Hverdagens trivialiterer og andre armbrøst

Ja, jeg har ikke akkurat danset naken i hagen, men jeg skrev litt effektivt sånn der på starten av dagen og det var i det minste lurt. Jeg har også kommet dithen i kunstnerskapet at jeg må ha en versjon av CV-en som heter cv_2022_forkortet.doc. Hvem skulle trodd det. Luke ut ting ellers blir det for uoversiktlig, for så mye har jeg oppnådd i listeform. Life goals, folkens.

I dag, eller, nårfortiden, er det mye administrasjon. Folk som vil ha tidspunkt og vil at jeg skal skrive søknader til fellesprosjekter og vite hvor mye ting veier og sier at disse tallene får du til søknadsfrist og jeg må påpeke at jeg kommer ikke til å sitte oppe og skrive om natten, jeg må ha dem i god tid, og andre som vil ha zoommøter og ting som må pakkes osv, og da kjenner jeg at jeg synes ikke det er så morsomt å være kunstner. Jeg vil være noe annet. Jeg vet ikke helt hva, for jeg liker jo ikke folk men jeg vil heller ikke at det skal være for ensomt. Men ikke masete. Men gjerne noe med faste arbeidstider og lite ansvar. Eller det kan godt være mye ansvar men null mulighet for å gjøre feil. Hvertfall ikke en jobb der du må svare på hva en kasse veier, en kasse du ikke klarer å løfte, der du heller ikke har en vekt. Og så kommer det hele tiden mail om hva de kassen veier. Den jobben vil jeg ikke ha. For den har jeg.

På hjemmefronten er jobben å lage en armbrøst. For det vil Jendor ha. Så først har jeg laget en bue i limtre (trelim og spiler i forskjellige lengder) og så har jeg en stokk med en slisse, som egentlig er en rammelist, sånn at pila har et spor, og så er dette satt sammen med forborring i to størrelser og skruer og grønn fløyel som er surret dekorativt.

Nå er det pil og spenne igjen, jeg aner ikke hvordan jeg skal lage skytemekanismen, for jeg vil jo ikke EGENTLIG utstyre Jendor med skytevåpen og jeg har vel basert det hele på hva jeg har for hånden, jeg har ikke planlagt fremover, det gjør jeg nesten aldri. Men jeg tror noe med strikk, ikke noe der du spenner buen, for da kan skuddet bli litt hardt. Her kunne man såklart ha søkt om merket Århundrets Mor for prosjektet, men Jendor er mest skuffet for at jeg har sagt at det ikke også blir en blink som slipper ut to smarties om han treffer blink. Jeg sier at herregud jeg kan jo ikke alt, han påpeker frustrert at HALLO EHE jeg er jo KUNSTNER så det burde jeg jo åpenbart klare. På en måte er det jo litt kult at han tror jeg kan absolutt alt. På den annen side er han ikke over seg over armbrøstet jeg har laget, han vil også ha et fiskespyd og den der blinken, og jeg vet ikke om det har noen sammenheng med blinkproblemet, men i går da jeg dusjet kom Jendor inn på badet og skrev på speilene

JENOR

PAPA

MEHE

Såh.

Hepp, så er vi igang.

I dag er oppgaven:

svare på mail

skrive søknader

gå innom atelier nr én og pakke endel saker. 

Jeg tror jeg har svart på alle mail. Noen mail har jeg utsatt å ta stilling til ved å svare i spørsmålsform. 

Jeg har skrevet en tekst, til én søknad, på engelsk, og huhei som det for avgårde og ble en bra tekst. Ti poeng til den. 

Og så skal/skulle jeg ha begynne/begynt på en tekst som skal være søknaden på arbeidsstipend, og før, før syntes jeg sånn var litt artig. Samle tankene om eget arbeid og formulere seg. Lixm.

Men nå. Blæh. Jeg har begynt åttogførti ganger og jeg hater den og da er den ikke skrevet engang. Jeg er så lei av den der teksten om eget arbeid. og det er lenge til den skal være inne, men på det tidspunktet er jeg onkel reisende mac, så den må være snart klar. Klar snart. Det er bare det at søknadsportalen er ikke åpen enda så jeg vet ikke hva de har funnet på av krumspring i år. Det er litt dumt å skrive en tekst på 5000 ord om det i år skal være 7500 tegn. 

Så den teksten har jeg brukt hele dagen på å ikke skrive og null poeng til den. 

Jeg har heller ikke være på atelier nr ett/ én/ 1, men det overrasket meg ikke at jeg ikke fikk gjennomført det, for det var litt mer sånn forefallende arbeid og da haster det mye mer å sitte ved datamaskinen og ikke skrive på en tekst man hater før den er igang. 

Jeg tror det er lurere å gi seg noe tidsbegrenset. To timer skriving, så kan jeg danse naken i hagen resten av dagen. Bare jeg slipper å danse naken. I hagen. Dere skjønner. 

Dagens fyllmasse

Ja ja, hvilke rolle spiller det vel om Kultahovi ligger her eller der når jeg ikke kommer meg noen steder. 

Jeg låner denne fra noen som er mer polulær enn meg på internett. Som fyllmasse mens jeg lengter etter Kultahovi:

 

Dagens skratt: Hallo, klokken er 10:57. Jeg har ikke rukket å le i det hele tatt. Jeg har gått tur, handlet og gjort rehabøvelser og ingenting er noe å le av. 

Dagens kaka: Dagens? Har man kake hver dag? Om jeg kan låne hedmarksk/trøndersk så bakte jeg brød/kak her om dagen. Til familien, har ikke egentlig smakt på det/den selv. 

 

Dagens längtan: Kultahovi

 

Dagens to-do: Jeg skal gå ut på verandaen og begynne å ta opp endel av de blomstrene som står i krukke i allefall, begynne å rydde litt til høsten, men blomsterbeddene ser egentlig ganske bra ut. Ut er jo fint, alltid.

 

Dagens mat: Azå, jeg har jo handlet. Der hadde de både laks (kjøper aldri laks pga oppdrettslaks, man skal være snill med dyrene OG naturen) og kylling (kjøper aldri kylling pga industridyrehold, man skal være snill med dyrene) på 40% og da hender det at jeg slår til og kjøper det jeg aldri ellers kjøper pga mine stenhårde prinsipper. Så det ikke blir kastet, saant, selv om jeg utmerket godt vet at det blir det ikke, en annen fattig jævel kommer og kjøper salmalaks og kyllingbryst. 

 

Dagens hur ser jag ut egentligen: Ganske hårete, men jeg har forsøkt å samle det bak. Som Jendor sa: Mamma, æ syns ikke du e nåkka fint med krusedulla, du e mye finere med sånn klump bak. (=nei til krøller, ja til mum bun)

 

Dagens prokrastinering: Ja, ser du, jeg er førtidspensjonist i dag. For jeg kjente at nå måtte jeg bare være det litt om jeg skulle ha noe håp om å komme meg fram til pensjonisttilværelsen. Så da skal jeg gjøre ingenting men jeg hadde jo såklart en liten plan om å lure inn en liten time eller to med søknadsskriving. Men det kan jeg gjøre på mandag.   

 

Dagens ord-koll: nykyään

Dagens låt: det som er litt pinlig her er at jeg hører ikke på musikk. Men jeg har tenkt litt på disse to i det siste:

https://www.youtube.com/watch?v=lN5UhDS2AIA

https://www.youtube.com/watch?v=S2wAQqxjSE4 

(the watersons har jo også en helt super versjon: https://www.youtube.com/watch?v=EW_L2Mswjs8)

Jeg har imidlertid ikke hørt på dem for da legger de seg liksom som et lokk over meg i lang tid og det bli aldri noe latter mer. Aldri. For de er så fine.

Dagens ordspråk: E du helvette lensmann

 

Disclaimer

Men nå har eg blitt kontaktet av minst én bloggleser som sier at hallo Kultahovi ligger jo i Inari. Og...det gjør det jo.

Herregud. Er det målet for mine drømmer? Inari? Er det ikkun så langt jeg strekker tanken?

Himmel og hav altså.

Mmmmmm hotell Kultahovi!

I dag har jeg så lyst å fryse ned barnet (man kan fryse ned egg, sant? Når er det for sent?) og dra og legge meg inn på hotell Kultahovi i Ivalo. Eller hva sier jeg, Kultahovi, om jeg kan fryse ned barnet og dra vil jeg vel heller dra til Berlin! BERLIN!! 

Kultahovi har vært litt en sånn drøm fordi det kanskje akkurat er innefor rekkevidde for en barnefri helg. Men jeg er egentlig ikke så interessert i Ivalo. Jeg bare vil noe annet! Omså Inari! Men da kan man like gjerne kjøre en time til og ta inn på Kulthovi.

Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid er så fascinert over andre liv. Og andres liv. Jeg har det jo helt fint i mitt eget, eller, jeg burde iallefall ha det, det meste er på styr med hus&jobb&økonomi&barn&kjærligheten, så hvorfor den der sitrende uroen hele tiden vil at jeg skal ønske meg noe annet, som jeg ikke engang vet hva er, det aner jeg ikke. 

Men jeg vil til Ivalo. 

Eller Berlin var det vel.

Så plutselig

I morrest våknet jeg av at jeg hadde drømt at jeg hadde grått så voldsomt. For det viste seg at pappa ikke var død likevel og jeg sto på kjøkkenet hans, ved vasken, og huset var ikke solgt likevel, og jeg gråt og gråt over hvor vanskelig alt hadde vært. Kanskje var det sånn at nå som han ikke var død likevel kunne jeg gråte alle de gråtene jeg hadde klart å holde inne. Så våknet jeg og som alltid er det litt fint å ha drømt om pappa, uansett innholdet. 

Og så har det vært en sånn fin dag. En helt vanlig dag. Men ingenting av det vanlige har blitt vanskelig, ingen krangler, ingen hodepiner, ingen ting som har blitt glemt og må gjøres, ingen gensere som har en kløende lapp i nakken, ingen tunge poser som har måttet bli bært litt for lenge. Ingen som maser og ingen som nekter å spise maten sin. Mange ganger i løpet av dagen har en lukt eller smak eller følelse eller historie vært på nippet til å bryte fram til noe jeg kjenner igjen fra barndommen, men bare sånn i bakgrunnen, ingenting jeg har kunnet helt plassere. En helt vanlig dag der alt som er vanlig har vært fint. Ingenting som ligger bakerst og surrer eller skaver eller stikker. Ingenting. 

Bare sånn helt plutselig av seg selv. Det er fint.

Og også for trøtt til å finne på en overskrift

Jeg er altså SÅ kvart over trøtt i dag! I hele dag! Muligens er det ruskeværet, (og ja, jeg kjenner det på knærne) men ikke har det vært noen særlig effektiv dag ikke. Jeg har fått unnagjort endel poeng på finsk-appen. Jeg har sløvsurfet litt. Jeg var oppe i tredjetasjen og hentet et bord. Det er fordelen med å holde til på et gammelt sykehus, det står igjen endel utstyr. Jeg gikk opp i tredjeetasjen engang til og hentet endel oppbevaringsgreier for å ha på bordet. Merket blue tupfere og andre ting jeg ikke vet hva er som står i stil med preppebordene og andre åpenbart operasjonsrelaterte greier jeg har på atelieret. Jeg flyttet på endel pinner. Jeg svarte på en mail. Men mest kjempet jeg for å holde meg våken.

Muligens er det fordi jeg tok badstu i går? Det var så kaldt og hustrete, og torsdag er rydde- og vaskedagen og det synes ingen uansett er en toppendag i vår husholdning, så før vi gikk opp i andre etasje der vi ingen varme har, skrudde jeg på badstua i kjelleren. Midt i støvsuginga angret jeg på det hele, for da var jeg jo såklart varm og god og mer en det, og jeg holdt på å ombestemme meg, men nå sto nå badstua der i kjelleren og var varm da så jeg henta en øl og flytta på to skuterdresser jeg hadde glemt av som lå på benkene og ble tørrre enn tørrest, og så angret jeg egentlig ikke mere.

Helt til jeg var ferdig og brannalarmen gikk, på grunn av dampen, og det har den aldri gjort før og det er jo ingen glede i livet for den som legger barn at brannalarmen går og det er heller ingen glede for den som står naken og våt nede på tørkerommet, men det ga vel brannalarmen seg fasiken i, her var det en jobb som skulle gjøres for her skulle det varsles om vanndamp. 

Takk til den.   

Og til tross for ALARM! ALARM! ALARM! både i lydnivå og blodtrykk, var jeg ganske trøtt og gikk og la meg og sovnet på sekundet, og jeg kan vel telle på én nesetipp hvor mange ganger det har hendt før, men så kom noen jeg bor sammen med og ville gi meg noen unødvendige nattlige opplysninger om foretagsøkonomien sin, og der var jeg våken gjen og sovnet ikke før to. 

Takk til den. Også.

Så etter å ha kjempet meg gjennom en arbeidsdag, som ikke besto av noe særlig arbeid, dro jeg hjem. Og tok meg espresso påfulgt av en liten dupp. 

Nå er det litt bedre, alt og det hele. 

Og i morgen er det helg.

Hun som vanligvis behersker seg behersker seg ikke men det burde hun ha gjort

Internett er helt fullt av tullinger. Man tror at verden egentlig er befolket av fornuftige og til en viss grad sympatiske mennesker, for det er jo dem man omgås, men så ramler man ut på intenett og DER ER DE. Internett bare renner over av nepskrell og mehe. HerreGUD.

Og det vet jeg. Så jeg leser internett med halvlukkede øyne og bortvendt blikk, jeg lar meg ikke lure utpå diskusjoner med hestpeiser og selvoppfunne eksperter, 

bortsett fra en gang i blant.

Jeg aner ikke hva som gjør at jeg innimellom ramler utpå. Det har ingenting for seg å ramle utpå, så vansligvis tar jeg meg pent i det. Jeg tror sist jeg havnet i en diskusjon på internett var for kanskje to år siden, da var det ei som brukte ordet "utopisk" som om noe skrekkelig som hadde hendt, og det var jo feil i alle ledd, og hvorfor jeg nå skulle påpeke det må nå gudene vite, men det utartet, jeg ble beskyldt for både maktspråk og utdaterte opplysninger, enda det stakkars mennesket på hele det vide internettet bare klarte å finne en eneste kildehendvisning for at ordet betydde det hun trodde det hun trodde det betydde, og alle de andre talte henne midt imot. Jeg prøvde å komme meg ut av diskusjonen, men helst på en sånn måte at hun skjønte at jeg rett og slett ikke gadd å svare henne mer siden hun jo hadde feil. 

Helst på en sånn måte.

Og idag ramla jeg uti det igjen. Gudene må vite hvorfor. Det var en stølling som hadde lagt ut et spørsmål, på den lokalhistoriske siden på facebook, og jeg var vel i utgangspunktet litt lei av spørsmål som et kjapt søk på internett kan gi deg svaret på, så jeg søkte det opp, og la ut et skjermbilde fra wikipedia. Ferdig med den saken. Men neida! For her hopper mannslingen opp med et "google er upresis som vanlig!" og så en lang hjemmesnekret teori. Og så et nytt lokalhistorisk spørsmål, under det forrige. Og det er her jeg ramla utpå. Ikke da jeg la ut skjermbildet. Det må være innafor, (men egentlig bare såvidt, det er det første skrittet nemlig, det som lurer meg ivei). 

For nå skriver jeg 1) "Google" er en søkemotor. Wikipedia er et oppslagsverk. 

Og 2) Men nå skjønner vi jo at du bare driver og stiller spørsmål for å få anledning til å legge ut egne teorier uten kildehevisning( og fulle av skrivefeil) Slutt med det, legg heller ut teoriene dine som egne poster. 

 

Hva gjorde jeg nå det for? Han hopper på igjen og sier at visst har han kilder, han har jo skrevet "Russiske og Ukrainske (sic!) forskere." 

Nå sitter jeg på hendene for å ikke svare på den. For å klare å la være å påpeke at hverken briller, internett eller bok regnes som kildehenvisning. Og for å ikke svare på noe av det andre, der han blir motsagt i sine teorier og han bare "hvordan er dette relevant her" for man kjenner jo typen. Se første setning i innlegget. 

Og den gjelder meg og. Jeg må slutte å la meg lure utpå. Jeg har ikke energi til å være internetts rettskafne fettkjerring, jeg blir bare en tulling på internett, jeg må roe ned. 

DUNK

I går fikk jeg en stein i hodet! Veldig dårlig HMS-nivå på jobb. HMS-ansvarlig ble jo borte for fem år siden, siden har det vært lite fokus på det ansvarsområdet og i går løfta jeg en skulptur det viste seg jeg brukte til å lagre en stein oppå (den er høyere en meg så det så jeg ikke og DUNK. Egentlig var det ikke en stein da, det var en sånn baderomsflis, bare ikke for et baderom men for en svømmehall, og for et hjørne i svømmehallen, så en keramisk flis på størrelse med en knyttneve.) Og satan det gjorde vondt og selv om hodet forble helt så sa Jendor han kunne se kula da jeg kom hjem og da er jeg et menneske med en langt over gjennomsnittlig hårmanke. 

Og resten av dagen var jeg faktisk litt sliten. I tillegg til en lett og flytende hodepine såklart. Og det er jo litt pussig for jeg var jo ikke egentlig skadet, men jeg tror bare kroppen ble litt sur og oppgitt av at det gjorde så vondt og ble litt sjokkert over hendelsen og så bare ble litt lei.

I dag er jeg også litt sliten men det er fordi noen snorker og noen skjærer tenner og begge deler er jeg nødt til å våkne og få en slutt på flere ganger i løpet av en natt. Og akkurat da sover jeg ikke og da blir jeg trøtt. Og så har jeg vært hjemme med sykt barn og da må man jo være litt på. Særlig når det syke barnet ikke egentlig evner å være sykt. Så det stiller krav til ens evne som aktivitør. 

Men i morgen skal nok barnet få gå på skole og jeg skal jobbe med andre ting enn bollebakst og perlestryking. Og jeg skal passe meg for fallende objekter.

Da mamma var liten gutt

(Altså det har jeg jo aldri vært men pappa sa det hele tiden. Da pappa var liten gutt. Så det sitter liksom i språket.)

 

I dag var det på med sommervottene. Jeg har ikke brukt dem i hele sommer. Jeg prøvde å forklare for Jendor at sånt her vær var det hele sommeren da jeg var liten men han skjønte det ikke helt. My sweet summer child. For han er det helt naturlig å gå i t-skjorte og shorts, men jeg husker faktisk ikke om jeg engang hadde shorts. Det må jeg jo ha hatt. Jeg mener, vi dro faktisk og badet i Sandnesdalen en gang. Nei, to ganger faktisk. Ikke samme år tror jeg. Det var vel de to gangene i løpet av en hel barndom, jeg vet ikke om man skaffer shorts for det.

The Stig kunne heller ikke bekrefte at det var riktig så ille før, ettersom han er trekkfugl og har tilbrakt alle sine barndoms somre i en annen landsdel.

Men jeg husker. Jeg har det i kroppen.

Ekvatorialarktis og livet der.

Jeg har litt oppstartsproblemer. Og det er jeg som er problemet, la ikke det være stukket under en stol. Jeg vil mye heller være hjemme og ta stiklinger og male veranda og gjøre sånt som man gjør når man ikke er på jobb. Jeg vil ikke gjøre sånt som man gjør når man er på jobb som er å pakke kunst og lage kunst som kan pakkes. 

 

Jeg kunne skyldt på temperaturen på atelieret, som er på 17 grader vad ankomst, og det er jo litt kaldt, men det kommer til å bli varmere fort, for problemet har vært motsatt hele sommeren, jeg har jobbet i shorts og singlet, altså, jeg har skiftet til shorts og singlet når jeg har kommet på jobb for min innetemperatur har ligget på 28-29 grader og da betaler jeg enda for å få lov til å være her. Hvordan skal man får ned temperaturen? Vinduene har stått åpne siden juni. For å få det varmere er det bare å åpne døren ut til korridoren, så fyker varmen inn. Og, vinterstid, tape igjen vinduene. 

Jeg har altså et atelierproblem og det er i grunnen at jeg har to atelierer. Dette, på det gamle sykehuset og det andre, på Brunosten. Jeg vil egentlig gjerne samlokalisere dem men jeg vet ikke helt om jeg vil flytte fra et marginalt bedre temperert sted (brunosten) til at avsindig dårlig temperert sted med omtrent egen arktiskekvatoriell klimasone (sykehuset) for å svette og fryse meg gjennom årstidene. 

