Stråling er for bestandig

Da jeg vokste opp, var det jeg var mest redd for i hele verden (bortsett fra djevelen, spøkelser, vampyrer, underjordiske, det under trappen, det i kjellerboden og Majla) en atomkatastrofe på andre siden av grensen. Det var visst noe med noen ubåter og et lager og fra starten av hadde jeg ikke helt oversikt, men jeg visste at det var noe som kunne være farlig, sjøl om vi hadde jod-tabletter i skapet, som myndighetene hadde sendt ut.
Jeg forestilte meg hvordan det ville bli om noe skjedde og vi måtte dra. I full fart. Og aldri komme tilbake. Maten på bordet, klærne i skapet, lekene mine på gulvet, stakkars bamsene mine forlatt, alene, for alltid. Og sånn skulle det være, frosset i tiden og vi skulle aldri, aldri kunne komme tilbake.

Det skumleste var at pappa sa at hvis myndighetene ved en katastrofe sa vi skulle holde oss innendørs, da skulle vi hive oss i bilen, for da var det bare noe de sa for at politikerne og søringpampene skulle få fine, frie veier mens vi andre satt og var tullinger i husene våre.
Jeg fikk helt angst og kunne ikke overskue hvordan vi skulle klare å få pappa til å gjøre sånn som man skulle hvis det ble atomkatastrofe. Det var helt åpenbart for meg at hvis myndighetene sa at man skulle holde seg inne, så skulle man det. Men min familie kom selvsagt til å frese alene rundt på veien vestover og bli stråleskadet. Herregud.

Jeg pleide ofte å drømme om en heks, lang nese og rød permanent, som plantet forskjellige giftige saker i huset vårt. Tannkrem og kaker og sånt, for eksempel. Jeg visste hva som var giftig og ikke, og prøvde å kaste det i søpla, men pappa fant det alltid og sa at nei, denne er er jo helt fin!

Jeg skjønner kanskje bedre i ettertid hva den drømmen egentlig handlet om (....bortsett fra de variantene der Knoll og Tott var med og gravde ganger i jorden under huset sammens med Fantomet) men uansett syntes jeg alltid at det var en forferdelig og kjempeskummel drøm.
Og nå i voksen alder er jeg kanskje mer på faren min sin teori om frie veier, men sånn i ettertid synes jeg kanskje at jeg kunne vært spart for akkurat den, som seksåring.

Vel. Faktisk, så var dette noe jeg var redd for helt frem til gymnaset. Ikke at familien skulle være pakket i en bil som freste rundt med en sta far bak rattet, men akkurat det der med frykten for atomkatastrofen, det har jeg vokst opp med.
Men det slapp taket ettehvert da, man fikk andre bekymringer, det var mindre i media, og så er det jo så trygt og ufarlig, egentlig. Lærte man seg, når man bare ble litt eldre enn seks år.