Ånei!

Jeg har fått svensk i språket!

Det skulle jo så mye heller vært kvensk.
Jaja.
Men sånn blir det når ingen skjønner hva man sier. Virkelig. Verksmesteren på tre skjønner ikke engang når jeg sier TRUR istedetfor TROR. Og det er ganske slitsomt når man ikke blir forstått, så jeg luker bort all norsk som ikke fungerer på svensk, og bruker bare sånt som fungerer dobbelt. Ut med lage, tilfeldig, koselig, rolig og artig. Inn med kjenns og gjøre og på slump og kjedelige flate ord.

Skjønt klassen min, de får bare lære seg. Ærlig talt. Broderfolk og alt.
Det går ikke så fort riktignok. Mannen uttalte seg litt skeptisk til prosjektet, han mente jeg ikke bare forsøkte å lære dem norsk, men "sånn dær sinnsyk figenschou-norsk som familien din driv me!"
Ja, jeg vet ikke, men det er jo ikke noe vits å lære dem å snakke søring heller, da legger jeg like gjerne om til svensk. Om man uansett på bytte mener jeg.

det går min vei

Jeg har alltid fryktet Wenche Foss' dødsfall. For da kommer den obligatoriske "kjære fantastiske umistelige folkekjære artist som tiden tross alt har kjørt ifra" kavalkaden i alle tv- og radiokanaler.
Og så bor jeg i Sverige når det hender! Fantastisk!

I tillegg til dette har jeg endelig klart å få tak i batterier til ulemaskinen. På clas ohl.
Men jeg når jo tross alt ikke opp til taket, så den får ligge oppå bokhyllen til noen som er litt lengre enn meg stikker innom.

I tillegg planlegger jeg å bake litt, om jeg ikke setter meg fast i internett igjen.

kort

En ting som var så deilig på Samisk Barheng var at jeg plutselig fikk høyden min tilbake. Jeg visste ikke at jeg hadde savnet den. Men plutselig sto jeg midt i en flokk og var høyest igjen. Ahhhhh.....!


Her er en annen som er litt kort. To faktisk. Den norske telefonen min ringte i går kveld:
-Ja, hallo, det e ho Silje?
-Ja, hallo, det er fra Netcoms kundeservice, jeg snakker med Beate nå?
-Næi, æ hete Silje
-Ja, ok, kan jeg få snakke med Beate?
-Næi, det e ingen Beate hær.
-Jaha, ...ok, men vet du hva, da tar jeg og ringer tilbake en annen dag da!
-Eh, javæl.

Hvorfor i himmens navn sa jeg ehjavel!?
Dette kan bli spennende framover. 

påskestjerne

Jeg har påskepynta julestjerna. Først lurte jeg på om det var på tide å ta den ned, men da blir det jo litt mørkt på kvelden, og det kan jo godt være det var noen i bibelen som ikke fant veien både i pinsa og i påska, også, hva vet jeg, ingenting, så jeg har latt den henge og nå har jeg pyntet den til påske.
Jeg har klipt ut blå blomster og limt på både dem og fjær og noen sjokolademarihøner jeg fikk forærende fra Tyskland.
Det ble så vårlig og fint at.

Da jeg fortalte dette på skolen i dag ("hva har du gjort i helga""jeg har ....") var den vanligste reaksjonen Men det er jo lenge til påske!
Men halåå, det er ganske lenge siden jul også! Og nå føltes det som om det var på tide å markere det utad på noe vis.
Dessuten er det ikke så lenge til påske heller. Synd jeg går på en skole der man ikke har påskefri, men mannen blir 40 i påska så iallefall bør jeg komme meg tidlig hjem én dag.

edit: slenger med bilde:

helgen: helg.

