i anledning FOR HELVETTE!

Jeg vil gjerne, i all min zenhet og beherskelse, republisere dette innlegget fra 11. mars 2011.
Det går i sin helhet sånn:

kjære alle biler små
når som jeg er ut å gå
ikke kjøre på meg
ikke skvette vann!
huske å bruke blinke lys
teite voksne mann!
jeg er ikke synsk i hodet
så det fins en enkel kode
blink med blinke lys
før du brekker bilen over til der jeg går for faen!

Gammelt jungelord. Eller viddeord, kanskje heller.

"Den som er i Kirkenes, men i fjerntåka har sjekket Yr for Stockholm, og planlagt etter dette, blir våt, kald og skuffet."

Pål, Pål-Pål, og Pålpålpål. Eller noen helt andre.

Jeg har skrevet før om min dårlige ansiktshukommelse. Jeg kjenner rett og slett ikke igjen folk. Sjarmerende nok. Og dette er litt selvforsterkende for når jeg er i situasjoner der jeg vet at jeg kan støte på folk jeg burde kjent igjen, overkompanserer hjernen min og jeg kjenner igjen folk som jeg aldri har hilst på før, men jeg tror det er kjentfolk. De trenger ikke være så veldig like, samme hårfarge kan være nok.
Jeg fortalte jo i fjor om da jeg var tilbake på Konstfack og traff på en som hadde gått i klassen under meg, jeg bare syntes det var litt underlig at han hadde krympet. For det går jo ikke an. Men jeg trodde likevel det var ham. Til jeg traff den virkelige utgaven. Det er nok noe av det samme som skjer når man tror at man kjenner seg igjen en plass når man driver og går seg litt vill eller tester nye steder eller er en plass der man ikke har vært på lenge, hjernen forteller deg hvor du er selv om det er noe som ikke stemmer. Som for eksempel at et hus ikke er på rett plass eller det plutselig har dukket opp en elv. Man tror liksom likevel at man vet hvor man er, det der huset som ikke skulle stått dere er på en måte bare som støy, hjernen overstyrer logikken.
Skjønner dere hva jeg mener?
Vel, når jeg gikk på folkehøyskole (og dette har jeg også skrevet om før) var det en fyr der som het Per Jone. Noen kalte ham bare for Per, og andre sa bare Jone og jeg syntes det var mildt forvirrende men ikke i større grad enn at jeg registrerte at det var sånn. Per Jone var litt sånn underlig og arrogant, humørsyk kanskje? Noen ganger var han verdens triveligste og andre ganger var han bare tverr. Og han huska aldri at vi nettopp hadde snakket sammen eller ting jeg hadde fortalt ham før. Som var frustrerende og også forvirrende og kanskje det som fikk meg til å tenke på ham som arrogant. Helt til jeg så Per og Jone stå og prate sammen, og innså at det var to forskjellige mennesker.
Hujeda.
Men. Og nå kommer grunnen til at jeg skriver om dette igjen.
Facebook lurer på om jeg kanskje kjenner Per Jone Lindblad?
Men herrejedorias. Har de gått hen og blitt ett? Nei dette var ordentlig ordentlig forvirrende. Er det en eller to?
Det er jo mange år siden jeg gikk på folkehøyskole, husker jeg feil?
Jeg må jo huske feil navn. Det må ha vært en Pål Jone som alle kalte Jone og en...Erik eller noe. For det VAR jo to. Håper jeg. Jeg får hodepine av dette.

I går kom jeg på noe som fikk meg til å puste litt lettet ut, sånn, AH, det er klart de var to, for husker du ikke at- men i dag har jeg glemt hva akkurat dette var. Fanes!
Så i ettermiddag måtte jeg skrive en mail til en kompis fra folkehøyskolen, som jeg er venn med på facebook men ikke har snakket med på mange år, og forklare problemet og spørre om hjelp til å rede dette ut.
Kjempedeilig å framstå som godt over middels fjottet. Men jeg MÅ vite det. Jeg må ha svaret!
Jeg må ha svaret mer enn jeg må framstå som smart og rolig og behersket. Faktisk.

....lengt!

