Det fine med at Jendor aldri husker hvor han har bodd før, er at man får muligheten til å justere litt vaner. Hvis man har drette på draget og vist ham hvordan man åpener en skapdør som burde vært stengt, så gjør man ikke det igjen. Nå husker han foreksempel ikke kjøkkenskuffene, og jeg har ikke tenkt å introdusere dem på nytt. Det er fantastisk å bøye seg ned etter en kopphåndduk og få tak i en kopphåndduk og ikke en ball, den lille larven aldrimett, ei utgrøta remse isterningsposer og en smokk. Dessverre har han også nå oppdaget akevittflaska som er for høy til å stå noe annet sted en nederst, for tung til å leke med, og for spennende til å la stå, og som jo aldri blir tømt, for du vet, Jendor.
En litt upraktisk greie er at han ikke vil spise mat jeg gir ham. Han vil heller se hva som skjer når han hiver den utover. Før har vi løst det sånn at the Stig gir the Twig mat, men nå er det the Fig som er hjemme, og ungen må jo ha mat, for sånn er det med unger, man skal mate dem.
Jeg skjærer en bit med leverpostei, legger den foran Jendor, han ser på meg, putter den i munnen mens han fortsatt ser på meg, så tar han den ut av munnen og slenger den veggimellom. Nei, sier jeg.
Så er det sagt, liksom. Jeg gidder ikke kjefte, hva skal man kjefte på en ettåring for, men jeg sier nei, særlig hvis det er noe farlig, da sier jeg det med farligstemmen, men for en brødbit...Det er ikke alltid jeg gidder å si nei engang. Den havner på gulvet likevel. Åja funker likebra.
Så nå blir det sånn at jeg skjærer en bit, gir ham den, går ut fra kjøkkenet, venter litt til han har spist den, går inn på kjøkkenet, skjærer en ny bit, legger den foran ham, går ut...
Og plutselig, om ordet plutselig kan brukes om en operasjon i åttogførti ledd som tar evigheter, har han spist hele brødskiva.
Vi strever litt med middagen. Det er så trasig og stå på gangen å spise mens the Stig og the Twig lager liv og leven på kjøkkenet. Jeg får kanskje snekre meg et skjermbrett.
Nygammalt
Altså, kall meg en krakk, men jeg hadde faktisk trodd at Jendor skulle ha begynt å kjenne seg igjen her og der nå. Jeg hadde helt konkret trodd at han skulle kjenne seg igjen hjemme hos oss i Stockholm når vi kom dit denne gangen. Men nei. For ham flytter vi inn i et helt nytt husvære, atter en gang. Han har aldri sett hverken kjøkken eller seng før- men du og du så artige leker de har her de som bor her! Har dere sett, en sjiraff som piper!
For oss som bor her er det der litt pussig. Jeg lurer på om Jendor synes det er slitsomt å flytte hver måned.
For oss som bor her er det der litt pussig. Jeg lurer på om Jendor synes det er slitsomt å flytte hver måned.
Snart ferdig med ferien
tomt
Jeg får nesten daglige klager på at bloggen har blitt albino.
Jeg skulle egntlig ordne og styre og gi den en løft og en makeover og design og stil, men så mistet jeg piffen akkurat idet jeg hadde sletta den gamle. Minulta on puhti poissa.
Og i morgen drar vi på hytta til svigers i ukesvis, og jeg vet ikke om det er nett der, så nå må dere leve med uutholdelig hvithet og bloggløshet til det har gått et godt stykke tid.
Jaja.
Jeg skulle egntlig ordne og styre og gi den en løft og en makeover og design og stil, men så mistet jeg piffen akkurat idet jeg hadde sletta den gamle. Minulta on puhti poissa.
Og i morgen drar vi på hytta til svigers i ukesvis, og jeg vet ikke om det er nett der, så nå må dere leve med uutholdelig hvithet og bloggløshet til det har gått et godt stykke tid.
Jaja.
Samlende og interessant tittel, kanskje litt villedende.
Når det er to grader hele sommeren sier vi "det en nu bra lite mygg ihvertfall."
