Jeg kan ikke helt forklare det, men det gjør det ikke mindre virkelig. Jeg er liksom litt lettet hele tiden når jeg er nordpå. Jeg blir glad av å høre nordingsvensk. Jeg føler meg hjemme selv om jeg bare er i Lycksele, som ikke har hav engang, og som bare er halvveis på veien hjem fra Stockholm.
Sånn er det.
Satt opp utstillingen i går, det er litt mekk. Det blir mye opp og ned i stiger og flytting rundt på ting og bryting på svære kasser når man bare er én. Jeg rakk det akkurat. Og jeg rakk å spise lunsj i løpet av dagen så så stress kan det ikke ha vært. Eller det vil si, en stund var det det, ettersom en del manglet og jeg strevde veldig med å finne en plan B, C og D. Så dukket delen opp og plan A kunne gjennomføres, men litt på etterskudd.
Nå skal jeg drikke kaffen min her på hotellrommet og så skal jeg går og fotografere utstillingen. Det er viktig med dokumetasjon. Kanskje dere også får se, hvem vet!
3 kommentarer:
Men er det ikke akkurat sånn det er? Når man er eksilnording? For jeg kan garantere deg at nordingkunder får bedre service og litt mer smalltalk enn andre kunder, simpelten fordi jeg nyter å høre dialekten og slengbemerkningene og vitsene om det dårlige været til søringene. Det er hjemlengselen som slår ut og lager subsitutter, tror jeg. På samme måte som jeg nesten har adoptert en av mine absolutt hyggeligste eldre kunder som en slags bestefar. (Det skal sies at han antagelig også vår i manko for ett barnebarn, for han ringte meg når svineinfluensaen herjet som verst og ga men nummeret til en osteopat som fikset opp i slikt og når jeg kom hjem fra brevandring var han umiddelbart på tråden for å høre om alt var vel; hyggelig mann!)
Vi vil gjerne se.
Yes, venter på bilder.
Legg inn en kommentar