På fredagen var jeg ute med Samerna. Jeg er jo med i sameklubben her. Organisert medlem av etninsk gjeng, altså, det er ganske stas. De arrangerer foredrag og kurs og sjettefebruar og barheng. Fredag var barheng. (men jeg HAR vært på foredrag og!) Tidligere var det en lang bar på stedet der vi møtes, men nå er den tatt bort, og det er kommet opp skilt om at det ikke er lov å danse på bordene, hvilket var en skuffelse for mange så det ble nå mest heng, da.
Og det var så trivelig! Juhu!
Endelig noe som ikke er skolerelatert altså, hurra. Og vi prata masse skallebånd, finnes det bedre festkonverasjon?
Stockholm har bare trengt litt mer samer, så ble det bra.
Skulle ønske det fantes en trønderklubb og. Jeg kunne agert stum og meldt meg inn, DET hadde vært stas.

uansvarlig! Nå pragmatisk

Vi har ikke brannslukningsremedier eller sånn ulemaskin i taket.
Det virker, etter hva jeg har kunnet lese meg til, som om brannsukningsremedier ikke er påbudt her i Sverige, men jeg tror kanskje mannen får pulverapparat av meg i førtiårsgave. For det synes jeg faktisk man skal ha. Sjøl om vi bor i murhus.
Ulemaskinen, røykvarsler heter det ja, har vi, men vi oppdaget nå etter jul, da vi sjekket, at batteriene er så til de grader døde at den ikke en gang piper sånne utmattelsespip. (hvilket ikke burde overraske all den tid det kun var to av åttogførti lyspærer og spotter som lyste da vi flytta inn.)
Så da kjøpte jeg et sånt firkantig batteri som det er i røykvarslere neste gang jeg var på butikken, men har du sett, den må ha spesialbatterier. Ser ut som enkroninger. Så da kjøpte jeg det neste gang jeg var på butikken, men har du sett, det var ikke sånne spesialbatterier, det var noen andre spesialbatterier den ville ha. Og disse spesialbatteriene må du sannsynligvis kjøpe i en lås-og markisebutikk på Lidingö eller noe, for jeg finner dem ingen steder.
Eller på Ikea, siden resten av inventaret i leiligheten er derfra.

Sånn som det ser ut nå blir det like enkelt å kjøpe ny røykvarsler. Og det der med bursdagsgave er kanskje ikke så dumt, hva gir man mannen når han fyller førti? Når man nesten ingen penger har? Hva er bedre enn en presang som sier "jeg vil verken dø i et flammehav eller kullosforgiftes mens jeg sover sammen med deg"?
Løser en masse problemer dette. Bortsett fra det at jeg må bo uten brannsikkerhetsapparater en måned til.

SnnnrRRRRRRRrrrrrrk

Jeg har problematisert dette i bloggform før, men ettersom Tenkerbell vel er den eneste som muligens har lest hele bloggen min, tar jeg det opp igjen:
Når er det lov å be folk gå å snyte seg?
Ikke at man skal be folk gå å snyte seg. Mer, når får man si ifra at sånn inntrekking av snørr hvert sjette sekund er litt enerverende, kunne du tenke deg å slutte?

Min foreløpige teori er: aldri.
Jeg prøvde ut spørsmålet på fleisbokj i går, og det styrker i grunnen teorien min. Man er surnepete om man ikke bare finner seg i det. Uansett hvordan man går frem. Jeg, foreksempel, forsøkte å løse problemet ved å spørre snørrinntrekkeren om hun ville ha et papir av meg. Et Tissue, siden vi snakker engelsk. Nei, hun snøt seg ikke in public. Grææit. Da har jeg ikke flere tilnærmingsmåter. Og jeg hadde nok allerede gått over streken. Jeg er jo finnmarking og det er jo stort sett det vi gjør. For eksempel foreslo Søskenbarn fra Finnmark at jeg skulle gå bort og diskret spy på pulten hennes.

Problemet mitt er at jeg er den eneste finnmarkingen i klassen og vi nok har et sånt berømt kulturkræsj på gang, så løsningen er nok å høre på sekssekundersintervallsnnnnnnrrrrrrrk.

Ikke sant?

Jeg vet ikke jeg. Det er kanskje fler ting ved Bergen jeg savner enn Nygårdsbroa. Og først og fremst er det nok det å vite hvor ting er.
Jeg får ikke helt tak på Sthlm. Jeg kan se store deler av byen fra vinduet mitt i sjette etasje, men jeg vet ikke helt hva det er jeg ser. Fordi jeg stort sett er på skolen, eller hjemme, eller på vei til eller fra, og det stykket som er til eller fra er en skog med en hakkespett, og litt vei, og over gata, og så er man hjemme.
Sentrum, eller "byen" som kirkeneseren i meg insisterer på å kalle handelsdistrikt i større tettsted, har jeg overhodet ikke oversikt over og ligger som en mystisk eller mytisk tåkedis (uten tåke) der booorte et sted.
I Bergen er alt pent og pyntelig samlet på samme plass og jeg visste hvor alt var. Tre gang i løpet av fem år tok jeg bussen.