De siste dagene har vi derimot hatt skikkelig søringsommer. Og endel mygg da. I dag var vi i Pasvik, fordi jeg har kunsten min der, under en presenning i selveste hovedmyggholet virka det som, mygg og klegg og knott og varmt, og henta ut noen verk som skal sendes til Sverige. Heldigvis var ingen av verkene i den kassen som har montert 55 kg glassplater på lokket, og faktisk lå de begge øverst i hver sin kasse, og faktisk hadde hun som hadde pakka dem ned tapa fast et bilde av verket på bobleplasten rundt verket, så det gikk så enormt mye lettere enn vi hadde trodd. Det var nesten så vi ble enige om å kjøpe flakslodd på veien hjem.
Mannen med innestemmen, som eier gården kunsten står på, var ute og kjørte på veden sin, men han hadde lagt fram drill og bits og brekkjern, og det var da enormt omtenksomt. Hadde med egen drill da, men brekkjern kom vi ikke på før vi hadde passert Norol. Heldigvis fikk vi ikke bruk for det. Jeg har kvidd meg for denne operasjonen i ukesvis. Og så bare tjopp-tjopp-tjopp.
Før mormor visste ordet av det hadde vi vært og henta Jendor igjen. Det gikk liksom ikke an å ta ham med på kunstutgraving, dessuten slektes han på sin mor og spyr av det meste av maskinell bevegelse.
Bæremeis derimot. Mmm. Han elsker bæremeis. Jeg også egentlig. Jeg mener, jeg hater ryggsekk. Jeg har alltid hata å gå tur med ryggsekk. Jeg fyller heller lommer og hetter og hatter til jeg ser ut som en masurbjørk. Bæremeis derimot, den er jo egentlig tyngre, men det er som en ryggsekk som synger og pludrer og klapper deg vennlig på armene. Mye bedre. Altså, det er jo fantastisk! Bortsett fra den gangen jeg hadde glemt hårstrikk og Jendor brukte hele turen på å prøve å dytte bort hodet mitt. Bort som i av. Han ville gjerne at vi skulle fortsette turen, men kanskje jeg kunne vurdere å legge igjen hodet en plass?
Babyer. Ingen virkelighetsforankring.
De siste dagene har vi derimot hatt skikkelig søringsommer. Og endel mygg da. I dag var vi i Pasvik, fordi jeg har kunsten min der, under en presenning i selveste hovedmyggholet virka det som, mygg og klegg og knott og varmt, og henta ut noen verk som skal sendes til Sverige. Heldigvis var ingen av verkene i den kassen som har montert 55 kg glassplater på lokket, og faktisk lå de begge øverst i hver sin kasse, og faktisk hadde hun som hadde pakka dem ned tapa fast et bilde av verket på bobleplasten rundt verket, så det gikk så enormt mye lettere enn vi hadde trodd. Det var nesten så vi ble enige om å kjøpe flakslodd på veien hjem.
Mannen med innestemmen, som eier gården kunsten står på, var ute og kjørte på veden sin, men han hadde lagt fram drill og bits og brekkjern, og det var da enormt omtenksomt. Hadde med egen drill da, men brekkjern kom vi ikke på før vi hadde passert Norol. Heldigvis fikk vi ikke bruk for det. Jeg har kvidd meg for denne operasjonen i ukesvis. Og så bare tjopp-tjopp-tjopp.
Før mormor visste ordet av det hadde vi vært og henta Jendor igjen. Det gikk liksom ikke an å ta ham med på kunstutgraving, dessuten slektes han på sin mor og spyr av det meste av maskinell bevegelse.
Bæremeis derimot. Mmm. Han elsker bæremeis. Jeg også egentlig. Jeg mener, jeg hater ryggsekk. Jeg har alltid hata å gå tur med ryggsekk. Jeg fyller heller lommer og hetter og hatter til jeg ser ut som en masurbjørk. Bæremeis derimot, den er jo egentlig tyngre, men det er som en ryggsekk som synger og pludrer og klapper deg vennlig på armene. Mye bedre. Altså, det er jo fantastisk! Bortsett fra den gangen jeg hadde glemt hårstrikk og Jendor brukte hele turen på å prøve å dytte bort hodet mitt. Bort som i av. Han ville gjerne at vi skulle fortsette turen, men kanskje jeg kunne vurdere å legge igjen hodet en plass?
Babyer. Ingen virkelighetsforankring.
Ansvarsfraskrivelse
Jendor har vært på utleasing i natt. Han har sovet hos mormor som gleda seg mye mer til denne hendelsen enn hva jeg gjorde. Men det er lurt å øve seg, og det er lurt å prøve sånne ting når det ikke er så viktig. Vi skulle ingenting, vi var hjemme hos oss og skrudde opp barnegrinder der det tidligere har stått rullestoler, og så dårlig film på tv.
