Er vi der igjen da.

I går gikk jeg meg vill på vei hjem. Dette er både en mye større og mye mindre bragd enn det høres ut som: jeg gikk meg vill i en femti meter lang skog.
Som jeg går gjennom minst to ganger hver dag.

Når jeg har stress, slutter enkelte deler av hjernen min å fungere i sympati med de delene av hjernen som står og spinner i kronisk selvdrift.
Jeg har ikke noe følelse av at dette overslaget til en slags ikkefungerende autopilot gjør at stresshjernen fungerer noe bedre heller, det er mer sånn at i tillegg til at det er jævlig mye å gjøre, klarer jeg å gå meg vill. Eller ta med vekkerklokka istedet for mobilen.
Det hjelper meg ikke overhodet.

Fordelen med å gå seg vill i en femti meter lang skog er at man klarer å relokalisere seg selv ganske kjapt.