Joda det gikk jo bra det.

Åsgårdsreien har vært her og dratt igjen. Jeg hadde på forhånd sendt ut programmet, og ingen skjønte at det var en spøk selv om det var lagt opp til 16 timer uten pause hver dag og en og samme dag inneholdt shopping, lunsj i Skærps, middag på byen, tur i Globenbobla, ballongferd, boulleturnering OG omvisning på Moderna Museet. Søstersen var litt skuffet over at boulle gikk ut selv om hun ikke visste helt hva det var (hun gjettet på en spennende drink) og mamma var veldig lettet over at ballongferden gikk ut.
Ingen stimlet sammen for å se på oss når vi var på restauranter og ingen lagde skandale. Restaurantene var valgt ut etter ett kriterium: frkfigen kjenner dem som har gjort interiøret, og heldigvis hadde de god mat også så de fleste var fornøyd mesteparten av tiden. Knut Stefar skulle på et tidspunkt møte oss i Gamle Stan men vandret ut til Skansen istedet (muligens forledet av det tidligere nevnte Programmet) men stort sett var troppene samlet.

Nå har de dratt, og vi har stilt klokken til sommertid.

Ferdig!

Klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal gi dem til onkelen min eller beholde dem selv.

Båndene altså. Komagene beholder jeg helt klart selv.

Her kommer vi!

Mamma er sikker på at nå kommer hele betjeningen til å stimle sammen for å få et glimt av oss når vi kommer dit for å spise.
Da blir de nok skuffet. Vi er ikke eksepsjonelt korte, bare samer.
Og vi interiøret er ikke spesielt samevennlig. Så sånn er det.

Vi egner oss desverre ikke for sammenstimling av store masser.

fem glutenfrie dvergaktige

Jeg har forsøkt å finne et bra sted der jeg og familien kan spise en artig påskemiddag når mamma&dem kommer hit. Noen steder er det stengt men stort sett er det åpent. Og så skal det være godt, litt tradisjonelt, ikke for spenstig, ikke kjedelig, storbyaktig og muligheter for glutenfri mat.
Og jeg vet akkurat stedet.
Så jeg ringte Bar Central og booket bord, ingen problemer noen steder men jeg har vært der før og jeg vet at man må passe seg for vindusbåsene. Vindusbåsene er perfekte for ariske svensker men for oss små- og mellomhøysamer blir det for slitsomt å sitte å dingle med bena i timesvis. Dessuten er benkene litt glatte så man vil gjerne holde imot med føttene og det er iallefall slitsomt med bare en tåspiss eller ikke det engang.
Så jeg forklarte dette til han som tok imot bestillingen, ikke sånn i voldsom detalj, men jeg sa at vi var for korte til de der vindusbåsene så kunne vi værsåsnill og få bord et annet sted i lokalet. Og da klarte han ikke la være å begynne å le og det klarte ikke jeg heller. Jeg forklarte at vi hadde vært der før og at det bare ikke gikk i lengden. Han sa sånn JA NÅR DERE IKKE NED ELLER??? og det gjør vi jo ikke. Og så flirte vi en stund igjen.
Da han ba om navnet, ble han i samme slengen nyskjerrig på hvor jeg kom fra, og klarte uten videre ledetråder å gjette at det kanskje var nord-norge, og det er ganske imponerende ettersom majoriteten gjetter Åland/Island.
Ja, sa jeg. Det er derfor vi er så korte. Og så måtte vi le igjen og plutselig var det som hittils har vært en undergjennomsnittlig dag mye lysere.

påskeformiddag slukker dråskedråmidrag

Vi har en veranda som holder varmen. Den er skikkelig solveggen.

lille murmansk, men der måtte jeg omsi meg

Ja det er dette Skarpnäck da. Mitt lille sted i Stokkeholmen.
Skærps er en gjennomtenkt og konstruert plass. Det gjør den litt maskinell. Alle hus er i rød murstein, alle hus er blokker, alt er likt. Det finnes ett blått bygg, og det er kulturhuset. Ellers bor alle vi ti tusen som bor her i identiske mursteinsblokker. Formet som en slags middelalderby. Når du står rett utenfor bebyggelsen, er husene formet som en bymur. Litt artig, men også litt mye. Litt overkonstruert.
Det er denne ekstreme konformiteten som har fått meg til å tenke på Skærps som lille Murmansk.
Men det er feil. For det er jo lille Kirkenes.