Det var såklart deilig med barnevakt, men jeg fikk et gjensyn (gjenføl?) med følelsen av å ha elta ungen sin under en våt kvist i skogen.
Ungen selv var storfornøyd, han hadde våkna klokken to, gledelig overrasket over å finne mormor i samme rom, og så lekt bø tittei til klokken fire. (Der andre leker "borte-bø". Jendor har litt dårlig timing, borte blir for komplisert å skulle ha inn i rutinen så det er bare PÅ. Bø og tittei altså.)
Derreter sto han opp klokken halv seks, som jo er tidlig når man har titteiet til inntil halvannen time tidligere, men dagen før sto han opp fire så jeg synes mormor burde være fornøyd med framgangen. Det var hun egentlig ikke, hun ringte klokken halv åtte for å høre om det var greit at han tok klokken-ti-luren litt før. De var visst ganske trøtte begge to.
Så nå sitter jeg her og venter på en telefon ("ikke ring, æ går å lægg mæ æ å") som sier at jeg kan dra og plukke barnet mitt fram fra den våte kvisten i skogen og ta ham med hjem.
Det var såklart deilig med barnevakt, men jeg fikk et gjensyn (gjenføl?) med følelsen av å ha elta ungen sin under en våt kvist i skogen.
Ungen selv var storfornøyd, han hadde våkna klokken to, gledelig overrasket over å finne mormor i samme rom, og så lekt bø tittei til klokken fire. (Der andre leker "borte-bø". Jendor har litt dårlig timing, borte blir for komplisert å skulle ha inn i rutinen så det er bare PÅ. Bø og tittei altså.)
Derreter sto han opp klokken halv seks, som jo er tidlig når man har titteiet til inntil halvannen time tidligere, men dagen før sto han opp fire så jeg synes mormor burde være fornøyd med framgangen. Det var hun egentlig ikke, hun ringte klokken halv åtte for å høre om det var greit at han tok klokken-ti-luren litt før. De var visst ganske trøtte begge to.
Så nå sitter jeg her og venter på en telefon ("ikke ring, æ går å lægg mæ æ å") som sier at jeg kan dra og plukke barnet mitt fram fra den våte kvisten i skogen og ta ham med hjem.
Huset fullt
Fordelen med å ha stående en rullestol til enhver anledning, er at da har man for eksempel en som kan stå foran trappa. Når huset er fullt av en ettåring uten respekt for farer, mener jeg.
Ting jeg liker med Sverige:
at når folk er i butikken og handler, så legger de den der lille pinnen på rullebandet når de er ferdige å legge på varer. Så vet man at nå er det min tur. Og de flytter seg sånn at man kan benytte seg av turen, de står ikke og markerer rullebandsterritorium med kropp og handlevogn til de har fått betalt.
Og så liker jeg at det er en sånn liten hylle til å plassere kurven sin på, sånn at man kan begynne å legge varene på båndet når den foran er ferdig og har lagt på pinnen og har flyttet sin handlevogn og sitt vesen SELV om de ikke har betalt ferdig og det strengt tatt er de som fortsatt er hovedpersonen.
Jeg liker veldig godt at den hyllen er til kurven i Sverige, og ikke til frøsjokolader og aviser og refleksbrikker.
Ting jeg ikke liker med Norge:
prøv å gjett.
Og så liker jeg at det er en sånn liten hylle til å plassere kurven sin på, sånn at man kan begynne å legge varene på båndet når den foran er ferdig og har lagt på pinnen og har flyttet sin handlevogn og sitt vesen SELV om de ikke har betalt ferdig og det strengt tatt er de som fortsatt er hovedpersonen.
Jeg liker veldig godt at den hyllen er til kurven i Sverige, og ikke til frøsjokolader og aviser og refleksbrikker.
Ting jeg ikke liker med Norge:
prøv å gjett.
Forundringspakke, pris: flerfoldige millioner
Ja, det er jo dette med å kjøpe hus da. (Igjen. Begynner å bli en vane.)
Jeg kan fortsatt ikke forstå at systemet har blitt sånn at når man nå engeng skal bruke alle sine fremtidige penger på noe, så får du tre kvarter til å sjekke om alt er i orden. Før det har en mann vandra rundt og skrevet ned den han ser på en lapp. Dette kalles takst og kan brukes til ingenting.
