Jeg kom meg ikke på jobb en eneste dag i forrige uke, men var på jobb begge helgene, så hvis man regner avspasering pga helgejobb, så blir det som ei normal arbeidsuke i timer...?
Jeg har litt stress med det der med jobb nå. Jeg lå en kveld og telte på fraktdager og utstillinger og tenkte at jo men om Bergen sender de bildene til Oslo, og Svolvær låner verk av Sametinget, og jeg ikke reiser til Oslo men, jo, og hvis jeg da... Og løste det sånn høvelig godt, og så våknet jeg på natten og bare Faen jeg har jo to utstillinger i New York!
Det ligner ikke meg å glemme to utstillinger i New York. Det er litt iallefall det ene galleriet i New York sin skyld, jeg har spurt flere ganger om materialer og vekt, men de har ikke svart, så jeg har ikke sett at det skulle være noe vits å begynne å jobbe, men nå må jeg vel purre. Siden jeg kom på det. Og jobbe. Og få det inn i skjemaet.
Jeg skulle hatt en slags assistent. Så kunne HUN våknet om natten og kommet på to utstillinger i New York. For jeg har ikke orden på det lengre.
Tanakofta var på besøk her fredagen var det vel. Jeg har ikke sett henne på hundre år for hver gang hun er i nabolaget er jeg syk eller bortreist, så det var på tide, å ha en normal samtale med et menneske man kjenner og som ikke er kunstner og som man kjenner FRA FØR. Og det blir jo sånn, nå man begge har fått barn så tar barna mesteparten av plassen i det som før var livet, og man har ikke så mye tid til hverandre mer, og da er det fint å sitte på hverandres kjøkken og være som før.
Tanakofta påpekte at det jo ikke er fordi jeg ikke har råd (min påstand) at vi aldri drar på ferie, det er jo fordi vi ikke har tid.
Det er jo sant.
Men det kan ikke fortsette sånn. Nå er jo både påska og sommerferien avlyst, men vi må jo prøve å få inn noe der. Vi kan jo ikke holde på sånn. Vi må prøve. Det er bare ikke så valgfritt i denne jobben som mange tror. Særlig ikke når assistenten din ikke sa nei til de der to utstillingene i New York. Og ikke engang har begynt på selvangivelsen. Og må skrive to søknader om prosjektstøtte før uka er omme. (Jeg vet at det siste punktet ikke går utover påska. Men det føles faktisk sånn. For når man skriver to søknader om prosjektstøtte får man ikke bygd utstilling.)
Jeg og min forhenværende tidligere eks-stesøster snakker ofte om det der, å finne balansen med jobben og å feire sin bedrifter. Særlig å feire.
Men når? Når man får jobben? Da må man jo gjøre den. Når man avslutter den? Da er man jo utslitt. Når man får stipendet? Enn om man er to i husholdningen og den andre ikke fikk det stipendet?
Min forhenværende tidligere eks-stesøster er forsker, og hun sier at de feirer når de sender inn førsteutkastet til publisering. Tror jeg det var hun sa. Det er bra å ha en rutine på det, jeg trenger et sånt punkt. Jeg har som nyttårsfortsett å bli flinkere til å feire ting. At jeg OG the Stig skal bli flinkere til å feire ting, faktisk. Man må markere seierene (seirene?) i livet. Særlig når det er mye motstand og kanskje også når det er for travelt til at man får med seg at det er seire det er snakk om. Jeg leste et intervju med Britta Marakatt-Labba i Klassekampen i dag, hun sa at for hver meter av den store frisen sin hun gjorde ferdig, hadde hun en fest. Det er noen som har forstått det!
Og klarer å gjennomføre! For jeg har jo forstått det, jeg bare...jeg bare vet ikke helt hva jeg driver med.
Før jeg kan ta sommerferie, som i år blir i januar, skal jeg
ha en utstilling på Nordnorsk Kunstnersenter
være med på en utstilling på Kunstnerforbundet
noe med to utstillinger i New York, var det ja
gjøre årsregnskap og selvangivelsen
ha en utstilling på Astrup Fearnley
sitte i en stipendkomite for arbeidsstipend og lese de trehundre søknadene som kommer inn
gjøre en intervensjon i en utstilling på Bodø bymuseum, jeg tenker soloutstilling i arbeidsmengde
skrive minst en søknad pr utstilling, og gjøre prosjektregnskap og -rapport om jeg får penger
...og så snakket jeg litt med noen på et nærliggende museum om en bokutgivelse innenfor lokal duodjitradisjon her om dagen. Det virka lurt der og da. Jeg kommer til å følge det opp, det er en viktig jobb.
Og da har jeg sagt nei til en residency i Sverige, en i Norge, en i Portugal og en i Mexico, og en podcast.
Jeg kommer faktisk ikke på noe mer jeg har sagt nei til. Jeg håper ikke jeg kommer på flere ting jeg har sagt ja til.
Er det rart man stort sett bare drømmer at man ikke vet hvilken perrong toget går fra.
Nå håper jeg at det blir full fres på jobb i et par uker og ikke noe mer halvhangling, og så kommer jo påska, da bør jeg både jobbe og dra på påskeferie på hytta, hvis jeg skal overleve
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar