Neiieeeh

Ja men da er jeg ikke i en førtiårsdag og briljerer med artige og eksotiske anekdoter fra kunstverdnen.

På onsdag skulle jeg på middag med eksstesøstra, på fredag skulle vi lunsje og se om vi fant noe fint på Fretex til førtiårsdagen, på lørdag skulle jeg på kafé og nå skulle jeg vært i førtiårsdag, og så sosial har jeg ikke vært siden Metusalem sto konfirmant og nå er jeg det ikke nå heller.

Herregud.

Oppdateringer fra en sofa

Nå er jeg syk igjen. Det er forsåvidt også en form for vanlig i mitt tilfelle. 

Og så har jeg ringt Posten, og de ville ha bilder av den skadede varen, og det er greit, men de vil også ha bilde av pakken før den ble skadet. Indre og ytre emballasje. Jeg tar aldri bilder av pakkene jeg sender, verken mens jeg pakker eller når pakken er klar til forsendelse. Det får jeg begynne med nå. 

Posten altså, man kan bli så irritert. Det beste er jo at om jeg hadde valgt Postens egen emballasje hadde pakken også blitt vannskadet.

I morgen skal jeg egentlig i en førtiårsdag men det henger litt i en tynn tråd. Fårse.

Klar melding ut

Nå er jeg vanlig igjen.

Jeg har sendt noen bøker til Svalbard, 3 stk, det kostet sekshundre kroner i frakt og de var vannskadet da de kom fram. Og siden noen har kjøpt dem og betalt for frakt må jeg sende dem en gang til, det er jo som det skal være. Men nå skal jeg slutte å sende under fem bøker. For jeg orker ikke hente bøker på lager, pakke dem i vatt og papp, dra ned til industriområdet og lete opp posten, forklare de ansatte at Svalbard eksisterer (eller Tsjekkia, en minneverdig gang) og så eventuelt gjenta det hele, for trehundre kroner. Så god økonomi har jeg at jeg vil ha femhundre for det. Nå må jeg ta fri en halv dag for å ringe Posten sånn at jeg kan få sekshundre kroner igjen. Haha. Kanskje. 

Jendor hadde sokkene i en pose da han var ferdig på skolen, for brannalarmen hadde gått, og da hadde læreren sagt at det ikke var tid å ta på sko. Jeg synes, selv om det evt brenner, at ungene skal få ha på sko ute i sneskavlene om vinteren i Finnmark. Iallefall når det ikke er synlige flammer eller røyk. 

Nå er jobben helt internettfri, og selv om det er mer effektivt betyr det at det administrative også hoper seg litt opp så jeg får ta en hjemmedag og kontorere en dag. Det liker jeg jo. Og da kan jeg ringe Posten.

Akkurat disse dagene.

I morgen dør pappa og i overimorgen finner jeg ham og det gjør denne dagen til en vanskelig dag, for fortsatt har jeg følelsen av at jeg kan rekke det, seks år etter. I dag kan jeg rekke fram i tide og finne ham før han dør og så dør han ikke. 

Her for noen dager tenkte jeg at jeg og pappa kan ta båten ut til Pasvik Sandhamn og leter etter hvalbein til våren, og så kom jeg på at han er død så det blir det ikke noe av, og det er mange år siden jeg har glemt det på den måten. 

Om noen år slutter jeg nok å skrive denne typen poster i disse dagene, men enda er jeg ikke der, og nå har det faktisk allerede gått mange år. I mange år har pappa vært død og borte. Rart er det.

Lihkku beivviin

Eller sånn passelig lihkku da, vi ligger syke på sofaen med tre kofter i skapet og en luhkka klar i yttergangen. Istedetfor lasso og reinkappkjøring med nesten ekte rein fra klasse 2B stekte vi pinnebrødet på panne, og har ellers ligget flatt.

