Syk frilanser, episode totusen, syk kurslærer, episode én.

I helgen var jeg altså kurslærer for ti stykker som skulle lære seg å veve komagband, og jeg er kanskje litt nærmere svaret på hvor syk jeg egentlig må være for å være hjemme, for særlig fredagen og lørdagen var jeg faktisk kjempedårlig og ville egentlig bare ligge til sengs, men arrangøren og deltagerne ville jeg skulle stille for det var så vanskelig å finne ny helg, så det gjorde jeg, for det var jo det som var avtalen. Nå som vi har vært gjennom korona har vi jo også lært at det er alminnelig høflighet å stille med munnbind og nyvaskede hender  når man er syk, så man har liksom litt flere verktøy når det gjelder å ikke smitte andre. 
Når det gjelder det viktigste verktøyet når man holder kurs, nemlig hjernen, var det verre, for man skal jo liksom forklare folk noe de ikke har gjort før og dermed egentlig ikke har noen forutsetninger for å forstå før de har prøvd, men før de kan prøve er det noe som må forklares, og det skjønner de ikke helt, for de har ikke prøvd. Her benytter jeg meg mye av repetisjon, jeg viser dem akkurat det samme dag en, to og tre, og mellom hver gang de ser det samme har de mye egen progresjon og forstår det på forskjellige måter selv, men noe MÅ man bruke ord og logikk til, og, jah. Der var jeg ikke på mitt beste. I tillegg måtte jeg avbryte veldig mange én-til-én forklaringer med ordene Unnskyld æ må gå å snyt mæ /nys, 
for selv om munnbundet skjuler at snørret plutselig har begynt å renne nedover ansiktet, kom det tidvis i sånn mengder at jeg ikke klarte å puste/var redd det skulle renne ut på undersiden av munnbindet. Det var totalt usnufsbart.
Jeg strevde altså litt. 

Men det er mye som løser seg med flinke kurselever, det er klart. Nå kan alle renne veven, lese et mønster, plukke mønsteret, feilsøke egne problemer, bytte tråder som ryker, og alle kom igang med å veve med løse mønstertråder. Alle har knekt alle koder. Og alle har valgt seg et mønster til komagband de skal begynne å veve på hjemme til neste gang. Og det er klart, når man ikke ligger hjemme i en seng og synes synd i seg selv så synes man jo mindre synd i seg selv. Man MÅ bare bruke den restenergien man har, og da gjør man det. Jeg hadde tilogmed energi til å forholdsvis greit takle den deltageren som egentlig ikke var mer på kurset, men bare var der for å plukke opp litt tips til en annen vevemetode, og som på dag tre kom og foreslo at vi skulle legge om kursopplegget til noe hun hadde prøvd på hjemme kvelden før. 
Jeg syntes egentlig det gikk forbausende greit på selve kurset, til tross for at jeg følte meg ekstremt sjaber både rett før og rett etter (og tildels underveis, men bare tildels.)
 
Altså burde jeg vel klart å kare meg på jobb i dag, men det har jeg ikke gjort. Jeg har konkludert med at dette med Arbeidsevne Mens Syk handler om hvorhvidt jobben du utfører krever hjernekapasitet kombinert med hvorhvidt den gir deg noe energi som du kan bygge hjernekapasiteten på. Jeg tror at å stå alene på et ateliér mens du lager mesterverk mens du fryser og nyser og hjernen kjefter på deg fra et lag med potetmos, ikke er umulig, men kanskje heller ikke noe stort poeng å gjennomføre. 
Så da er jeg hjemme. Med litt dårlig samvittighet såklart.


Ingen kommentarer:

Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke t...