effektivitet

Også i går insisterte reptilhjernen på en liten gjesteopptreden. Kommer meg rett og slett ikke hjem i tide. Og så gjorde jeg det kunststykke å servere den alkohol, noe den satte så stor pris på at den har vært med helt fra starten i dag.

Det setter ikke jeg så stor pris på.
Men hvis den tror at det blir mer alkoholservering tar den feil, så vi blir vel kvitt den sånn etterhvert.

Reptilhjernen sier voi og voi (øh, tror jeg)

Altså jeg liker jo ganske godt å jobbe. Det er vel omtrent det artigste jeg vet.
Det fører til at det kan bli ganske lange dager. Særlig om det for eksempel er litt rotete hjemme og huskjæresten har bortevikariat og jeg prøver å unngå en situasjon der jeg forventer av meg selv at jeg steller istand middag. (Jeg hater å lage middag til meg selv. På søndag spiste jeg råtten salat for å unngå det. Det er nytt lavmål.) (Ja, råtten. Den var delvis flytende. Jeg overdriver ikke.)
(Altså når jeg skriver at huskjæresten har bortevikariat så høres det ut som han har en annen kjærest. Det har han jo ikke. Men han er ikke her.)

Ok, nå skrev jeg meg helt bort. Men det er faktisk poenget.
For det som skjer når jeg kjører så lange dager på ateljéet, er at reptilhjernen overtar på et tidspunkt. Det er ikke særlig effektivt. Ikke er det effektivt jobbmessig, og når jeg kommer hjem er jeg så kokt i hodet at jeg ikke klarer å holde på en tankerekke engang. Og jeg oppdaget nettopp at jeg sitter her med ytterjakken på. Og det er en time siden jeg kom hjem.
Men joggebukse, se dét har jeg klart å skifte til. 

Det kan altså bli for mye av det gode. Her skulle jeg skrive inn igjen noe med reptilhjernen men det ble borte for meg. Og så hadde jeg pønsket ut en elegant men nå glemt overgang til

at jeg hadde så mange treff på bloggen i dag, på gårsdagen innlegg om å være nordnorsk og å være same i samme koftekropp. Og fine tilbakemeldinger! både her men også i andre kanaler. Og det synes jeg er så fint, når folk går tilogmed omveier for å både gi tilbakemelding og for å spørre hvordan man følger bloggen. For jeg har jo vært så gammeldags at jeg har ikke lagt inn noe mulighet for det. Men nå har jeg altså henta opp den der følger-knappen, som jeg ikke helt aner hvordan fungerer, men nå er den nå der. Til venstre. Eller høyre. Nå tenkte jeg at nei venstre for meg blir jo til høyre for den som leser....
det vil si, det var det nok reptilhjernen som tenkte. Jajajajaajaaja den der følgerknappen finnes nå der iallefall og det har den ikke gjort før. Så er alle absolutt opplyst om det.
Og så tror jeg at jeg må få av meg ytterjakka og gå og legge meg før jeg bikker.
Takk for i dag.

Om det der samiske. Mer lappegnag.

Jeg leste engang et blogginnlegg om det å være same, som ble fulgt opp med en kommentar i kommentafeltet som var sånn: jajajajaJA, men jeg skjønner ikke at samer må være så....samiske lizzm???
Og det er jo ikke et vidunderlig originalt menneske som har skrevet det, det er et argument man støter på ofte og i mange sammehenger. "Det er ok for meg at du finnes, men må du absolutt være så samisk/homofil/kvinnelig/transete/valgfri oppfattet ikkenormativ benevning?"

Ja.
For tenk at vi må det.
Ellers er det knappest noe vits å være akkurat det man er, hvis man må drive å passe seg for i hvor stor grad det vises, i tilfelle det støter noen som i prinsippet ikke har noe i mot oss altså.
Og faktisk er det ikke derfor du kan møte meg i både kommager og luhkka og det som verre er. Det er ikke fordi "jeg absolutt må være så samisk". Det er fordi jeg synes det er fint. Knallfint, faktisk. Og hvem vil ikke være fin? Jeg vil være fin!