Du kan såklart bestille en annen type takst selv, til ti-femten tusen, som sier litt mer om tilstanden, men skal du gjøre det til hver visning blir det jo lett smådyrt etterhvert. Og så er det jo et sånt egenmeldingsskjema, der noen sier noe om hva de husker, for eksempel at det var en taklekkasje, men at den er utbedret. "Utbedret" betyr ikke annet en at de har vært oppe på taket og lagt på litt tape og julepapir. Begynner det å lekke igjen etter at du har kjøpt, for det gjør det jo når ting er reparert med tape og julepapir, eller tilogmed tjære, får du ingenting tilbake på forsikringen, for "utbedret" betyr ikke at det har blitt bedre. Så dét skjemaet har heller ingen verdi. Bortsett fra at du skjønner at det er noe muffens med taket da. Som ikke gjenspeiles i prisen, for takstmannen går ikke opp på taket.
Det som derimot har stor verdi, er slekt og venner i forskjellige relevante yrker som blir med på visninger med måleapparater og yrkeserfaring.
Men det er det jo ikke alle som har.
Jeg kan fortsatt ikke forstå at systemet har blitt sånn at når man nå engeng skal bruke alle sine fremtidige penger på noe, så får du tre kvarter til å sjekke om alt er i orden. Før det har en mann vandra rundt og skrevet ned den han ser på en lapp. Dette kalles takst og kan brukes til ingenting.
Du kan såklart bestille en annen type takst selv, til ti-femten tusen, som sier litt mer om tilstanden, men skal du gjøre det til hver visning blir det jo lett smådyrt etterhvert. Og så er det jo et sånt egenmeldingsskjema, der noen sier noe om hva de husker, for eksempel at det var en taklekkasje, men at den er utbedret. "Utbedret" betyr ikke annet en at de har vært oppe på taket og lagt på litt tape og julepapir. Begynner det å lekke igjen etter at du har kjøpt, for det gjør det jo når ting er reparert med tape og julepapir, eller tilogmed tjære, får du ingenting tilbake på forsikringen, for "utbedret" betyr ikke at det har blitt bedre. Så dét skjemaet har heller ingen verdi. Bortsett fra at du skjønner at det er noe muffens med taket da. Som ikke gjenspeiles i prisen, for takstmannen går ikke opp på taket.
Det som derimot har stor verdi, er slekt og venner i forskjellige relevante yrker som blir med på visninger med måleapparater og yrkeserfaring.
Men det er det jo ikke alle som har.
Uteliv
Og så gikk vi en tur på puben. Som skal flytte og bli ny. Håper ølen blir ny også for den var som vanlig flat som gammel saft. Øl på boks, det er trikset på puben.
Og så gikk vi en tur på Havna pub som har blitt Havfruen, og ny, men ikke så ny, det er fortsatt der de fulleste går. Men de har den beste utsikten.
Litt etter at dette bildet ble tatt, kom den en fyr på vannskuter og vekte han som lå og sov i reketråleren som så satte seg i bilen og kjørte bort.
Spennende.
Og så gikk vi en tur på Havna pub som har blitt Havfruen, og ny, men ikke så ny, det er fortsatt der de fulleste går. Men de har den beste utsikten.
Spennende.
Laksekveld
Det har vært en sånn der sjelden dag. Plutselig varme etter mange kalde dager. Vind, så myggen holder seg nesten unna. Vi bestemmer oss for å grille, klippfisken vi har vannet over natten kan vel grilles? Jeg plukker og pensler noen geitrams som vi også hiver på grillen, de blir glemt og trælete, men klippfisken blir finfin. Det faller noen dråper i det vi setter oss til bords, jeg nedlegger forbud mot å gå inn, og det blir med de dråpene. Mamma har delt en lime og fyllt den med nellikspiker, alt må prøves, men ikke engang rett før regnet kommer merker vi noe særlig til myggen, så vi tror det virker. Ettersom placeboeffekten ikke virker på mygg.
