Heeeeerregud....!

tenkte jeg da jeg gikk av toget her i Västerås.
Det var jo her vi satt i TIMESvis og ventet uten å ane om vi engang var på rett tog den gangen vi skulle ta hurtigtoget fra Oslo til Stockholm. Det som tok fjorten timer. Med togbytter og bussbytter og manglende barneseter og sverigedemokrater og innvandrerungdom og røykepausende taxisjåfører.
Heeeeeregud. Den turen ja. (Altså denne. For den av dere som kan ha glemt noe sånt.)
Og nå bor jeg på det hotellrommet vi aldri var forutsende nok til å ordne oss den gangen vi satt i ørten timer nede på toglinja her. (Før det plutselig kom over høytalerne at alle hotellrom i byen var fulle.)

Før dette har jeg vært i Stockholm. For å bytte fra fly til tog.
Det er altfor tidlig. Det er bare rart å være på t-centralen. Hadde jeg hatt et hjemmelig hjem, med koselig lys fra kjøkkenvinduet og potteplanter og ulltepper og sko i gangen hadde det kanskje vært greit, men vi har jo ikke landet,
og plutselig er man i Stockholm? Som ikke er hjemme.

Og på flytoget inn kjører man forbi steder man har vært eller steder som minner om andre steder, det står en buss på veiskulderen og tar på passasjerer, det minner om forbifarten ved Sköndal, vi pleide å gå over bra der og se på bussene, det skal vi aldri gjøre mer, og ikke ante jeg at dét skulle være så viktig for meg heller, og aldri skal vi surre i Stockholmsgatene og lure på om vi skal dra hjem og spise eller spise ute, og ikke skal jeg stå og vente på pendeltoget for å ta det to stasjoner inn til sentrum, og det hadde jeg da vitterlig ikke trodd skulle spille noen rolle for meg heller, men I NEED CLOSURE! kjenner jeg. Mest på de tingene vi pleide å gjøre sammen. Ikke så mye for det jeg surra med alene.

Jeg skal gå opp i Skybaren på hotellet og ta meg et glass rødvin. Det er overhodet ikke det samme som closure, men man tar det man får.