Så plutselig

I morrest våknet jeg av at jeg hadde drømt at jeg hadde grått så voldsomt. For det viste seg at pappa ikke var død likevel og jeg sto på kjøkkenet hans, ved vasken, og huset var ikke solgt likevel, og jeg gråt og gråt over hvor vanskelig alt hadde vært. Kanskje var det sånn at nå som han ikke var død likevel kunne jeg gråte alle de gråtene jeg hadde klart å holde inne. Så våknet jeg og som alltid er det litt fint å ha drømt om pappa, uansett innholdet. 

Og så har det vært en sånn fin dag. En helt vanlig dag. Men ingenting av det vanlige har blitt vanskelig, ingen krangler, ingen hodepiner, ingen ting som har blitt glemt og må gjøres, ingen gensere som har en kløende lapp i nakken, ingen tunge poser som har måttet bli bært litt for lenge. Ingen som maser og ingen som nekter å spise maten sin. Mange ganger i løpet av dagen har en lukt eller smak eller følelse eller historie vært på nippet til å bryte fram til noe jeg kjenner igjen fra barndommen, men bare sånn i bakgrunnen, ingenting jeg har kunnet helt plassere. En helt vanlig dag der alt som er vanlig har vært fint. Ingenting som ligger bakerst og surrer eller skaver eller stikker. Ingenting. 

Bare sånn helt plutselig av seg selv. Det er fint.