Onkel dukker opp, etter middag, jeg har to, han her er laksefisker og av grunner jeg aldri får klarhet i setter han opp et lite salgspunkt foran huset vårt, folk strømmer til, jeg står oppe i stua og ser på gjennom vinduet, han står bak bilen og bakluka er åpen, jeg ser at han drar på seg fileteringshanskene, jeg ser knivbladet blinke, han smiler, ler, folk står og venter, han må ha spurt om han skal flekke fisken for folk får en pose med avskjær til suppa og en med filetene. Det går fort. Han er ikke så lik bestefar som den andre onkelen min, men bestefar sto også sånn, og solgte laks i lange timer, fra garasjen rett bak onkel, men der står jo mamma sin bil nå. Bestefar holdt på med det der arbeidet til han var i åttiårene, onkel er bare litt over seksti men hvar gang jeg ser slekta, og det gjør jeg jo hele tiden, slår det meg at de plutselig har blitt eldre. Alle.
Jeg bestemmer meg plutselig for å gå ned og spørre om han har en laks jeg kan kjøpe til svigermor, det er ikke sikkert, ofte er all laksen han kommer inn med tinget før den er fisket, han har sikkert akkurat som bestefar en bok med telefonnummere til kjøpere, og han har nok ringt runden og sagt at han er inne. Jeg vet ikke om det ligger en lapp med vekta på fiksen i gapet på den. Kanskje.
Jeg spør om jeg får kjøpe en laks, jeg får, men senere går han litt i ball og den glipper, men jeg skal få en koking bare til svigers, nok til to. Jeg står der ute og venter mens naboer kommer mad baljer og poser, noen kommer i bil, fru Kåski har vært og hentet to poser, nå er hun oppe for å betale, har jeg betalt? spør hun mens hun står der og ser, kanskje tyve ganger, har jeg betalt? Vi har snakket litt om at folk sier hun har begynt å tøve men at vi ikke har merket noe til det, men nå merker vi det jo, hun er forvirret. Har jeg betalt? sier hun igjen. Nei, sier mamma og ler, alle ler, fru Kåski skjønner at hun har betalt, og ler.
Og så snakker folk om drukningsulykken som hendte netten før, lavt, kort, for vi står også utenfor huset til den andre onkelen min, og alle jeg har truffet den dagen har visst at han var med der, alle har hørt detaljene, følk spør litt kort nå også, får bekreftet et navn, vi snakker ikke mer om det, onkel svarer ikke med detaljer.
Plutselig er det en laks til meg der likevel, jeg blir så glad, for jeg vet at svigermor kommer til å bli glad, onkel skal ha nesten ingen penger for den så den lappen som skal ha ligget i kjeften på den med vekt må ha ramlet ut, jeg gir han det dobbelte av det han ber om. Sånn at jeg ikke skjemmes.
Jeg ringer opp på fjellet og svigermor kommer ned og henter laksen sin, onkel spurte om han skulle flekke den og litt for fort sa jeg ja, selv om jeg vet vel egentlig at hun ikke vil ha den sånn, men nå ble det sånn.
Hun virker nå like glad likevel, kommer opp i stua en tur, onkel har solgt all laksen og kjørt, Knut Stefar står på kjøkkenet og prekeverer laks, vi prater, og så kommer fru Kåski, full av fortvilelse, hun har gitt onkel telefonnummeret til sønnen, for han skal også ha laks, men hun trenger det jo selv! Og hvor er nummeret til datteren? Mamma roer henne ned og fru Kåski går ned til seg selv, det gule huset der vi også har bodd.
Mammaen til the Stig drar opp på fjellet med laksen sin. Knut stefar står på kjøkkenet og skjærer og sorterer, jeg får en side som skal spekes og gjør det, og går bare i veien, men det går ganske raskt. Jeg får instrukser på hvordan jeg skal kaldtrekke en liten laks som onkel mente vi burde spise i morgen, ikke senere, mamma og Knut skal kjøre over til andre sia av fjorden og styre med ei hytte, og kommer sent hjem, men hvis jeg setter pålaksen sånn i totida bør den være ferdig til de kommer.
Når jeg til slutt kommer meg i seng tenker jeg på fru Kåski og forvirrelsen hun er i, og på den andre onkelen min og han som druknet i går kveld, og på sønnene hans som har kommet hjem, og på laksen, og bestefar, og på lakseonkelen min som endelig, endelig har ått lakseplass, og at alt føles så mye virkeligere her hjemme, men det er vanskelig å forklare det, jeg får det ikke til når folk lurer på hvorfor i all verden jeg vil bo her.
