Jeg har det sånn med sånne fotocelledører at de ikke vil åpne seg. Selvfølgelig åpner de seg til slutt, men ofte ikke på første forsøk, jeg må stange rundt som en forvirret humle en liten stund først.
Da faller det alltid en eller annen vittig og sylskarpt uttenkt kommentar om høyden min, men barn kommmer seg da lett inn og ut av sånne dører, så det er en teori jeg ikke helt har trodd på.
For det er akkurat det samme på museet, når jeg kommer på jobb om morgenen og skal koble ut alarmen, så låser jeg meg inn uten at den oppdager at jeg kommer inn i rommet. Da får jeg alltid litt panikk, for hva skjer om jeg slår ut alarmen når den ikke er slått inn? Går den av? Kommer politiet, Nor-Vakt og Kraft Johansen?
Aldri. Og det går alltid bra, men jeg fyrer meg opp hver gang.
Og har noen andre samme problem? Nei.
Muligens er jeg den perfekte innbruddstyv. Når man ikke kan skryte på seg synskhet eller varme hender, er det fint å kunne føle seg iallefall litt spesiell.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Viktigheten av et presist og forklarende språk
Jeg syr. Ikke kofte. Ikke ládjogahpir. Helt vanlig norske klær. Det er sånt jeg også finner på. Jeg liker best å sy etter mønster og ikke fi...
-
-Sover du? spør folk. -Får du sove? Ja, svarer jeg, og så er liksom alt i orden. Da klarer man seg i sorgen. Jeg har faktisk aldri sovet s...
-
Brev fra etterkrigstia. Da alt skulle bygges opp igjen. Til Finnmarkskontoret, som sto for pengene/oppbyggingen/skjemaveldet. Stor begeistri...
1 kommentar:
Interesting website with a lot of resources and detailed explanations.
»
Legg inn en kommentar