Sprudlende, sprudlende meg.

Takk for alle fine kommentarer. Jeg skvetter litt av at alle dere som jeg samtidig har kjent og ikke kjent i så mange år tenker på meg. Takk.

I dag er jeg på jobb. Iallefall befinner jeg meg i det lokalet der jeg vanligvis jobber. Men det stopper kanskje også med det. Det er ikke det at jeg er så lei meg, jeg er bare helt, helt kraftløs. Jeg er jo lei meg og. Men jeg sitter ikke og gråter, jeg sitter og strever med å rette meg opp.

I går skjedde det noe med rørene i huset. Vet ikke hva, klarer ikke helt å ta innover meg ting utenfra. The Stig tar tak. Men plutselig har vi liksom ingen voksne å ringe. Og det er så fryktelig trasig. Ikke om hus, ikke om bil, ikke om noe av det der.
Eller, vi HAR jo det. Det er alltids noen. Men de er feil person.

Når folk spør hvordan det går, sier jeg at det går opp og ned. Jeg er ikke så sikker på det der med opp egentlig, men når folk spør hvordan det går, skal man ikke svare "Forferdelig." Da blir folk usikre og ubekvemme. Man skal si at det er trist men. Men noe. Vår, barn, at han døde fort. Avslutte på en slags opptur som folk kan ta tak i og spinne videre på. Men jeg får det ikke til. Jeg sier bare at det var noe av det verste som kunne skje. Jepp. Jeg prøver å ikke møte så mye folk.
Men det er nok litt opp også. Alle øyeblikk er ikke like tunge. Jeg har tenkt at heri ligger det en liten likhet med å føde barn. Det er ingenting som gjør at det gjør mindre vondt, men om man lar være de tingene gjør det likevel mer vondt. Liksom.

Men. Men noe. Sommertid, barn, at han døde fort.