Avogtil har jeg også lyst å bo i et land der sommer er normalen. Der man stort sett går i barlegger og småsko. Og liksom forbereder seg på Noe Annet når vinteren kommer. (Istedet for at vinter er normalen og man blir hautullat av at det er sommer og alt man skal ha gjort i full fart av sommeraktige aktiviteter.) Det virker som litt mindre stess med alt hvis man er litt mer bortskjemt med sommer.
Men det har kanskje litt med min sterke dragning mot det å dra på ferie å gjøre.
Og jeg har jo gitt hele ferieskiten opp, det går jo bare verre og verre hver gang vi prøver oss på fenomenet. Nå tør jeg ikke mer. (Helt ærlig.)
Men likevel, jeg drømmer litt om det. En sånn lang ferie der man blir VANT til å bare gå rundt og vase og gjøre ting man vil. Der været er fint hver dag sånn at man ikke får vondt i den indre finnmarkingen om man sitter inne selv om det er sol ute. Og kanskje man kan ha et svømmebasseng og en fantastisk hotellfrokost tilgjengelig.

Jeg liker jo høsten. Og vinteren. Vinter er min normaltilstand, evig sommer hadde vært litt slitsomt. Litt som å komme til et land der alle bare spiser godter og alt er laget av sukkertøy, kjempeartig først, men så får man vel lyst på brød etterhvert. Og et eple.
Men likevel. Når jeg ser bilder av folk som oppfører seg som om sommer var noe helt normalt, da blir jeg bittelitt misunnelig. Og vil på ferie.

Jaja. Jeg får tenke på det som en allergi. Jeg har jo også veldig lyst på katt, og det går heller ikke. Det er bare å finne seg i det.

jaha. jojo. jadaneidasåjoda.

Unnskyld at jeg skriver så kjedelig blogg for tiden. Det er enten dette eller:

"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
i det uendelige.

Så da blir det litt forbrukerblogg. Som det heller ikke er særlig fres i.

Kanskje folk har sluttet å lese mail?

Diskma Chiiin- ingen svar
ødelagt tag til dør- ingen svar
nytt passerkort- ingen svar
banken- ingen svar
forsikringsselskapet- ingen svar.

Kanskje det er min mailkonto som ikke fungerer optimalt? Nei se det er nok ikke det eneste svaret for minst to av mailene over er sendt av helt andre mennesker, selv om det gjelder meg.
Ring, sier du kanskje. Ja, da må det være et mulig alternativ m telefonnummer.

Imellomtiden sitter jeg her som et mehe og venter. Eller, det gjør det ikke for det fartes jo både nordover og sørover, men sånn mentalt da. Inni meg sitter jeg og er et mehe.

hva kan man gjøre?

-så jeg sendte ny mail til de der innstallasjonogoppvaskmaskin-folka.
Det finnes jo andre man kan kjøpe oppvaskmaskin av i Stockholm. Men dette var liksom så enkelt og greit innenfor borettslagsforeningen.
Nuvel.
Man venter på svar.

Janei kanskje jeg heller ville hatt føljetong da

for det at ingen svarer på verken mail eller telefon er jo heller ikke så effektivt.
Blir nok ikke ny oppvaskmaskin med det første.

eller tredje eller andre men i fjerde!

Jo, men i fjerde etasje bor de som booker tolvtimerspass i tvättstugan. Overhodet ikke irriterende. Iallefall ikke nå som nabooppgangen sin tvättstuga renoveres og vi er dobbelt så mange som skal vaske. Det er noe med sånne folk, sånne som det ikke kan falle inn en måneskinnsnatt å ta hensyn til andre, som irriterer meg grenseløst. Irritation sans frontiers! Men jeg har tenkt at det er mye man ikke vet, kanskje har de lekke stomiposer hele gjengen og behøver tolvtimerspass tre ganger i uka og man skal ikke dømme.
Men gjett hvem som ikke plukker opp hundebæsj etter seg heller! På en måte må jeg tilgi det også litt siden de er veldig gamle. Sikkert tungt å bøye seg. Men arrgh.
Og foran døra til oppgangen vår ligger det alltid svære, opptygde grener som mannskithunden deres har dratt med seg hjem når de er ute og går tur. Den får ikke ta dem med seg opp i fjerde men det er helt greit at de ligger og slenger i fellesområdene.
Jeg har tenkt at i den familien tar man rett og slett ikke hensyn.
De har en datter som kommer og hjelper dem innimellom og hun er likedan. (Tenker jeg og overser bevisst at hun faktisk er her ganske ofte for å hjelpe sine foreldre og hvor hensynsløst er det? Driter jeg i! Det er en hensynsløs familie!) Det er nemlig hun som lar det ligge en favn med halvråtne og opptygde hundepinner fordelt utover dørstokken.
Men man konfronterer jo ikke folk med sånt. Jeg skriver ikke sinte lapper i fellesvaskeriet, jeg brøler ikke ØI! JEG SER DEG! fra balkongen når de overser at hunden akkurat har lagt en kauring på gangstien, og jeg samler ikke slevjepinner og ringer på og leverer dem i fjerde.
Man gjør ikke sånt. Man irriterer seg i hemmelighet. Det er sånn det fungerer.
Og her om dagen skulle jeg ned med fire kofferter på en gang, så jeg måtte ta heisen. Og når jeg kommer ned er det noen som skal inn, og det er dattera. Hun inn og jeg ut. Hun ser ikke at det er noen i heisen så hun er på vei inn før jeg og koffertene kommer oss ut. Og jeg vet ikke hva jeg tenker, jeg tenker vel at det er vanlig høflighet selv om det absolutt ikke er obligatorisk, å holde opp døra når noen skal ut med fire kofferter, dessuten var hun liksom litt treg med døra når hun skulle inn så jeg trodde faktisk det var det hun gjorde, så jeg sa åh, takk, men neida, der slapp hun heisdøra rett i meg og mine fire kofferter. Vi tumlet og skranglet og snublet i dørklem.
Å forlåt, sa hun, litt forvirret, hun hadde nok aldri vært i en lignende situasjon før, der noen takket henne for hennes hjelpsomhet, uansett hvor ufortjent, men jeg sa "neinei, ingen fare", kom meg ut, og så gikk heisen og dattera mens jeg... TENKTE MITT.
Det gjorde jeg nemlig.

Kanskje litt føljetong

Vel, telefonnummeret til servicesenteret hos de som orger med el og vann og installasjoner var såklart ikke i drift. Så jeg sendte en mail for noen dager siden men den har ingen svart på.
Og man må ha personnummer for å få kjøpe oppvaskmaskin.
Så akkurat nå ser det jo ikke sånn umiddelbart klart og enkelt ut, men jeg har jo bare så vidt kommet igang.
Det er litt vanskelig å komme igang når man ikke får tak i dem man skal stille sine spørsmål til, men man får ha litt tålmodighet og ellers være lur som en rev.

Sørhøst

Nå holdt jeg på å skrive
Hei!
for jeg kom på en mail jeg måtte skrive idet jeg åpna blogger.

I overigår var det sommer, i dag er det senhøstes. Her er det åpenbart noe skokkolmerne ikke helt har grepet på, men det er jo ikke så mye man kan gjøre med det. Om et par uker drar jeg nordover igjen, men da er det jo vinter der.
Jeg kunne med andre ord fint klart litt mer høst. Her er det senhøst med bare grønne blader på trærne. Bare rot. Men man kan liksom ikke drive å lære andre opp i vær&årstider.

I går ble vi fanget av styrtregn, lyn og torden, eller mest styrtregnet da, tordenværet var et stykke unna, men styrtregnet var overalt mellom himmel og jord, og vi sto utfor Ica, under overtaket og ventet på at det skulle gi seg såpass at vi kunne springe over gata til under overtaket til biblioteket uten å drukne. Kjempelenge. Det var vann overalt. det kom ovenifra og nedenifra og ut av veggen og det tordna og lynte. Vi skulle jo bare hjem, og da er det jo ikke farlig å bli våt, men det er liksom forskjell på våt og våt og vi hadde det jo egentlig ikke travelt.
Eller, det er vel ikke forskjell på våt og våt, men det er forskjell på å bli regna på og på å bli skutt av regnet. Så vi venta. Og så på alle andre som hadde det litt mer travelt og bare måtte springe uti det.
Tilslutt roa det seg såpass at vi kunne springe fra le til ly, hjemover, og da vi kom hjem satte det igang igjen. Vi satt opp verandadøra og satt og hørte på regnet.
Steinaldermenneskets favorittsyssel.

Og i dag er jeg glad for at jeg rydda alt som var avgått ved døden der ute på verandaen mens det enda var sommer (i går morrest altså) for i dag er det bare sørpe og jordskred overalt. Eller, det ville jo vært det. I mye større grad.
Inneblomstene står og ser selvgode og hoverende ut på de få overlevende uteplantene der utfor vinduet.
Who's laughing now...?
(Ingen, for det er jo potteplanter.)
(Dessuten skal uteplantene få flytte inn snart så inneplantene kan bare tørke av seg fliret, men det vet de jo ikke enda.)

Hjertlig hilsen.