Onkel dukker opp, etter middag, jeg har to, han her er laksefisker og av grunner jeg aldri får klarhet i setter han opp et lite salgspunkt foran huset vårt, folk strømmer til, jeg står oppe i stua og ser på gjennom vinduet, han står bak bilen og bakluka er åpen, jeg ser at han drar på seg fileteringshanskene, jeg ser knivbladet blinke, han smiler, ler, folk står og venter, han må ha spurt om han skal flekke fisken for folk får en pose med avskjær til suppa og en med filetene. Det går fort. Han er ikke så lik bestefar som den andre onkelen min, men bestefar sto også sånn, og solgte laks i lange timer, fra garasjen rett bak onkel, men der står jo mamma sin bil nå. Bestefar holdt på med det der arbeidet til han var i åttiårene, onkel er bare litt over seksti men hvar gang jeg ser slekta, og det gjør jeg jo hele tiden, slår det meg at de plutselig har blitt eldre. Alle.
Jeg bestemmer meg plutselig for å gå ned og spørre om han har en laks jeg kan kjøpe til svigermor, det er ikke sikkert, ofte er all laksen han kommer inn med tinget før den er fisket, han har sikkert akkurat som bestefar en bok med telefonnummere til kjøpere, og han har nok ringt runden og sagt at han er inne. Jeg vet ikke om det ligger en lapp med vekta på fiksen i gapet på den. Kanskje.
Jeg spør om jeg får kjøpe en laks, jeg får, men senere går han litt i ball og den glipper, men jeg skal få en koking bare til svigers, nok til to. Jeg står der ute og venter mens naboer kommer mad baljer og poser, noen kommer i bil, fru Kåski har vært og hentet to poser, nå er hun oppe for å betale, har jeg betalt? spør hun mens hun står der og ser, kanskje tyve ganger, har jeg betalt? Vi har snakket litt om at folk sier hun har begynt å tøve men at vi ikke har merket noe til det, men nå merker vi det jo, hun er forvirret. Har jeg betalt? sier hun igjen. Nei, sier mamma og ler, alle ler, fru Kåski skjønner at hun har betalt, og ler.
Og så snakker folk om drukningsulykken som hendte netten før, lavt, kort, for vi står også utenfor huset til den andre onkelen min, og alle jeg har truffet den dagen har visst at han var med der, alle har hørt detaljene, følk spør litt kort nå også, får bekreftet et navn, vi snakker ikke mer om det, onkel svarer ikke med detaljer.
Plutselig er det en laks til meg der likevel, jeg blir så glad, for jeg vet at svigermor kommer til å bli glad, onkel skal ha nesten ingen penger for den så den lappen som skal ha ligget i kjeften på den med vekt må ha ramlet ut, jeg gir han det dobbelte av det han ber om. Sånn at jeg ikke skjemmes.
Jeg ringer opp på fjellet og svigermor kommer ned og henter laksen sin, onkel spurte om han skulle flekke den og litt for fort sa jeg ja, selv om jeg vet vel egentlig at hun ikke vil ha den sånn, men nå ble det sånn.
Hun virker nå like glad likevel, kommer opp i stua en tur, onkel har solgt all laksen og kjørt, Knut Stefar står på kjøkkenet og prekeverer laks, vi prater, og så kommer fru Kåski, full av fortvilelse, hun har gitt onkel telefonnummeret til sønnen, for han skal også ha laks, men hun trenger det jo selv! Og hvor er nummeret til datteren? Mamma roer henne ned og fru Kåski går ned til seg selv, det gule huset der vi også har bodd.
Mammaen til the Stig drar opp på fjellet med laksen sin. Knut stefar står på kjøkkenet og skjærer og sorterer, jeg får en side som skal spekes og gjør det, og går bare i veien, men det går ganske raskt. Jeg får instrukser på hvordan jeg skal kaldtrekke en liten laks som onkel mente vi burde spise i morgen, ikke senere, mamma og Knut skal kjøre over til andre sia av fjorden og styre med ei hytte, og kommer sent hjem, men hvis jeg setter pålaksen sånn i totida bør den være ferdig til de kommer.
Når jeg til slutt kommer meg i seng tenker jeg på fru Kåski og forvirrelsen hun er i, og på den andre onkelen min og han som druknet i går kveld, og på sønnene hans som har kommet hjem, og på laksen, og bestefar, og på lakseonkelen min som endelig, endelig har ått lakseplass, og at alt føles så mye virkeligere her hjemme, men det er vanskelig å forklare det, jeg får det ikke til når folk lurer på hvorfor i all verden jeg vil bo her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)