Koftesøm og pinnestønn

Det er veldig fint å ha en sånn der ambulerende koftesyerske i sin omgangskrets. I går kom hun hjem til meg, så på arbeidet mitt, bestemte at halvparten måtte gjøres på nytt, sydde med sine små pene sting der jeg hadde tenkt å sy med mine ikke fullt så små og pene, hjalp meg med kilene (gud som jeg hater doble kiler) og nå er det bare armene igjen. Og holbien. Og halsen. Og å rette til ryggen. Og sa jeg armene? De skal jo ha pynt både under og over for ikke å snakke om at de skal passe og tråkles og klippes og sikkert noe jeg har glemt men som Jeanette kommer til å påpeke. Men nå har hun hjulpet meg over mange hindre og jeg tror at nå kanskje....kanskjekanskje kommer jeg et stykke på vei før jeg setter meg fast igjen!

Her er bilde. Takk til anonym nestentenåringsmor for forespørsel!

Den der lille knørvingen i det røde silkebåndet over bisene skal jeg selvsagt fikse. Ja og så alt det andre som jeg skal fikse. Og avstanden mellom ryggstyggene ER lik, det er bare fotoet som får det til å se ut som jeg er en dårligere koftesømmerske enn jeg er. Det er riktignok veldig vanskelig å sy i alt dette glatte glatte glatte kunststoffet. Og min Bernina Magic fra 83 eller deromkring er magic på alle de gale måtene, men det går absolutt fint nok likevel. Vi syr så det spruter! 

Men ikke nå. For nå sitter jeg på jobb. Jeg fritok meg jo i går så da må jeg ikke ha fri når det er fridag. Fradag for fridag. Sier Luther. Som jeg har blitt mye flinkere til å ikke høre på. Og det er litt deilig å være her når nesten ingen andre er her.
I dag tar jeg bilder av det store prosjektet (stort som i tar stor plass) før jeg skal demontere det. Jeg får det rett og slett ikke til å bli bra. Det er mange bra ting i det, men i stort fungerer det ikke.
Rart det der, vanligvis er det sånn at om noen kommer og sier wow så bra, så tenker jeg ja wow så bra. Men ikke denne gangen. Jeg blir rett og slett ikke fornøyd uansett hva jeg gjør selv om alle andre er forholdsvis entusiastiske. I overigår var jeg så frustrert at jeg nesten måtte gråte. Så tok jeg en dag fri, og i dag står jeg her og ser på det og tenker at, nei. Jeg begynner med noe annet.

Så nå tar jeg bilder før jeg tar det ned. Og det er ganske mye jobb for jeg må slepe en bokhylle frem og tilbake og ut og inn på gangen for at den ikke skal bli med på bildet eller skygge for lyset eller stå i veien for kamerastativet. For ikke å snakke om alle pinnene som står her og der og linseluser.
Jeg kommer forsåvidt ikke til å legge ut pinnebildene. Jeg har ingen problemer med å framstå som en middelmålig men entusiastisk koftesyerske, men jeg er ikke helt klar for å avsløre meg selv som en middelmålig pinnestabler. Det er jo tross alt det jeg egentlig driver med. 
Heldige meg.