Mumlemumle

I dag er litt sånn mumlemumledagen. Når folk prater har man mest lyst til å bare si mumlemumle. Men atte det kan man jo ikke vettu. Man må si noe som høres ut som mumle mumle, men det må være virkelige ord. Og det er på langt nær så effektfullt eller tilfredsstillende eller greit. Da er hele vitsen borte.
Jeg tror det er mye lesing av Donnald da jeg var liten som har skapt dette behovet hos meg...innimellom har man jo litt lyst å si AArrrgh!! også. Faktisk kjente jeg en som pleide å si det...aargh! altså. Og "GGrrrr". En liten særing som satt mye inne og leste blader, når sant skal sies.
(Jepp, nå driver han med data.)

Å ikke si mumlemumle men å si noe ordentlig istedenfor er som da man ikke fikk lov å banne når man var liten og måtte si "trehjulssykkel" eller "grustak" eller noe annet like virkningsløst istedet.