Som Kirkenes, skryter Skærps mest av hva som ligger nært, men som man selv ikke er en del av. Kirkenes skryter av nærheten til Russland, Skærps av den umiddebare nærheten til steder som har uendelig mye mer sjarm. Som Bagarmossen med sin trivelige femtitallsstil. Og fem minutter med bussen til Høkarengen med sin kunstnersjel. Og bare femten minutter med banen inn til sentrum.
Som Kirkenes (eller Sør-Varanger da) bor det ti tusen mennesker her.
Som Kirkenes, bor det veldig mye russere og finlendere her. Som Kirkenes, bor det veldig mye svensker her, men man ser ikke så mye til dem. Som Kirkenes, bor VI her.
Som Kirkenes, er bebyggelsen konstruert, lik, og smelt opp i en fei.

Så det er nok mer lille Kirkenes, egentlig. Men i motsetning til Kirkenes er det billig å bo her.

Jeg elsker Skærps. Eller, jeg forsøker iallefall. Jeg må innrømme at jeg er litt surmisunnelig på de som bor i Bagarmossen eller Hökarengen, når jeg er der, men det er vanvittig mye billigere å bo her, og de stedene er jo rett i nærheten. Som i gåavstand.
Og vi har et fantastisk loppemarkedshus, og to fantastiske små loppemarkeder, og en FANTASTISK Hemköp, og to sushier og tre pizzeriaer, og tre puber, hvorav en er skummel, litt som Kirkenes det også, og det er nært naturen. Naturen er riktignok en skog, så ikke helt som Kirkenes, men litt likt likevel. Og så er det en slags handlegate, som Kirkenes. Så jeg burde nok føle meg hjemme her.
Men heldigvis føler jeg meg mest hjemme i Kirkenes da.

Fint å ha hytte i Skærps!

skallebandbonanza

Jeg har vevd ferdig et par bånd, som skal monteres, og det er jo det kjedeligste jeg vet. Eller var det å tre i veven? Nei, jeg tror det er å montere. For da er man jo ferdig! Å veve! Men så gjenstår en hel dags arbeide med fletting og styring og det hele. Før man er ferdig.
Og siden jeg nå likevel skulle gjøre all den der kjedelige jobben, bestemte jeg meg for å montere om to andre sett jeg har liggende som jeg alltid har skjemtes litt over, og flette nye firfletter til det ene. Bare for å ha det så kjedelig som mulig, mener jeg. Og da må man jo først sprette opp noe man har sydd så hardt så hardt med så tette sting som mulig, for at det aldri, aldri skulle gå opp og lage kommagkatastrofe.

Men det blir bra når det er ferdig.

For da skal jeg veve belte.

mer tvättstuga

I dag, det vil si NÅH, da jeg skulle ned og sette på en vask, var det noen som hadde skrevet navnet sitt oppå mitt på bookingsskjemaet. Jeg kunne tilogmed se navnet mitt under. Figenschou under WAHLSTRÖM.
Jeg ble litt forbauset. Jeg hadde booket kl syv men den tiden ville åpenbart Wahlström ha. Så han skrev bare sitt navn oppå mitt. Veldig rart. Jeg visket bort begge navnene og skrev Figenschou igjen.
Med hjertet i halsen. Jeg hater konfrontasjoner. Og WAHLSTRÖM er naboen min. Ikke han som spiller trance, men han som brøler.
Om han hadde visket bort mitt navn og skrevet sitt eget i ruta, hadde jeg blitt usikker og trodd at det var jeg som tøva, men nå kunne jeg jo se at jeg sto der. Veldig sært og ekstremt frekt.

