I går kom søskenbarnet mitt på døra med laks, spis den fort, det er russelaks sa hun, så i dag gjorde jeg klar til å kaldtrekke den, og mens jeg bala med vann og salt og laksestykker, innså jeg at det jeg trodde var småstykker var fire halve sider fra to ganske små laks, og jeg elsker onkel, som ror not og gir meg laks, og jeg elsker spekkalaks, så mens jeg svuppa rundt med sleipe laksestykker og kokende vann, klarte jeg å fiske fram en form fra underskapet og grovsalt fra spisskammerset og sukkeret sto på benken og jeg fikk hevet en av sidene til speking i samme farten.
Jeg klarte å bli litt lei meg fordi det ikke går an å ringe pappa og
spørre hvor lenge jeg skal ha en så liten laks til speking, men jeg tror
kanskje et døgn, jeg klarer det selv tror jeg, og så elsker jeg å bo i Kirkenes når onkel ror not og husker på meg.
2 kommentarer:
Noen ganger er det ekstra tomt etter fireldre som er borte. Som når man skulle spurt om en slik ting.
Jeg savner mamma idag, jeg er forkjøla, og hun hadde kommet til å ringt hver dag for å sjekke formen og formane meg å ta det med ro. Jeg er over 50, så jeg vet jo alt det der, men det er noe med at hun ville ringt. .
ja, det er de der hullene i hverdagene. Mye mer enn høytider og merkedager.
Legg inn en kommentar