å se utover festivalcampen i kveldssol der det røyk fra lavvo bak lavvo. I år var det ikke ny verdensrekord i sur ved. Jeg tenkte på andre festivaler der man har brannvakter og det ikke er lov med kokeapparat engang. Her blir det kjørt ut ny ved lørdagsnatta når det begynner å gå tomt.
å sette opp sin egen lavvo og glede seg glede seg glede seg
å innse at det stedet i fjor der det liksom var litt tilbaketrukket, altså der man har satt opp lavvoen, i år er i det smørreste øye.
å se alle kofteryggene bevege seg opp fra campen mot festivalplassen og være rørt over at vi er så mange og fine
å oppdage at dårlig ansiktsgjenkjennelse er noe som hører til familien. Langesøstra gikk hele lørdagskvelden og var forvirret over han tanaværingen som sprang og skifta til jukkasjärvikofte hver gang han hadde et ledig sekund. jeg, med min skarpe observasjonsevne, visste at dette var to forskjellige mennesker
å se niko valkeapää med et sånt driv som jeg aldri har sett ham med, og han har alltid driv
festival. samefestival. å være majoritet
de der to unge ungdommene som måtte ta en pause for at han ene hadde danset av seg kommagbåndene og han andre måtte hjelpe
å bare drikke øl sammens med verdens fineste kompiser
å få låne lavvo av en annen av verdens fineste kompiser, som drasser den med seg til Gallogieddi og synes det er helt greit at man sender den til Jokkmokk med noen helt andre etterpå.
å treffe de der man bare treffer på festival
å ligge våken fra tre til åtte og høre på en nsr-er, en høyremann og en ap-er diskutere tana, borgerlige verdier, elkem tana, tana, der han jævla høyremannen har utestemme og de andre innestemme (jeg vet hvem du er!) med hendene for ørene og et stort ønske om å sove
å stå opp klokka sju fordi man likevel ikke får sove på grunn av de jævla tanaværingene.
de som får unnagjort litt prøvekofteprøving når man nå uansett møtes
å nesten forgå av varme der man i fjor regna bort
å bli forfulgt av en kortkunstner
å spise murikkacheeseburger midt på natta
han søringen som insisterte på at alle måtte snakke norsk, for faen!
å lukte bål
å snakke om Gállok
å snakke om at nå var det kanskje siste gangen denne festivalen ble arrangert.
Det kan nu vel aldri ha vorre siste gangen vi gikk ned bakken fra Gallogieddi?
4 kommentarer:
Nu skal det sies at han tanaværingen og han i jukkasjärvikofte va i familie (om enn ikke i slekt).
joda. men det e vel strengt tatt ikke nå poeng.
Ha ha, godt rapportert. Flirer av tanavætingen og løsna bånd og søringen og alt.
Så bra at du var frisk nok til å bli med, da :-))) Festivaler er alltid best i tørt vær!
Legg inn en kommentar