Og så er det en ting til. Og dét har med det å vises å gjøre:
Min nordnorske identitet er vel så sterk som min samiske. Jeg er finnmarking før jeg er noe annet. Men så har det blitt sånn, gjennom årtier og århundrer med etnisk forskjellsbehandling, år etter år med skam og aktiv glemming og polarisering, at det å ha en nordnorsk identitet nærmest inkluderer en avstandstagning til det samiske. I Nordnorge er det nordmenn, og samene. Og så er det jo en god del blandings da, men de er liksom ikke verken det ene eller det andre, det vil si, det er det ene eller det andre. Man er lapp, fordi det er noe alle vet, at det der er egentlig ei lappeslekt, uansett hvor mye man går i dress og feirer søttenemai så unnslipper man ikke samfunnets kunnskap om slekten,
eller så er man for guds skyld ikke lapp, finnes ikke sameblod i min familie, hysj med seg! Nå blir farmor hysterisk!
Skjønner? Man er bare nordmann så lenge man klarer å ikke være same.

Så da tar man fram helgelandskongene og Petter Dass og handelshuset Mack! Tore Hund og nordlandspols og pomorhandelen og Vardøhus festning! Skjithelveteskåken! Palatalisering og tonemdøvhet! Motstanden under krigen og finnmarkspors! Ka Farsken! KA FARSKEN! Leke med sprengstoff fra krigen! Ottar, grenseflyttinger og overmakten sørfra! Fiskeriet og torsken og Kor e hammarn Edvart! August og Landstrykere og tromsøpalmen og vinden i Bodø og isen som trakk seg tilbake for titusen år siden og Oluf og fiskarbonden.
Og midt i alt dette, er det veldig viktig for mange at man ikke er så mye som en tiendedels same. For da blir det liksom litt ødelagt.

 Jeg skjønner ikke hvorfor det ene skal utelukke det andre. Jeg mener...er det ikke en kortslutning her en plass?
Jeg er så lei av det. Jeg vil ha alt det der artige og fine nordnorske, all historien og alle historiene, for jeg HAR jo alt det der, det er nettopp dette jeg kommer fra, og det betyr ikke at jeg ikke er same. For det er jeg jo. Også.
Jeg har både handelshus og rallare og reingjetere og skolter og tilogmed svensker i de oppadstigende rekker. Og for meg betyr det ikke at jeg må være stille om han der som snakka samisk, bare fordi jeg er i slekt med han der som hadde handelshus og poståpneri. Sjøl om, la oss være ærlige, visse deler av famlilen nok helst ville ha hatt det sånn.
Stille.
Så da blir jeg nødt å vise fram det samiske for å ikke fortsette å skjule det.
Kofta mi betyr ikke at jeg tar avstand fra Elias Figenschou til fordel for Iver Jåks (okei, så foretrekker jeg Jåks)(altså hvem gjør ikke det), selv om jeg får inntrykk av at mange leser det sånn, men det å ikke gå i kofte impliserer nesten å ta avstand fra Jåks. Eller ofte.
Og det må det bli en slutt på/med.

Så.
Heia Nordnorge! Lålelåle lå!
Og ka farsken!

Jaha....?

Her på Stokkeholmen er kirsebærblomsblomstringen i Kungsträdgården en av de store vårfenomenene. DA er det vår da. Hu hei. Og knallrosa skyer på trærne. Ganske så vakkert.

Men jeg for min del lurer nå på en ting med disse kirsebærblomstrene. Hvordan kan det være kirsebærblomster når det aldri blir noen kirsebær?
Hæ?

Jeg tror noen har blitt lurt.

Koftesøm og pinnestønn

Det er veldig fint å ha en sånn der ambulerende koftesyerske i sin omgangskrets. I går kom hun hjem til meg, så på arbeidet mitt, bestemte at halvparten måtte gjøres på nytt, sydde med sine små pene sting der jeg hadde tenkt å sy med mine ikke fullt så små og pene, hjalp meg med kilene (gud som jeg hater doble kiler) og nå er det bare armene igjen. Og holbien. Og halsen. Og å rette til ryggen. Og sa jeg armene? De skal jo ha pynt både under og over for ikke å snakke om at de skal passe og tråkles og klippes og sikkert noe jeg har glemt men som Jeanette kommer til å påpeke. Men nå har hun hjulpet meg over mange hindre og jeg tror at nå kanskje....kanskjekanskje kommer jeg et stykke på vei før jeg setter meg fast igjen!

