Nå fikk jeg påpakning av Tanakofta fordi jeg ikke blogger, og det som skjer da er vanligvis at da blogger jeg med en gang, dette er nok første gangen jeg ikke gjorde det. Livet er så fint, det er ingenting å blogge om. Men Stockholm er Tanakofta sin by, jeg skjønner at hun vil lese om stockholmsopplevelser i stockholmsgeografien. Og det skjer mye og ingenting på en gang. Vi går på museer, vi spiser ute, vi besøker plasser som har betydd noe for oss, vi går rundt i alt som er så kjent men som har vært bortenfor rekkevidde så lenge. Vi spiser is, vi spiser sushi, vi handler sånt vi ikke får kjøpt i Kirkenes, vi prater om ting vi har opplevd akkurat her på denne gaten og treffer folk vi kjenner på andre gater.
Nå har vi vært her over halve tiden, så da er det jo sånn at sånn som jeg er konstruert, er ferien nesten over. Det er dessuten litt jobb der på slutten av ferien så det er litt mindre ferietid enn hva kalenderen skulle tilsi.
Og i dag oppdaget jeg at skolen starter én uke etter at vi kommer hjem, og ikke to, som jeg trodde. (Hva skal jeg si, parent of the year osv.) Og da fikk jeg litt panikk for vi må male hytta i den uka og først kjøpe maling og ordne skyss og i det hele tatt forberede den ekspedisjonen det er å komme seg til hytta. Og plutselig var det i mitt hodet en uke til skolen starter så nå må jeg roe ned panikktiltagelsen her og tenke litt logisk.
Det er masse ferie igjen.
Eller ihvertfall er det mer enn litt!
I starten av ferien var jeg litt sån Ååååh i hjertet når vi så par som
satt på utserveringene og snakket i hele setninger og drakk øl, for det
hadde jo vært fint om jeg og the Stig fikk oppleve det igjen, men i det
store og det hele har det vært veldig fint å være her som familie. Vi
gjør masse sammen, hele dagen. The Twig synger hele tiden, han er så fornøyd, konstant. Vi har kjøpt
origamipapir og bretter frosker og kurver og drager når det regner. Jeg
har kjøpt kåpe. Om kveldene bestemmer vi oss for hva vi har lyst til å
gjøre neste dag. Vi har en liste. Vi har gjort alt vi hadde mest lyst å
gjøre på den listen og det er masse igjen. Om kvelden når the Twig har lagt seg ser vi serier vi ikke får sett hjemme fordi planløsningen i huset der dikterer at de voksne er i forskjellige etasjer under leggetid av barn, som strekker seg fram til leggetid av voksne. Her er alt på ett plan og livet blir enklere.
Men så er det jo også sånn at min sønn, som snakket i hele setnnger før han fylte to, aldri har sluttet med å snakke i hele setninger, og man lurer heller aldri på hva han tenker for det kommer konstant ut i hele setninger, og det er jo fint, samtidig kan det etter noen uker der man til alle tider er i hverandres selskap begynne å bli mangel på hele setninger i ens eget hode, for det er alltid noen andres setninger som skal ha oppmerksomhet der, og kanskje vil man bare tenke ferdig noe man hadde begynt å tenke på eller kanskje står man på et museum og leser en tekst om meksikanere, og så er det hele tiden andre setninger som avbryter og særlig i dag begynte jeg å kjenne det som litt i overkant for mine evner å ha så mange setninger i hodet samtidig der de færreste er mine egne. Og så synes jeg faktisk det er litt vanskelig å si at DU SNAKKER FOR MYE. For det er jo ikke noe hyggelig å høre. At man gjør for mye av hva som helst er ikke hyggelig å få høre hverken som voksen eller barn. Så parent of the year vet ikke helt hva hun skal gjøre. Men i dag ble det rett og slett litt mye til meg.
Men det var kanskje også fordi jeg, da vi satt på uterestauranten til Etnografiska, ETTER å ha vært på Teknisk museum, (og takk, TAKK til den som har utarbeidet akustikkplanen for det byggeprosjektet, tenkte man på at rommene skulle romme barn?) trodde at en mann døde. Han bare ramlet veldig langsomt fordi han snublet i en stor skråstilt stein som var litt tøvete plassert, og jeg fikk ekstremt høy puls både fordi jeg sprang opp fortere en fysikken egentlig tillater og fordi han jo døde, -men han gjorde ikke det altså. Jeg bare visste ikke det der og da.
Det var jo veldig fint at han ikke døde, mest for ham såklart, men min helteaktige oppførsel, person of the year, der jeg var på vei fram til ham før han nådde bakken bunner jo ikke i noen egentlig helteaktige evner, så hadde han dødd og hadde jeg kommet fram ville jeg jo bare vaset rundt og vært i veien og helt uten å tilføre situasjonen noe, tvert imot.
Og etterpå, da jeg hadde satt meg for lengst og han der mannen overhodet ikke var død men hadde kommet seg over steinen og langsnedetter en fontene og opp igjen og var gjenforent med familien ved et kafebord, en prosess jeg var velsignet ikkeinvolvert i, måtte jeg forlate familien min med tacoen sin og gå en liten tur og gråte en god del.
Sånn er jeg da, med min døde pappa et stykke fram i bagasjen.
Så snakket min sønn hele veien hjem.
Men heldigvis er ikke tidsforståelsen hans helt på høyde med ordforrådet, så han ble lagt litt tidlig uten at han skjønte at det var det som skjedde.
Kveldene. Så deilig og stille.
Nå syntes the Stig vi hadde litt lite potetgull og da tok han bare på seg skoene og capsen og gikk på Urban Deli for å frotse i utvalget. For det kan man når man bor på Nytorget.
Og akkurat så luksuriøst føles alt hele tiden. Vil man ha en kåpe kan man foreksempel kjøpe den. Vil man gå og se en utstilling kan man for eksempel gå og se den. Vil man treffe folk kan man finne tid i kalenderen. Vil man gå på Naturhistorisk Riksmuseum kan man for eksempel bare dra dit og se på vitriner med steiner og skuffer med kolibrier.
Nå er planen å kjøpe nye briller, eller innfatningene da, på Båger&Glas i Gamla Stan en av dagene. Det er liksom bare å gjøre det. Man går eller tar banen. Livet er ganske lettvint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar