fem glutenfrie dvergaktige

Jeg har forsøkt å finne et bra sted der jeg og familien kan spise en artig påskemiddag når mamma&dem kommer hit. Noen steder er det stengt men stort sett er det åpent. Og så skal det være godt, litt tradisjonelt, ikke for spenstig, ikke kjedelig, storbyaktig og muligheter for glutenfri mat.
Og jeg vet akkurat stedet.
Så jeg ringte Bar Central og booket bord, ingen problemer noen steder men jeg har vært der før og jeg vet at man må passe seg for vindusbåsene. Vindusbåsene er perfekte for ariske svensker men for oss små- og mellomhøysamer blir det for slitsomt å sitte å dingle med bena i timesvis. Dessuten er benkene litt glatte så man vil gjerne holde imot med føttene og det er iallefall slitsomt med bare en tåspiss eller ikke det engang.
Så jeg forklarte dette til han som tok imot bestillingen, ikke sånn i voldsom detalj, men jeg sa at vi var for korte til de der vindusbåsene så kunne vi værsåsnill og få bord et annet sted i lokalet. Og da klarte han ikke la være å begynne å le og det klarte ikke jeg heller. Jeg forklarte at vi hadde vært der før og at det bare ikke gikk i lengden. Han sa sånn JA NÅR DERE IKKE NED ELLER??? og det gjør vi jo ikke. Og så flirte vi en stund igjen.
Da han ba om navnet, ble han i samme slengen nyskjerrig på hvor jeg kom fra, og klarte uten videre ledetråder å gjette at det kanskje var nord-norge, og det er ganske imponerende ettersom majoriteten gjetter Åland/Island.
Ja, sa jeg. Det er derfor vi er så korte. Og så måtte vi le igjen og plutselig var det som hittils har vært en undergjennomsnittlig dag mye lysere.

1 kommentar:

Elisabeth, innerst i veien sa...

Ha ha ha, god historie. Ja vi har alle våre utfordringer, det gjelder å kunne le av dem.

Fyll inn overskrift selv

Det er så deilig å ikke være så avsindig stresset mer. Det er litt som når noe som gjør veldig vondt går over. Man blir litt euforisk.  Jeg ...