I rettferdighetens noe misbrukte navn må jeg også si at jeg ikke var særlig trist da vi flytta derfra. Jeg tror grunnen til at Bergen leder over Sthlm for øyeblikket er at i Bergen har (fortids-har) jeg bodd i fem år, og da kan man liksom. Her har jeg knapt vært og det virker litt uoverkommelig og uvennlig.

Jeg leter etter Stockholm. (Det hadde sikkert vært mye lettere, alt, i Gøteborg....)

Men nå er det vår! Og lyst! Og det hjelper alltid på, det.

bergen-sthlm

Det er ingen bro mellom meg og skolen, så jeg har absolutt ingen oversikt over torsk, ål, flyndre, kråkeboller og druknede handlevogner lengre. Jeg føler at dette er noe som mangler i det nye livet mitt.

Derimot går jeg gjennom en skog på vei til skolen, og ofte sitter det en hakkespett i det første treet jeg går under. Det er jo hyggelig gjort av den, men det blir ikke det samme.
Nygårdsbroen, jæj savnar dæj.

som i det nordlige

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/troms_og_finnmark/1.7551238

epperopposs gårsdagens innlegg

men nå får man heller bare være glad man ikke er i Japan.

Stråling er for bestandig

Da jeg vokste opp, var det jeg var mest redd for i hele verden (bortsett fra djevelen, spøkelser, vampyrer, underjordiske, det under trappen, det i kjellerboden og Majla) en atomkatastrofe på andre siden av grensen. Det var visst noe med noen ubåter og et lager og fra starten av hadde jeg ikke helt oversikt, men jeg visste at det var noe som kunne være farlig, sjøl om vi hadde jod-tabletter i skapet, som myndighetene hadde sendt ut.
Jeg forestilte meg hvordan det ville bli om noe skjedde og vi måtte dra. I full fart. Og aldri komme tilbake. Maten på bordet, klærne i skapet, lekene mine på gulvet, stakkars bamsene mine forlatt, alene, for alltid. Og sånn skulle det være, frosset i tiden og vi skulle aldri, aldri kunne komme tilbake.

Det skumleste var at pappa sa at hvis myndighetene ved en katastrofe sa vi skulle holde oss innendørs, da skulle vi hive oss i bilen, for da var det bare noe de sa for at politikerne og søringpampene skulle få fine, frie veier mens vi andre satt og var tullinger i husene våre.
Jeg fikk helt angst og kunne ikke overskue hvordan vi skulle klare å få pappa til å gjøre sånn som man skulle hvis det ble atomkatastrofe. Det var helt åpenbart for meg at hvis myndighetene sa at man skulle holde seg inne, så skulle man det. Men min familie kom selvsagt til å frese alene rundt på veien vestover og bli stråleskadet. Herregud.

Jeg pleide ofte å drømme om en heks, lang nese og rød permanent, som plantet forskjellige giftige saker i huset vårt. Tannkrem og kaker og sånt, for eksempel. Jeg visste hva som var giftig og ikke, og prøvde å kaste det i søpla, men pappa fant det alltid og sa at nei, denne er er jo helt fin!

Jeg skjønner kanskje bedre i ettertid hva den drømmen egentlig handlet om (....bortsett fra de variantene der Knoll og Tott var med og gravde ganger i jorden under huset sammens med Fantomet) men uansett syntes jeg alltid at det var en forferdelig og kjempeskummel drøm.
Og nå i voksen alder er jeg kanskje mer på faren min sin teori om frie veier, men sånn i ettertid synes jeg kanskje at jeg kunne vært spart for akkurat den, som seksåring.

Vel. Faktisk, så var dette noe jeg var redd for helt frem til gymnaset. Ikke at familien skulle være pakket i en bil som freste rundt med en sta far bak rattet, men akkurat det der med frykten for atomkatastrofen, det har jeg vokst opp med.
Men det slapp taket ettehvert da, man fikk andre bekymringer, det var mindre i media, og så er det jo så trygt og ufarlig, egentlig. Lærte man seg, når man bare ble litt eldre enn seks år.