jeg er en stressa og søvnløs middelaldrende kvinne, men jeg FÅR faktisk ikke armene over hodet. Hah. 

Og nå har jeg vondt i hodet. Det er vanskelig å ta det som en seier. 

 

I dag er det ikke vafler i kantina. For en skuffelse. Men! jeg har på tredje forsøket klart å koble tegnebrettet til datamaskinen. Det er da noe. Jeg har dermed fått litt bedre oversikt over mulighetene for å jobbe med det billedmaterialet jeg har, og dermed en oversikt over hvor mye jobb som gjenstår. Og jeg skal jobbe kort dag. Og været er fantastisk. Og vi har planlagt pizza og champagne (fra et annet område en Frankrike) på verandaen. Det blir bra. Bedre enn vafler. 

Tekno tekno

Jeg var og tok nye MR-bilder av knærne, de råtne, i går kveld. De har sånne oppsamlingsheat på røntgen innimellom, vi som ikke lider spesielt mye eller er akutte og blodige får komme kveldstid, og så får de tatt unna litt. Jeg tenkte før jeg dro at jeg måtte skifte tskjorte siden jeg hadde sølt middag utover det hele, litt respekt for de som jobber ettermiddagsskift hos helsevesenet får man ha, dro en ut av skapet, ned over hodet og gikk. 

Men jeg satt på VENTESONE A2 NORD, (som er mot øst og dermedlitt vanskelig å finne) (A1 NORD er mot sør) innså jeg at jeg hadde dratt med meg en helt nyvasket tskjorte som jeg bruker når jeg maler hus. Helt full av malingsflekker. Men ren. På en måte. Men ser ikke akkurat ren ut, om dere skjønner. Heldigvis får man jo pysjamas når man skal inn i mr-maskinen, og jeg tok på meg jakken igjen og holdt den oppknappet helt opp til halsen til jeg ble hentet til omkledning. FIGENSCHOU!, kom teknikeren ut og ropte, og det er jo litt morsomt alltid, for det er ikke mitt egentlig etternavn, det er bare mellomnavnet. Men ettersom Figenschouene er en så stor klan i nord er det alltid sånn jeg blir identifisert. 

Sist jeg tok MR var det av hodet tror jeg, det er vanvittig mye deiligere når det bare er beina som skal inn i tunellen. Det er jo litt sånn utskytningspod-fra-ubåt-følelse over det kammerset. Sykt trangt og sykt mye lyder man ikke skjønner noe av. Sist jeg tok MR av knærne var jeg småbarnsmor og tenkte at det var vanvittig deilig at jeg skulle ligge helt i ro i en halv time. Tenk. En hel halv time. Det var helt ok nå også, det bråker jo sånn så man får ikke tenkt så mye, det er også deilig. Men man får radio i de der øretelefonene og jeg fikk Debatten, og å ligge helt helt i ro mens man hører voksne mennesker rope til hverandre bak tungt artilleri er lite rogivende. Så da teknikeren kom inn for å bytte kne (et av gangen liksom, de hadde tilogmed fått hver sin time hos helsevesenet, høyre og venstre kne) ba jeg om radio silence. Og da ble det mye bedre. Jeg liker den der bråkingen. Det blir helt stille i hodet. 

 

Nå sitter jeg på jobb, internett har vært borte i hele Kirkenes, vi skylder på russerne, nå er det tilbake. Jeg har med den lille datamskinen på jobb i dag, for jeg har kjøpt nytt tegnebrett, og i går fant jeg ut at den store arbeidshesten av en macbook pro er for gammel til at driverne er kompatible, men den lille nye maskinen skal også klare ett og annet. Bare at DEN spiser jo selvsagt ikke USBer. Så jeg klarer ikke koble dem sammen. Jeg har en overgang en plass. Men ikke med på jobb. Det får bli morgendagens plan. Tre dager på å få koblet til et tegnebrett og jobbet litt i fåttåsjåpp. I stedet har jeg revet i papir og laget kollasjer. Hvem trenger datamaskiner. Eller internett. 

 

Jeg trenger forsåvidt internett for jeg har et møte på skjerm klokken ett, med Stockholm, men nå har jeg jo fått nett. Fram til da skal jeg gå og rive mer i papir.  

 

Hejdå. 

RELAX REMINDER du virker uvanlig stresset, på tide med noen pusteøvelser?

Hva er den greia med at alle fysioterapeuter nå har blitt psykologer??? Spørsmålstegn utropstegn?

Jeg hadde en time i morrest med min herlige hodepine, og jeg vil bare si, se, jeg kan ikke snu på hodet eller løfte hendene over hodet, og så skal jeg få noen øvelser jeg gjør to til fem ganger i uka, og så blir det bra, jeg vil ikke at alle skal snakke om hvordan jeg egentlig haaaar det. Ok, det er litt stress og jeg sover dårlig, men det er jo ikke akkurat noe nytt. 

Hvor ble det av de der fysioterapeutene som bare vil at du skal røre deg litt mer, så blir det bra?

Nå virker det jo som jeg har en underliggende psykisk lidelse som jeg prøver å få frem i skjult bloggform, at alle skal skjønne at egentlig er det spesielt synd i meg siden alle i helsevesenet plukker det opp ved første møte.Sånn er det ikke. Jeg har bare litt vondt i hodet. 

Jaja. Det er vel bra noen tenker helhetlig, for jeg gjør det åpenbart ikke. 

Jeg er på plass på atelieret igjen! Jeg sender mail og printer ting! Det er deilig. Jeg øver meg på å tenke at jeg rekker tidsfristen til konkurransen helt fint, for det gjør jeg. I det hele tatt prøver jeg å (inspirert av alle psykologene rundt meg?) tenke at ting går bra, istedet for å tenke at a, b, c, d, ikke e men f, g, og h kan gå katastrofalt galt og forsøke å tenke ut måter å møte en eventuell katastrofe på. Det er ikke lett å bare bytte tankesett, for gjett hvilket tankesett som har holdt meg i live de siste 48 år? 

Men det har jo også gått bra de siste 48 år. Så da kan jeg kanskje roe ned litt.