I dag var jeg så møkke lei av å ligge på sofaen med snørrpapir dandert rundt meg at jeg dro for å spise lunsj med min lille kineser. Som skal flytte tilbake til Kina. Men først: den siste torsdagslunsjen på restauranten under skolen. De har pannekaker på torsdager nemlig, og det har vært en schlager gjennom mine to år på Konstfack.
Da jeg var ferdig med dette var jeg så utslitt at jeg savnet både soafen og snørrpapirene og måtte slepe kroppen hjem.
Og hvem går inn døra idet jeg kommer hjem?
Rullatorurvingen.
Vi går inn i heisen.
Jeg trykker på femtallet.
Han står der og holder fingeren usikkert over etasjepanelet.
"Hvilken etasje bor du i?" sier han. Ikke fullt så forskremt denne gangen som sist, men ikke helt trygg på meg.
"Jeg bor i femte!" sier jeg.
"......jeg vet ikke hvilken etasje jeg bor i" sier han.
" jahamenjegborifemte!!!" sier jeg, i det vi er i femte og dørene går opp og jeg spretter ut "HEJDÅ!"
og inn min egen dør og rett ut på sofaen
og faen altså.
Heter det noe spesielt når skjebnen har dømt deg til å være ond mot visse mennesker?
3 kommentarer:
Neste gang får du være snill og si at han skal komme seg ut døra og inn riktig dør. Du kan og be ham om å skrive en stor hvit X på den døra som er riktig så han slipper å heise rundt i feil blokk hele tiden! Bortsett fra det er jeg imponert av at du har din egen kineser.
Nja, greia e at nu så æ jo at han hadde nøkkel til den her oppgangen, så han e nok ingen integrert del av urvingekollektivet. Å æ ANE ikke kordan etasje han bor i. Ikke femte.
Å. HAN skal skrive X, ikke æ. Ja, æ vet ikke om ham e i stand til det.
to be continued, trur æ.....
Legg inn en kommentar