en bloggpost som kanskje ikke yter omstendighetene rettferdighet men som jeg kommer til å humre av når jeg leser den igjen om mange år.

I går. I går var det vel lørdag, fredagen var jeg så himla trøtt a jeg bestemte meg til å sove til jeg våkna av meg selv lørdagen, hvilket jeg gjorde, og så sosa jeg og jobba og plana samtidig, og så dro jeg på fest.
Jeg tvang meg sjøl til å dra på fest, jeg sa NEI! Du FÅR ikke sitte inne, nå kommer du deg på fest!
For jeg hadde ikke så lyst, jeg hadde mest lyst til å sulle videre, men det har jeg alltid, dermed kan man bli litt a/u/sosial.

Så jeg dro. Til UpplandsVäsby, med følge heldigvis. For jeg ante ikke hvor det var, og det var buss og trikk og pendeltog og buss igjen og vandring i hei og li, eller, gatelangs iallefall, mens vi kommuniserte med de som ikke hadde nådd toget og delvis hadde glemt mobiler og gikk på feil buss eller samme buss men ikke fant hverandre og ja det var et eventyr.
Men til slutt var alle i samme hus, noen via andre omveier enn andre, hvilket bare styrket min følelse av å virkelig vre ute på eventyr, enda vi jo tross alt bare hadde benyttet oss av kollektivtrafikken. Og GoogleMaps på PerNiila sin mobil.


Gud det er lenge siden jeg har ledd så mye. Det var vel det man kan kalle en fraksjonert fest. Enten var du same, eller så var du Jeanettes inngifte søsken, og litt i tvil om hvordan du skulle forholde deg til denne samebølningen som ramla inn døra helt uten både rein eler kofte, men som bare ville høre på Adjagas på Spotify. Kanskje man ikke skal le så høyt når noen strever med å plassere Östersund noe annet sted enn langt nord i landet, eller tror Minsk ligger nordpå en plass (her viste det seg at Minsk egentlig var Kursk, hvilket gjorde alle litt lettet egentlig) og enkelte har litt problemer med hva som er Sverige og hva som er Finland på kartet når man kommer opp nord for det der Östersund, men det var en sånn fest at da var det lov å le. Da var det meningen.
Henrik, som er med i sameforeningen og som aldri husker at vi har truffet hverandre før (fordi jeg har sånt et generelt ansikt, som han sa da jeg konfronterte ham med det) trodde jeg var finsk. Hvilket man virkelig får lov å skratte av, han er jo tross alt same og bør ha hørt nordnorsk før. (neida, det må han ikke, men det var jo fest! Og vi har hatt denne diskusjonen før! Dette er tredje gang!)
Kompisen hans, som i denne sammenhengen faller i fraksjonen Jeanettes inngiftede søsken, sjøl om de ikke har møttes før, fikk ikke med seg denne ordutvekslingen og klarte å toppe det hele litt senere, da han sa at han ikke skjønte hva jeg sa, med snill-snill stemme, "fordi jeg brøt på det språket i det landet som jeg kom fra". Altså at jeg snakket svensk med for sterk og ukjent aksent. Da holdt samefraksjonen på å daue av latter. "Hæ! Æ e jo norsk! Æ snakke norsk!"
Resten av kvelden ble all nordnorsk simultanoversatt til svensk av PerNiila. Og tilbake til nordnorsk. På sturten sånn der. Jeg gir meg ende over.

(Nei, men altså, sjøl når jeg forsøker å gjøre meg forstått overfor svensker, henger dette Æ igjen. Jeg klarer ikke å bytte det ut, eller kanskje det første Æ'et i setningen, men så triller de inn igjen.)

Åh, nei men det var fint. Jeg er glad jeg tvang meg på fest. Jeg er glad jeg fikk le av folk som napper øyenbrynene sine litt for langt til høyre og Kursk og svensk geografi. Og støvsuging og søskenkjærlighet og alle de små, små, små samene mine.