Med hjertet stadig bankende i halsen skyndte jeg meg å kaste inn vasken min og sette den på. Jeg vil jo ikke at noen skal komme og brøle til meg men om det skjer så får jeg vel brøle tilbake. Og neste gang tar jeg med penn når jeg skal booke en tid.

Vi ikke-språkløse

Det er særlig en ting som har irritert meg i de interne samedebattene her i Sverige.
For det debatteres jo stadig. Hvem er vi, hva gjør vi, hvem skal bestemme om vi skal være sånn eller sånn og hvorfor vil noen bestemme det. Og det er bra (selv om jeg personlig kan begynne å bli bittelitte granne lei av temaet "min identitet och jag". Men det er meg.)
Folk har behov for å diskutere og da er det bra at de gjør det. Kjør på.

Det som skraper meg litt på øynene er ordet "språkløs".
De språkløse samene.
Vi, de språkløse.
Jeg er da faen meg ikke språkløs. Selv om noen mener at det å banne er et tegn på dårlig ordforråd. Men jeg ER ikke språkløs. Nei, jeg snakker ikke samisk men du verden så godt norsk jeg snakker! Og så så mye! Og så så ofte!

Én av farene med å omtale enkelte av oss som "språkløse" er at da gjør man om på problemet. Å være språkløs er et problem for individet. Jeg har ikke språk og kan ikke kommunisere med omgivelsene. Jeg er isolert og har en mangel. Jeg kan ikke si noe om hvem jeg er. Det er først og fremst mitt problem. Andre kan sympatisere men det er verst for meg. Men problemet med at så mange av oss ikke snakker et av de samiske språkene, er gruppens problem.
Det er et problem for oss samer som folk at så mange av oss ikke snakker samisk. Og det har med identitet å gjøre, gruppens identitet, gruppens forhold til seg selv og andre, gruppens gruppelighet. (Og en hel masse andre saker.) Det er ikke et personlig handikap. Man kan selvsagt diskutere om det ikke iallefall delvis er et personlig ansvar, men det er på siden av saken.
Noen vil kanskje mene at dette er semantisk finpilling. Men det er dét språk handler om. Språk handler om hva det er vi sier.

(Og jeg hadde ikke oppfattet denne forskjellen om jeg var språkløs.)

Jeg burde kanskje avsluttet innlegget der med en poengterende parantes. Men så kan man jo med rette spørre hvorfor jeg velger å ta opp dette temaet på en blogg som ingen samisk leserskare har. Og iallefall ingen svensker. Saken er det at samiske debatter, akkurat som andre nettdebatter, har en tendens til å spore av. Kommentator nekter å holde seg til sak og begynner med personangrep og hersketeknikker. Ofte. Jeg er sikker på at dere skjønner hvilke mekanismer jeg sikter til. Og det er jo mye bra som diskuteres som jeg gjerne vil se ferdigdiskutert. Og dette med å være "språkløs" er aldri tema, det er sidetema eller argument eller bare rett og slett adjektiv. Og jeg har ikke lyst å være en av dem som sporer toget av.
Men bare vent. Jeg skal nok finne mitt innsmett. Med språket mitt.

ikke verdens beste start på dagen egentlig

I morgest drømte jeg at jeg hadde stått opp. Jeg var nesten klar til å starte dagen og sto på badet og pussa tennene.
Jeg våknet av at jeg lå og spyttet på puta.
Æsjeh.

oæ

I fikk jeg en sms fra en kompis der det sto "Ha ha!!!", som svar på en sms jeg hadde sendt ham litt tidligere.
Jeg fikk helt kortslutning i hjernen. Det slår meg at jeg faktisk aldri har hørt ham le.

Men på sms får han det åpenbart helt fint til.