Jeg ble enormt stressa av å skulle putte en flytt inn i et allerede litt for trangt skjema, etter opplysningene på husmøtet i går. Jeg gikk ikke rundt og tenkte Ånei. Ånei. Ånei, men jeg kjente hvordan nakke- og skuldermusklene bare ble strammere og strammere uten at jeg klarte å gjøre noe med det, og til slutt var det vanskelig å snu på hodet. Ånei.
Og så fikk jeg såklart øyemigrene, såklart som i toppen av kransekaka, ikke som i såklart et resultat, for selv om det avogtil er stressutløst så- nei ok. Såklart.
Men det er faktisk den vakreste øyemigrenen jeg noengang har hatt. Jeg har overveiende hvit øyemigrene, men denne var regnbuefarget, og vekslet mellom å ha form som en nesten lukket sirkel og som en halvmåne. Veldig fin! Tenkte flere ganger at jeg skulle ta bilde av den. Også veldig plagsom, jeg klarte i lang tid etterpå ikke fokusere eller lese tekst.
Huseier kom og sa at dette løser vi, men etter mine erfaringer betyr det bare Det blir som vi vil, men vi skal prøve å hjelpe deg med flytten. Og det er ikke så mye de kan gjøre, selv ikke med sin beste vilje. Det er et helt ateliér med seks tusen deler som skal flyttes, og om man ikke skal bære én og én del bort til det nye, som jeg ikke tror er så effektivt, må det puttes i esker og da må det pakkes i bobleplast, det aller meste. Og det må jeg nesten gjøre selv så ingenting blir ødelagt.
Og så er det tegnekontoret. Det skal også flyttes.
Og så må det pakkes ut.
Jeg klarer ikke å se for meg at dette er en jobb som tar mindre enn en uke. Og når uken er omme må jeg begynne ganske nært null igjen, nå har jeg skulpturene stående oppe på atelieret, men når jeg tar dem ned må de også tas fra hverandre, så de må bygges opp på nytt på det nye atelieret. Når det er klart. Herregud. Herregud alt.
Ånei. Ånei. Ånei.
Så da ringte jeg og sa fra meg en av jobbene mine, den som jeg hadde tenkt å si ifra meg fordi det allerede var for mye å gjøre. Det løser ikke flyttesituasjonen men jeg innså at jeg klarer ikke å være så stresset som dette, og om jeg skal klare å gjøre den jobben må den gjøres mellom 14 og 23 desember og tildels i juleferien, og da må det ikke skje NOE uforutsett som at jeg for eksempel blir syk, så jeg ringte og sa at jeg ville ikke sitte i stipendkomiteen for arbeidsstipend lengre.
Det er den best betalte jobben på lista, men det er også den jobben jeg KAN si ifra meg fordi jeg har vara. Jeg ble litt lei meg (og stresset) da jeg var ferdig med telefonsamtalen, men jeg tror det var det lureste jeg kunne gjøre. Hadet, penger, dere motiverer meg ikke i noen særlig grad.
Hadet, stresshjerne, om du kan slå følge med pengene hadde det vært fint for det er vanskelig å få jobben gjort når du er installert. Jeg har tatt poenget, du kan godt ta deg en tur uten meg, jeg klarer meg. Hadet, hadet. Hejdå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar