Avogtil tenker jeg at jeg i grunnen kunne tenkt meg å være forfatter. Å ha en liten skrivestue, i hagen, gå ned dit og sette meg og skrive på en bok, som jeg så gir ut, og så får jeg penger for det, og så går jeg ned i skrivestuen igjen og setter meg med en kopp kaffe, eller kanskje te, og skriver litt igjen.
Innimellom gjennomskuer jeg meg selv og innser at det er det lille huset i hagen, og hagen, og særlig den deler der noen gir meg penger, jeg egentlig er ute etter. Jeg tror ikke jeg hadde egnet meg som forfatter. Jeg tror ikke jeg evner å skrive noe som er lengre enn to sider langt, altså. Jeg hadde sikkert likt researchdelen, men å tenke ut et langsiktig plott, først, og så skrive ut hele driten, i månedsvis, mens jeg holder på den røde tråden og ikke skjener ut og begynner på noe annet, og så deretter vente i mer månedsvis på reaksjonene...nei, det passer meg ikke. Det blir litt for ensformig. Og jeg har ikke tålmodigheten, det er det bare å innse.
Likevel er det litt forlokkende også. Jeg skulle ønske det hadde passet for meg, jeg tror jeg kunne funnet på noe riktig rart i skriftformat.
Egentlig vil jeg holde på med akkurat det jeg holder på med nå, jeg må bare klare å lure inn den delen fra forfatterdrømmen der noen gir meg penger, og deretter fred og rod, til designervirkeligheten. (Og det lille huset i hagen.)
her, og der.
Jeg driver og pusler med pinner. Pinner er jo mangelvare, jeg forsøker å finne den konteinerern som alle har lagt pinnene som sto stablet ut fra husveggene på grunn av rasfare, i, men enn så lenge må jeg klare meg selv. I dag saget jeg fra hverandre et annet prosjekt, litt sorgsamt, for jeg kunne nok tenkt meg å ta vare på det, men etter å ha snudd det med den styggeste siden mot meg og stirret hardt på den (en hylle) sagde jeg den opp.
Etterpå kom jeg på at jeg ikke hadde tatt bilde av hyllen.
Men delene ble fine da.
Er inne i et prosjekt som ser kjempeenkelt ut (her fra innsiden) den ene dagen, og nesten uoverkommelig den neste, men det beveger seg da.
Og så har jeg endelig fått bestilt oss hotell i Gdansk. To ganger. Først hadde jeg funnet et billig, ganske sentralt, men så begynt jeg å tenke over om avstander i by, målt i luftlinje, egentlig hadde noe for seg, og selv om det lå en knapp kilometer utenfor sentrum, måtte man i løpet av den kilometeren forsere to firefelts motorveier og en god del togskinner, og det er ikke sikkert det ville vært hensiktsmessig å ta beinveien som en annen egypter i trafikken.
Luftlinje er egentlig bare interessant om du er i luften, synes jeg.
Så da ble det sentralere og dyrere men ferie, sant, man drar ikke på ferie for å spare penger, som min far alltid påpeker. Dessuten ville min mor være med på å betale for hotellet, ikke ser jeg helt hva hun mener hun kommer til å få ut av det, men hun sier " moran må være snill med ongan" og den linjen har fantastiske konsekvenser for meg, igjen og igjen.
Etterpå kom jeg på at jeg ikke hadde tatt bilde av hyllen.
Men delene ble fine da.
Er inne i et prosjekt som ser kjempeenkelt ut (her fra innsiden) den ene dagen, og nesten uoverkommelig den neste, men det beveger seg da.
Og så har jeg endelig fått bestilt oss hotell i Gdansk. To ganger. Først hadde jeg funnet et billig, ganske sentralt, men så begynt jeg å tenke over om avstander i by, målt i luftlinje, egentlig hadde noe for seg, og selv om det lå en knapp kilometer utenfor sentrum, måtte man i løpet av den kilometeren forsere to firefelts motorveier og en god del togskinner, og det er ikke sikkert det ville vært hensiktsmessig å ta beinveien som en annen egypter i trafikken.
Luftlinje er egentlig bare interessant om du er i luften, synes jeg.
Så da ble det sentralere og dyrere men ferie, sant, man drar ikke på ferie for å spare penger, som min far alltid påpeker. Dessuten ville min mor være med på å betale for hotellet, ikke ser jeg helt hva hun mener hun kommer til å få ut av det, men hun sier " moran må være snill med ongan" og den linjen har fantastiske konsekvenser for meg, igjen og igjen.
fingre, tastatur, folk, tekst.
I dag var første gangen på jeg vet ikke hvor lenge at det ble merkbart varmere når jeg kom utenfra og inn på verkstedkontoret. Jeg har skiftet ut av vennikakoski-kostymet og skal straks gå ut og stable pinner på verkstedet. Jeg og Are Fanfare er ikke så mye samtidig på kontoret lengre, men han legger igjen små spor til meg i form av epler eller kjeks på pulten min, jeg legger igjen små spor i form av å spise disse. Jeg har verkstedplass ut mai, det er sinnsykt kjekt.
Snart jobbe, først blogge.
Det å oppdatere har endret seg litt fra starten av, det er jo nesten fem år siden den gang så det skulle da bare mangle. (nok et uforståelig uttrykk.) I begynnelsen var det et gjeng rundt Ol som blogget litt til hverandre, jeg tror mest fordi det var gøy å skrive i en sånn upretensiøs form. Og vi kommenterte til hverandre. På det som var skrevet, ikke sånn "det var fint", mer sånn "Bever! Jeg ville heller hatt en vennlig oter!" De fleste av disse har falt fra, det er bare fruen igjen, som ikke blogger så mye selv men som alltid gleder meg når hun kommenterer. Det blir litt sånn A Blast From the Past!, og så er det hyggelig i seg selv, hun er jo en av gammelbloggerne.
Da jeg flyttet fra Kirkenes, var det en periode der det var kirkenesere som kommenterte mest. Margrethe, Solvor, Niklas Gjørmefot, Gry, Kajeksa...sånne som ville tatt vennikakoskikommentaren uten å blunke. De hadde gjerne egne diskusjoner i kommentatorfeltet, helt uavhengog av hva jeg hadde blogget om. Jeg kunne skrive om fugler, deres flygedyktighet og utviklingen av flyvemaskinen, og alle 16 kommentarene handlet om overforsvømmelsen på Kajsa sitt kjøkken. Og det var storveis. Da følte jeg at bloggen levde sitt eget liv.
Nå vet jeg ofte ikke helt hvem det er som kommenterer, ofte er det jo ingen, kretsen rundt Påskeharen var lenge de som var flinkest, nå har de jo twillingtwist i Påskehuset, Bergljotta holder stand, men jeg blir like glad for kommentarer fra de jeg ikke kjenner selv. Jeg føler at det er viktig å si det, altså.
Én gang, i den tidligste bloggeperioden, kommenterte jeg på en blogg som tilhørte en kompis av en kompis. Han hadde skrevet noe om Posten og der følte jeg jo at jeg hadde noe å komme med, min mangeårige vendetta med denne etaten lagt til grunn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men alle kommentarene under min kommentar var sånn " Hæ?! Hvem er hun der frk Figenschou!?" " Hvem er hun der som driver og kommenterer i bloggen din, klaus?!" og jeg skjønte at jeg hadde tråkket i en form for salat, som helt uten forvarsel var skjøvet inn under foten min- her var det bare meningen at bestekompiser skulle kommentere. Likevel var bloggen åpen for alle lesere, og kommentatorfeltet også åpent. Så egentlig var det jo bloggeren som ikke hadde helt snøring, men jeg fikk oppgaven med å føle meg som idiot. Drit.
I det siste har jeg oppdaget at folk jeg ikke aner hvem er linker til bloggen min. Det synes jeg er helt fantastisk. Folk liker bloggen min! Håh! Ukjente liker bloggen min!
Og det til tross for at jeg verken er så flink til å linke eller kommentere selv. Jeg kommenterer sjelden, og linker helt inkonsekvent litt hit og dit, men har ingen imponerende linkeliste, i motsetning til f.eks Tenkerbell som har en misunnelsesverdig fantastisk en.
Ikke kommer jeg vel helle til å bli noe flinkere, jeg holder litt igjen på linkingen, sånn fra gammelt av tror jeg. Jeg føler at jeg må ha en slags relasjon med den andre bloggeren før jeg kan begynne å dele forlinkninger i hytt og pinse. (Ja, det er ikke sånn det fungerer, jeg vet, men likevel.)
Og så synes jeg enda at det er litt vanskelig å bruke betegnelsen blogge. Oppdatere eller å holde informert...jeg føler jeg er mer der. "Bloggingen" er tross alt bare en videreføring fra den gangen jeg skrev lange lange fellesmailer til kirkenesgjenget, hver gang jeg dro lengre enn til Nætamø.
Men det er kjekt dette. Det er jo det.
Snart jobbe, først blogge.
Det å oppdatere har endret seg litt fra starten av, det er jo nesten fem år siden den gang så det skulle da bare mangle. (nok et uforståelig uttrykk.) I begynnelsen var det et gjeng rundt Ol som blogget litt til hverandre, jeg tror mest fordi det var gøy å skrive i en sånn upretensiøs form. Og vi kommenterte til hverandre. På det som var skrevet, ikke sånn "det var fint", mer sånn "Bever! Jeg ville heller hatt en vennlig oter!" De fleste av disse har falt fra, det er bare fruen igjen, som ikke blogger så mye selv men som alltid gleder meg når hun kommenterer. Det blir litt sånn A Blast From the Past!, og så er det hyggelig i seg selv, hun er jo en av gammelbloggerne.
Da jeg flyttet fra Kirkenes, var det en periode der det var kirkenesere som kommenterte mest. Margrethe, Solvor, Niklas Gjørmefot, Gry, Kajeksa...sånne som ville tatt vennikakoskikommentaren uten å blunke. De hadde gjerne egne diskusjoner i kommentatorfeltet, helt uavhengog av hva jeg hadde blogget om. Jeg kunne skrive om fugler, deres flygedyktighet og utviklingen av flyvemaskinen, og alle 16 kommentarene handlet om overforsvømmelsen på Kajsa sitt kjøkken. Og det var storveis. Da følte jeg at bloggen levde sitt eget liv.
Nå vet jeg ofte ikke helt hvem det er som kommenterer, ofte er det jo ingen, kretsen rundt Påskeharen var lenge de som var flinkest, nå har de jo twillingtwist i Påskehuset, Bergljotta holder stand, men jeg blir like glad for kommentarer fra de jeg ikke kjenner selv. Jeg føler at det er viktig å si det, altså.
Én gang, i den tidligste bloggeperioden, kommenterte jeg på en blogg som tilhørte en kompis av en kompis. Han hadde skrevet noe om Posten og der følte jeg jo at jeg hadde noe å komme med, min mangeårige vendetta med denne etaten lagt til grunn. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men alle kommentarene under min kommentar var sånn " Hæ?! Hvem er hun der frk Figenschou!?" " Hvem er hun der som driver og kommenterer i bloggen din, klaus?!" og jeg skjønte at jeg hadde tråkket i en form for salat, som helt uten forvarsel var skjøvet inn under foten min- her var det bare meningen at bestekompiser skulle kommentere. Likevel var bloggen åpen for alle lesere, og kommentatorfeltet også åpent. Så egentlig var det jo bloggeren som ikke hadde helt snøring, men jeg fikk oppgaven med å føle meg som idiot. Drit.
I det siste har jeg oppdaget at folk jeg ikke aner hvem er linker til bloggen min. Det synes jeg er helt fantastisk. Folk liker bloggen min! Håh! Ukjente liker bloggen min!
Og det til tross for at jeg verken er så flink til å linke eller kommentere selv. Jeg kommenterer sjelden, og linker helt inkonsekvent litt hit og dit, men har ingen imponerende linkeliste, i motsetning til f.eks Tenkerbell som har en misunnelsesverdig fantastisk en.
Ikke kommer jeg vel helle til å bli noe flinkere, jeg holder litt igjen på linkingen, sånn fra gammelt av tror jeg. Jeg føler at jeg må ha en slags relasjon med den andre bloggeren før jeg kan begynne å dele forlinkninger i hytt og pinse. (Ja, det er ikke sånn det fungerer, jeg vet, men likevel.)
Og så synes jeg enda at det er litt vanskelig å bruke betegnelsen blogge. Oppdatere eller å holde informert...jeg føler jeg er mer der. "Bloggingen" er tross alt bare en videreføring fra den gangen jeg skrev lange lange fellesmailer til kirkenesgjenget, hver gang jeg dro lengre enn til Nætamø.
Men det er kjekt dette. Det er jo det.
it iiis like....mistiri!
Det begynner å bli skikkelig våraktig og absolutt på tide å ta ned julestjerna, selv om jeg vurderer å la den henge til påske, siden jula varer helt til dess. Vi hadde pinnekjøtt her for en uke siden, for å feire nedtakelsen av julestjerna, men da så bestemte vi oss altså for å la den henge så lenge det var sne- det er nå- og nå vurderer jeg å la den henge til påske, siden det nå uansett er så kort tid til. Vi har et lammelår spart til anledningen.
Så har jeg gjort det ordentlig liksom.
Vårfornemmelse er stas, -bortsett fra på badet, når jeg tenker meg om, og det er nok der vi har mest vårfornemmelse akkurat nå tror jeg. Jeg har jo skrevet om at vi har en lekkasje der. Den er egentlig ikke særlig plagsom, den er fluktuerende og følger ikke noe mønster, så man må alltid passe på å sjekke om det er vannplaning på badegulvet før man går inn, om man går i tøfler som er flate under. Sokkelest er alltid tryggest. For vi har funnet menge logiske plasser å henge blautsokker til tørk, og om man er i en middels distre periode kan det henge sokker ganske mange steder i huset samtidig uten at det blir rift om plassene og uvennskap i relejsjn.
Rørleggeren var jo her og tok en kikk, og skjønte ikke hvor vannet kom fra. Vi skjønner det ihvertfall ikke. Men nå i det aller seneste har vi begynt å tenke på om det ikke kanskje kommer utenifra?
Fordi, når det har vært mye sne og de i oppgangen med barnevogn har satt barnevogna ved postkasseveggen, og sneen på hjulene smelter, så renner det vann i små bekker ned langs dørkarmene på badet hos oss. Husverten har fått beskjed, men ifølge en arkitekt hun hadde med seg ned på badet vårt var det mest sannsynlig kondens.
Vel, nå er jeg ikkun og blot en interiørarkitekt, men det skal være noe alvorlig med kondens før den til tross for baderomsvifte kommer sildrende bekkevis ned fra bak dørkarmen, mens den avsetter spor av bygningsmasse på sin vei. Dessuten er det jo rart at det bare dannes kondens når noen vanner blomstrene i gangen over oss, eller barnevognene står og renner av seg.
Nuvel. Ikke mitt problem, heldigvis.
Men når det kommer vann inn den veien, så kan det jo komme vann inn andre steder og! Og utenfor inngangsdøren går det et avløp fra takrennen ned i bakken. Det er litt rart egentlig, at man vil ha det dit istedetfor på fortauet, men kanskje det går inn sammens med avløpsvannet fra huset? Imidlertid spruter det vann OPP fra dette røret når det regner skikkelig, og ikke vet jeg hva som skjer, men det kan virke som om den gnomen som har ansvaret for sporvekslingen i avløpssystemet under huset vårt ikke er fornøyd med siste lønnsforhandling iallefall.
Så vanninvasjon er gjeldende teori for tiden.
Nå har jeg jo lovt et mysterium i overskriften, og det kommer her: innimellom må man dusje i ganske kaldt vann. Selv om man ikke har brukt opp varmtvannet. Jeg har trodd at jeg har hatt veldig vekslende kroppstemperatur det siste året, men the Stig merker det samme som meg. Nå vil vel kanskje enkelte trekke den slutning at det da må være varmtvannstanken som lekker, eh kaldtvann riktignok, utover badegulvet--- men det er plenti varmtvann i vasken. Både på kjøkkenet og på badet, oppe og nede. Og det er ikke når vi dusjer at det kommer vann utover gulvet.
Mistiri!
Så har jeg gjort det ordentlig liksom.
Vårfornemmelse er stas, -bortsett fra på badet, når jeg tenker meg om, og det er nok der vi har mest vårfornemmelse akkurat nå tror jeg. Jeg har jo skrevet om at vi har en lekkasje der. Den er egentlig ikke særlig plagsom, den er fluktuerende og følger ikke noe mønster, så man må alltid passe på å sjekke om det er vannplaning på badegulvet før man går inn, om man går i tøfler som er flate under. Sokkelest er alltid tryggest. For vi har funnet menge logiske plasser å henge blautsokker til tørk, og om man er i en middels distre periode kan det henge sokker ganske mange steder i huset samtidig uten at det blir rift om plassene og uvennskap i relejsjn.
Rørleggeren var jo her og tok en kikk, og skjønte ikke hvor vannet kom fra. Vi skjønner det ihvertfall ikke. Men nå i det aller seneste har vi begynt å tenke på om det ikke kanskje kommer utenifra?
Fordi, når det har vært mye sne og de i oppgangen med barnevogn har satt barnevogna ved postkasseveggen, og sneen på hjulene smelter, så renner det vann i små bekker ned langs dørkarmene på badet hos oss. Husverten har fått beskjed, men ifølge en arkitekt hun hadde med seg ned på badet vårt var det mest sannsynlig kondens.
Vel, nå er jeg ikkun og blot en interiørarkitekt, men det skal være noe alvorlig med kondens før den til tross for baderomsvifte kommer sildrende bekkevis ned fra bak dørkarmen, mens den avsetter spor av bygningsmasse på sin vei. Dessuten er det jo rart at det bare dannes kondens når noen vanner blomstrene i gangen over oss, eller barnevognene står og renner av seg.