Her er bilde. Takk til anonym nestentenåringsmor for forespørsel!

Den der lille knørvingen i det røde silkebåndet over bisene skal jeg selvsagt fikse. Ja og så alt det andre som jeg skal fikse. Og avstanden mellom ryggstyggene ER lik, det er bare fotoet som får det til å se ut som jeg er en dårligere koftesømmerske enn jeg er. Det er riktignok veldig vanskelig å sy i alt dette glatte glatte glatte kunststoffet. Og min Bernina Magic fra 83 eller deromkring er magic på alle de gale måtene, men det går absolutt fint nok likevel. Vi syr så det spruter! 

Men ikke nå. For nå sitter jeg på jobb. Jeg fritok meg jo i går så da må jeg ikke ha fri når det er fridag. Fradag for fridag. Sier Luther. Som jeg har blitt mye flinkere til å ikke høre på. Og det er litt deilig å være her når nesten ingen andre er her.
I dag tar jeg bilder av det store prosjektet (stort som i tar stor plass) før jeg skal demontere det. Jeg får det rett og slett ikke til å bli bra. Det er mange bra ting i det, men i stort fungerer det ikke.
Rart det der, vanligvis er det sånn at om noen kommer og sier wow så bra, så tenker jeg ja wow så bra. Men ikke denne gangen. Jeg blir rett og slett ikke fornøyd uansett hva jeg gjør selv om alle andre er forholdsvis entusiastiske. I overigår var jeg så frustrert at jeg nesten måtte gråte. Så tok jeg en dag fri, og i dag står jeg her og ser på det og tenker at, nei. Jeg begynner med noe annet.

Så nå tar jeg bilder før jeg tar det ned. Og det er ganske mye jobb for jeg må slepe en bokhylle frem og tilbake og ut og inn på gangen for at den ikke skal bli med på bildet eller skygge for lyset eller stå i veien for kamerastativet. For ikke å snakke om alle pinnene som står her og der og linseluser.
Jeg kommer forsåvidt ikke til å legge ut pinnebildene. Jeg har ingen problemer med å framstå som en middelmålig men entusiastisk koftesyerske, men jeg er ikke helt klar for å avsløre meg selv som en middelmålig pinnestabler. Det er jo tross alt det jeg egentlig driver med. 
Heldige meg.

og sånn går det ikke:

I dag er jeg hjemme. Jeg er verken syk eller venter på en håndtverker, jeg bare får ikke til det jeg hadde tenkt å få til, og da kan det være lurt å legge bort akkurat det en stund. Men nå er det sånn at det jeg ikke får til, er seks kubikk, består av omtrent alle pinnene mine, står midt i glaninga og roper, og det har ikke hjulpet å dekke det med bobleplast så da
da gikk jeg først hjem, og så gikk jeg ikke på ateljeet neste dag,
som er i dag.

Vanligvis ville jeg forsøkt å stange hodet i det, i overført betydning, til det løste seg, men det kommer nok ikke til å funke denne gangen heller, så jeg sitter på verandaen og leser bok og ser på alle de døde plantene mine. Litt senere skal Jeanette komme innom og hjelpe meg med brokadekofta mi, som har fått en litt uventet løsning i nakken. Så uventet at noe annet enn eksperthjelp er uaktuelt. Hvis været holder seg skal jeg forsøke å overtale Jeanette til å la seg belønne med en utepils i hærrrlige Skarpneck.
Jeg var forresten og tok en utepils i går, med den japansktalende koreaneren, og japaneren, og koreaneren lurte på hva kortversjonen av Skarpnäck er, alle stokkeholmiske steder har jo et kortnavn, men hva med Skarpnäck....  er det Skaffs? Så da blir det Skaffs fra nå. Helt ulogisk men man må jo bare bøye seg for den språklige internlogikken hos en koreajapaner. Eller mest likte jeg lyden og var litt lei av at alle kortversjoner slutter med -is.

Vel. Før Jeanette dukker opp (den svensktalende samen, siden det er sånn jeg åpenbart identfiserer folk) må jeg ha sydd noen kiler i kofta, og kanskje aller helst ha ryddet litt her...muligens også vurdere å være kledd i noe annet enn slåbbråkk. Så det er nok å gjøre. Og i morgen har svenskene fri (uansett språk) men da vurderer jeg å dra på jobb igjen, oh, the possibilities!

sånn går nu dagan

Jeg pinner ivei med pinnene mine. Høppetihøpp, høbedi hööp.

Noen leser ikke mailene sine så godt som man skulle ønske men heldigvis møter man fremmedfolk på fest som leser hjemmesider man selv ikke har lest sånn at man kan maile og avverge logistiske katastrofer og forventede utstillinger på tidspunkt man selv ikke har tenkt å holde noen utstillinger.

Sånt kan man bli litt stresset av.

Kineseren på gangen her (jeg holder meg visst alltid med minst en kineser) lagde middag til oss i går. Jeg begynte ikke å blø neseblod men det var bare nesten. Sterkt men godt men sterkt. Vår sterkeste mann begynte nesten å gråte.

Da jeg gikk en tur heromdagen innåndet jeg en liten knott som endte sine levedager oppe i den ene bihulen min, men det var en seiglivet jævel som på ingen måte døde fort nok. Herregud.

De to sistnevnte hendelsene lignet i og for seg ganske mye på hverandre.

I dag satt jeg på t-banen med en mann som nynnet så fint at jeg ikke hadde lyst å gå av. Heldigvis gikk han av før meg sånn at jeg ikke plutselig befant meg i Mörby Centrum eller Rinkeby eller Norsborg men på jobb.

Ovennevnte kineser skal reise til Kirkenes og gjøre et prosjekt der, etter at jeg hadde egenpresentasjon. Jeg burde fått et lite stipend fra VisitKirkenes eller noe.
Han snakker kanskje åtte ord engelsk og tre av dem forstår jeg ikke så det skal bli interessant å se hva han får ut av det der oppe. Har satt ham i kontakt med min kirkeneskineser, den virkelige Kirkeneseren. Det bør hjelpe litt. Den virkelige Kirkeneseren tror ikke kunst-kineseren kommer fra det stedet der vi tror han har sagt at han kommer fra, for hun tror ikke at han ville taklet så sterk mat da. Jeg lurer på hva Kirkeneseren tenker på når hun sier "sterk mat" eller om dette med hvor han kommer fra er en misforståelse basert på de tidligere nevnte 5+3 ordene.

Håper kineseren holder en presentasjon når han kommer tilbake. Med tolk.

men-

jeg vil jo faktisk ikke HA tusenvis av lesere så derfor blir det ikke flere bilder på en stund.

Jo-

Jeg leste i en blogg, som skrev om hva som skulle til for å skrive en bra blogg, at skulle man ha en bra blogg så måtte man ha bilder. For ingen skriver så bra at bloggen bærer seg på tekst alene. Og dette var en blogg med sikkert tusenvis av lesere såh

Her er noen pinner:

begrensninger

Jeg prøver å strekke formatet mitt. Jobbe frem ting som er litt større, som tar litt mer plass.
Men dels begrenses det av rommet jeg jobber i, og, ser jeg, kroppen.
Jeg driver og jobber med en skulptur som SKAL være større, jeg har funnet fram lange pinner og et lite tre og stort og høyt og fint skal det bli!
Tenker jeg. Til jeg tar et par skritt tilbake. Og ser at vel er skulpturen to og en halv meter høy, men det skjer absolutt ingenting i den over 1.60merket. Der kroppen min slutter, der slutter hendelsene.
Det er som tregrensa.

Hurra!

Ned med tronen, alteret og pengeveldet!

God første mai.
Jeg holder meg hjemme i dag enda jeg har mest lyst å jobbe bare bittelitt.