Jeg har scrollet ferdig facebook, vanligvis takler jeg EDL-tullkukene i komentarfeltene litt bedre, men syk og lei hjelper ikke på, så når NRK Finnmark NOK EN GANG har vinklingen  "Hvorfor heter det samenes nasjonaldag?" som headliner for dagen, tilogmed under fanen Lihkku beivviin, fordi det er den vinklingen som setter mest fyr på kommentarfeltet ("SAMENE ER IKKE EN NASJON" "I NORGE HAR VI EN NASJONAL DAG DET ER SYTTENDE MAI" "DET HETER SAMEFOLKETS DAG") så blir jeg faktisk litt mer en middels lei av det hele og skulle ønske tyskerne hadde gjort en litt bedre jobb der i 1944 og bare fjernet hele landsdelen med alle sine folkeslag fra jordens overflate så man slapp.

 

Vel. Andre dager er man vel mer glad for at ikke det skjedde, og takler landsdelens fjottpeiser med mer verdighet. 

 

Kommer sterkere tilbake. 

 

 

Meg meg meg

Her i huset feirer vi ingen sånn overkommerse høytider som handelsstanden har funnet på. Bortsett fra halloween da, og muligens er jula over i den kategorien også, men morsdag, det feirer vi. For det har jeg sagt, gjentatt og påpekt at vi skal. 

For det første liker jeg jo alt som handler om feiring av meg, selveste husets egen mamma og innehaver av første birolle, føder av barnet, så takk til kake og blomster og gjerne en liten presang på det, og for det andre har jeg bursdag 25te april.  

2,. 11., 12., 21. og 22. er det andre familiemedlemmer som har bursdag. Nær familie. Det vil si at når vi kommer til den tjuefemte begynner folk å bli litt ferdig. Det er som å spille på festival, og være på plakaten og alt, men være på på søndag, når folk har begynt å dra hjem så de slipper rushet. Da kommer jeg. 

Jeg har derfor begynt den årlige familieforberedelsen der jeg gjør familien oppmerksom på at det er morsdag på søndag. Neste søndag. Farsdagsinnehaveren gjorde oppmerksom på at det ikke ble gjort noe særlig stas på hans dag, jeg gjorde oppmerksom på at ingen hadde gjort oppmerksom på at det skulle staseliggjøres. SOM JEG GJORDE NÅ.

Så nå vet de.

Unntaket

Men det er faktisk en type konflikter jeg takler helt fint. Jeg holdt på å skrive "liker" men det var en overdrivelse med modifikasjoner. Men jeg takler helt fint å være krevende forbruker. For da er jo forbrukerkjøpsloven min superkraft!

 

Samtale på forretning i Kirkenes:

-Hei, jeg vil gjerne klage på disse

- De er eldre enn to år.

-Ja.

-Ja da får du ikke klage.

-Jo for forbrukerrådet sier fem.

-Jeg må jo forholde meg til de retningslinjene som denne kjeden har.

-Nei du må forholde deg til loven, må du ikke?

-Ja men du kan ikke forvente at den der skal vare med enn to år!

-JO for forbrukerkjøpsLOVEN sier fem år.

-Ikke heng deg sånn opp i den der loven!

 

Å joda! Det kan du banne på at jeg gjør! 

Og det er deilig. Svarthvitt og deilig.

Ja der FÅR man

Ja jeg liker jo ikke å være i konflikt. Jeg er ikke i konflikt. De ringte fra stedet som hadde kjøpt kunsten og var SÅ hyggelige og alt ordner seg og der får man for å ha konstruert dialoger i de søvnløse netter. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg holder på sånn.

Men nå skal dere høre. Hør her. For jeg er medlem av en gruppe. Jeg skal holde den så anonym som jeg klarer. Det er en gruppe, vi er endel medlemmer, og her har det skjært seg litt. Det er en slags opprinnelig konflikt som blusser opp fra tid til annen, og jeg har ingenting med den opprinnelige konflikten å gjøre, men når det eksploderer i mailtråder og messenger så pleier jeg å være den eneste som sier jojo, men på den ene side. Og på den andre side. Selv om selve konflikten bryr meg midt i baklyset. Jeg bare liker ikke helt maktfordelingen og tonen i debatten så jeg prøver å... nei jeg aner ikke hva jeg prøver på. Jeg skillsmissebarner vel ivei i en alder av 44, rett og slett.

Så det som har skjedd da, er at gruppen har innkalt til et møte, et, skal vi si, redusert møte, der bare de skarpeste kantene skal møtes. OG JEG.

Fordi jeg er den eneste som har sagt på den ene side. Og på den annen side.

Og det har jeg virkelig null prosent lyst til, men jeg skjønner på den ene side, på den annen side hvorfor det kan være ok at også jeg er der. 

Men dette er ikke bra. Det er så langt fra min komfortsone som jeg kommer og jeg kommer til å ligge søvnløs i en uke før og en uke etter. 

FN neste.

Deale med andre, deale med seg selv,

Hvordan løste du det, sitter dere nå og tenker, hvordan løste du kjøpsprengen? Jo, på så elegant vis at jeg hadde lyst å blogge om det med én gang men da var det bare gått tredve minutter siden forrige blogginnlegg så det ble litt vel ivrig. Og når det var gått høvelig tid, syntes jeg kanskje ikke det var så elegant og uovertruffent lengre, så da gikk det enda lengre tid, men hvertfall, det jeg gjorde var å bestille fire svarte ledninger. Men hør da! Det er sånne ledninger til lyspærer, med bryter og stikkontakt. Og så har jeg en lysekrone som pappa lagde til meg, til å ha talgelys i, men jeg er ikke så begeistret for innendørs flammer, av en eller annen grunn, så den har vært pakket bort, men så har jeg tenkt at hva om jeg henger fire fine lyspærer i fire fine ledninger fra den, det må jo bli smæshing. 

Men så har det vært litt vanskelig å finne fire fine ledninger. Og det var det jeg fant på kjøpsprengsdagen! Og da slengte jeg nedi kurven litt sånne andre fine ting de hadde på samme sted så det ikke skulle bli totalt ut og shoppe...dopapir! heller. 

Og så må jeg ha lyspærer. Jeg har én. Altså de må jo være fine, det er jo liksom de som blir lampene. Og man kan ikke google "pene lyspærer" med godt resultat, men jeg fant ut at det heter dekorpærer. Bare at jeg bestilte ingen så der er planen litt bakpå, men det løser seg. 

Og så har jeg lett etter en annen løsning, og det er jobbrelatert. Jeg har vært så veldig uvillig til å gå på jobb i det siste, nesten sånn at jeg har vært litt lei meg, uten at jeg helt har skjønt hvorfor. Men nå innså jeg at det kanskje er fordi hodet, eller kroppen, eller hvem det nå er som er i lederposisjon, tror at jeg er i en konflikt. Dette er litt langsøkt, men jeg tror jeg har rett:

Jeg solgte jo noen verk og de skal være med på en samlingsutstilling så de må være på plass en annen plass innen gitt dato. Jeg har kontaktet de som har kjøpt (og betalt) for verkene, men det er ingen som svarer der. Jeg vet av erfaring at de ikke er de triveligste å deale med, selv om det har vært personutskiftninger der. Og det er liksom det. De svarer ikke. Men i mitt skjøre hode (ikke som i gærne, skjøre som i ikke slå på det med hammer) er vi nå i en konflikt. For jeg tenker ut scenarier der jeg purrer og de svarer på en utrivelig måte og jeg må deale med det. 

Dette har ikke skjedd.

Bare i hodet mitt har det skjedd. Og skjer det i virkeligheten så skjer det vel, men da er det bedre å ta det da. For det kan like gjerne ikke skje. Så nå prøver jeg å stoppe hodet når det skjener avgårde med sine "Og så skrev de en mail, og så svarte jeg, og da sa de, og da ble jeg streng og sa, og så ble de sure"- stopp med det. Helt unødvendig. Det der må du stoppe med, Hodet, se på Kroppen da, den blir jo helt urolig!

Så nå prøver jeg å stoppe med det, men jeg merker jo at når folk svarer litt unødvendig skarpt for eksempel på mine kommentarer på andre blogger, så blir jeg satt ut. 

Jeg er ikke i en konflikt. Jeg har bare ikke fått svar på et par mailer. Og hvis jeg nå bare kan finne stoppekranen for Usannsylige Scenarier ang Svar På Mail og Transport, så tror jeg at jeg blir mer vanlig igjen.

mååå haaa

Jeg har hatt så veldig, fryktelig, overveldende trang til å kjøpe ting på internett. Dette er noe som skjer, tror jeg, når jeg egentlig ønsker meg et litt annet liv. Når det innværende livet blir litt for aminiiiiistrativt. Da vil jeg ha et nytt og spennende liv i Australia og siden det ikke er oppnåelig blir en ny vase et forlokkende alternativ. Eller ikke akkurat vase, men deri ligger litt av problemet, det er aldri noe spesifikt. Jeg vil ikke ha vase, ikke nye klær, ikke nytt sengtøy, ikke noe som kommer inn i hjemmet og tar opp plass sammen med en til av akkurat det samme som jeg har fra før, men jeg vil så gjerne internettshoppe litt. 

Det jeg vil kjøpe er vel egentlig Australia. 

Til dette kommer at jeg egentlig ikke vet hvordan man gjør det, jeg tror jeg kommer på noe sånt som to nettbutikker i farta. Men jeg viiiil. Det drar i meg. Ting, jeg vil ha ting!

Så jeg sa til the Stig i går at jeg har sånn kjøpspreng. Og det han hørte var at jeg sa at jeg hadde sånn kjøttspreng. Det ordet har jeg aldri hørt før og det er det STYGGESTE ordet jeg noengang har vært borti. Jeg ville aldri ha brukt det om jeg hadde hørt om det før heller. Men det førte i alle fall til at vi hadde den til dags dato rareste samtalen vi noen gang har hatt, om en pakke salami som ligger i kjøleskapet. 

Velvel. Hvis det blir stille herfra så er det fordi de ikke har internett i Australia.

 

 

Administreeeeere

Nei nå er livet i overkant administrativt her. Det vil si, det er kanskje ikke livet men arbeidslivet. Og skal man se strengt på det så var det kanskje bare i dag. Så jeg overdriver visst. Rart det der, én overveldende administrativ arbeidsdag og så tror man det er: alle disse administrative oppgaver, ikke visst jeg at det var liiiivet. 

 

Jeg skal ta imot en frakt fra Luleå, det er muligens noen greier som er ødelagt, (administrere administrere) og muligens vil en fra visningsstedet kjøpe et verk, (administrere administrere) og så må jeg jo faktisk ta imot teknikerne når de kommer med lasten, (administrere administrere og være tilstede), og så hadde jeg glemt å svare på en mail (ganske uvanlig til meg å være) om et boksalg, og ble oppringt og vennlig påmint så da må bøkerne hentes på lageret i en annen del av byen og leveres på posten og faktura sendes (administreeeere) og så må jeg få avgårde en frakt til en kommune i samisk forvaltningeområde, men de svarer OVERRASKENDE nok ikke på noen mail om dette, men det betyr bare at de plutselig ringer og bare vi kommer i morgen, og så må man hive seg rundt, og da er det bedre at jeg har det ferdigpakket og ferdigdokumentert og ferdigbeskrevet men da må det hentes fra lager en annen plass i byen først, og det bør ikke være for kaldt da pga ømtålelige kunstverk, og så må jeg jo purre og si hallooo sånn at de kan si vi står på trappa di om seks timer (administrere administrere) og så er det den soloutstillinga i Stockholm, de sendte en mail og bare visst var det fire kolli, har du en pakkliste, og jeg bare eh nei, fire? det er vel næremere...tretti kanskje, det er 630 pinner, hvor nøyaktig skal pakklisten være egentlig (skal den være så nøyaktig må jeg ha assistent altså)(administreeeeere, administreeeere) og så fikk jeg tak i min kontakt på forhenværende skole (den eksisterer enda men jeg går jo ikke der lengre) og jeg skal få komme på snekkerverkstedet og lete etter pinner, hurra! men da må jo den frakten administreeeeeres og jah. Og så har jeg fått tilskudd, masse penger til disse fraktene men selve pengene må jo administreeeres og skjema fylles i for diverse utbetalinger. Det siste har jeg ikke begynt på engang, det er bare helt mentaltadministrativt. En slags overhengende fare.

Dette liker jeg egentlig aller minst med å være kunstner. Jeg liker det når det gjør arbeidsdagen variert og man kan kunste litt noen timer og så pakke noen pinner, men når man blir sin egen assistent på fulltid er det ikke så gøy der og da. 

I morgen: administrere mere.