Og da jeg var innom brunosten forrige uke for å lete etter noen bilder som skal til Luleå så var jeg en tur innom kjøleskapet og heisan peisann der var det noen som hadde kastet all trykkfagren min. Jeg lager den selv. Jeg plukker hver myrull og rensker den og sanker frøene og koker masse og siler og hadde et års produksjon stående i fire-fem flasker i kjøleskapet. Borte. Kastet Og jeg mistenker egentlig at det er huseier som står bak. For det er jo ingen som bruker lunsjrommet mer.

Hm. What to d o.  With the ateliersituasjon!

I dag er sommeren over og det er i dag sommeren er over. For det har de sagt på nyhetene. For fra nå av og fremover skal det bare være ti grader og kaldere og da er det høst. Det litt artige med det er at vi godt kan ha ti grader hele sommeren og likevel er det sommer. Jeg husker en spesielt minnverdig sommer der vi lå på mellom to og fire grader hele sommeren og da er det deilig når høsten kommer og du slipper og gå og håpe på at det skal bli sommer. 

Men denne sommeren har det faktisk vært sommer hele sommeren, hver dag, og det er helt uvanlig. Jeg kan ikke huske å ha opplevd det før. Ikke har det vært noe særlig med mygg heller. Det er helt uvanlig. Det har faktisk vært riktig så trivelig her. Det er helt uvanlig uvanlig. 

Desto større overgang til høst/vanlige sommertemperaturer. Jeg ser litt forvirret på mine sommerblomster og lurer på om jeg skal grave opp georginene, tømme blomsterpotter og bare pakke ned for vinteren. Men...det kan vel vente? De er jo så fine der de står. Er det sant at dette er høsten? 

Det er bare det at om man venter til høstvinteren må man stå ute i null grader og blåst og gjøre alt sånt med iskalde småfingre. 

Den ene georginen jeg satte ut i vår, som jeg hadde hatt inne i potte siden mars, har ikke blomstret. Jeg kanskje må unne dem et plantelys neste år. Hva vet jeg. Svært lite om det meste, men jeg holder nå på, uavhengig av temperatur. 

I går visste jeg ingenting om været, jeg trodde jeg visste det som sto på værmeldingen, så jeg benyttet meg av den siste sommerdagen og gjorde ferdig oljegrunningen av verandaen, og så høljet det ned. Ikke yret. Det plasket og haglet og styrtet. Takk til Yr og deres "manglende datagrunnlag for de nordligste områdene". 

En annen som benyttet seg av anledningen var til min overaskelse syvåringen, som er alt for stor til sånt, men han hadde tatt penselen som sto i bøtta med oljegrunning på bakkeplan og gjort en liten piece på vår nyanlagte grunnmur. I stenoplater, så ikke kan det males og ikke kan det fjernes og løsningen blir å ta av sparebøsse til  misgjerningsmannen og kjøpe noen busker på hagesenteret og sette foran. Ærlig talt. 

Men vi fikk tatt noen trær siden vi plutselig kom på at bjørka skal tas om høsten, og ingenting visste vi om rogna men den ble også tatt, så nå har vi enda mer ved, og det er jo en glede. Og etterhvert har vi kanskje litt tettere skog ut mot nabo og vei og det er også en glede, sånn etterhvert.

Om nå naboen på andre sida kan ta sine så får vi sol på veranden kveldstid, og da blir det enda mer en glede, men det er ikke noe vi har mast med for det vanlige i Kirkenes er IKKE å kunne sitte på verandaen kveldstid hele sommeren så hvorfor ta trærne. 

Men kommer det til å bli vanlig igjen? Det vet man jo ikke. 

Aldri? Det er så rart med de der klimaendringene. Det er vanskelig å ikke glede seg over en sommer der man har sommer hver dag og lite mygg. Men. Hver sommer? Hva med min akkumelerte kunnskap om å bo i arktis? 

Nå skal jeg gå og sjekke temperaturen på jobben min. Jeg har sittet i en fancy designstol ute i det veltempererte fellesområdet og prokastinert. Så må jeg finne en måte å pakke noen greiner med skjøre kvister på, og det må være sånn at Kalle fra Kallefrakt ikke klarer å ødelegge det på sin ferd mot Luleå. For Kalle er sikkert hyggelig, men jeg mistenker at kunsttransport ikke er hans spesiale. Da ville han jo ikke operert i nord, for å si det sånn.