Nuvel. Ikke mitt problem, heldigvis.
Men når det kommer vann inn den veien, så kan det jo komme vann inn andre steder og! Og utenfor inngangsdøren går det et avløp fra takrennen ned i bakken. Det er litt rart egentlig, at man vil ha det dit istedetfor på fortauet, men kanskje det går inn sammens med avløpsvannet fra huset? Imidlertid spruter det vann OPP fra dette røret når det regner skikkelig, og ikke vet jeg hva som skjer, men det kan virke som om den gnomen som har ansvaret for sporvekslingen i avløpssystemet under huset vårt ikke er fornøyd med siste lønnsforhandling iallefall.
Så vanninvasjon er gjeldende teori for tiden.
Nå har jeg jo lovt et mysterium i overskriften, og det kommer her: innimellom må man dusje i ganske kaldt vann. Selv om man ikke har brukt opp varmtvannet. Jeg har trodd at jeg har hatt veldig vekslende kroppstemperatur det siste året, men the Stig merker det samme som meg. Nå vil vel kanskje enkelte trekke den slutning at det da må være varmtvannstanken som lekker, eh kaldtvann riktignok, utover badegulvet--- men det er plenti varmtvann i vasken. Både på kjøkkenet og på badet, oppe og nede. Og det er ikke når vi dusjer at det kommer vann utover gulvet.
Mistiri!
julestjerne, blant annet
På lørdager er det byutfart. Sånne kjappe, gjennom enorme folkemengder, for å hente hjem det som skal i hus og også få en føling med å ikke være totalertemitt,( eller totlatermitt!)
Sneen er gått, så nå skal jeg ta ned julestjerna. Og henge opp en lysende blomsterranke istedet. Jeg lurer på om ungene kommer til å slutte å kaste sne på vinduet mitt hele tiden nå som julestjerna er tatt ned? (ehm...ja, ettersom det ikke er noe sne mer så må de vel det.)
De har gitt meg noen ubetalelige opplevelser, jeg står rett bak gardinene for det er bare der pc-en trives, så jeg ser jo når de skal til å kaste. Når de bøyer seg ned for å lage sneball av haugen utenfor vinduet, titter jeg ut. Når de retter seg opp for å kaste, ser de rett på meg, det er noen fantastiske ansiktstuttrykk de byr meg. Hohoh. Men det får dem jo ikke akkurat til å la vinduet mitt være i fred.
Da vi hadde byutfarten gikk vi gjennom den delen av parken som tilhører folket i parken. Det er altså det eneste stedet i Bergen der det fortsatt er sne. Stakkars folket i parken, de har det verst, uansett.
Nå er det straks utfart igjen, man må jo gå TUR må vite. Støvlene mine veier flere kilo og det går altfor fort i nedoverbakke, jeg er som et sneras. Men først skal jeg få appelsin så jeg ikke blir blodsukkermonsteret halveis over Puddefjordsbrua.
Sneen er gått, så nå skal jeg ta ned julestjerna. Og henge opp en lysende blomsterranke istedet. Jeg lurer på om ungene kommer til å slutte å kaste sne på vinduet mitt hele tiden nå som julestjerna er tatt ned? (ehm...ja, ettersom det ikke er noe sne mer så må de vel det.)
De har gitt meg noen ubetalelige opplevelser, jeg står rett bak gardinene for det er bare der pc-en trives, så jeg ser jo når de skal til å kaste. Når de bøyer seg ned for å lage sneball av haugen utenfor vinduet, titter jeg ut. Når de retter seg opp for å kaste, ser de rett på meg, det er noen fantastiske ansiktstuttrykk de byr meg. Hohoh. Men det får dem jo ikke akkurat til å la vinduet mitt være i fred.
Da vi hadde byutfarten gikk vi gjennom den delen av parken som tilhører folket i parken. Det er altså det eneste stedet i Bergen der det fortsatt er sne. Stakkars folket i parken, de har det verst, uansett.
Nå er det straks utfart igjen, man må jo gå TUR må vite. Støvlene mine veier flere kilo og det går altfor fort i nedoverbakke, jeg er som et sneras. Men først skal jeg få appelsin så jeg ikke blir blodsukkermonsteret halveis over Puddefjordsbrua.
GUD så kjedelig det forrige innlegget var, jeg tar det tilbake, hva har skjedd? Har jeg blitt hverdagsblogger? Glørgh!
Jeg har tatt på meg venkegøngeskostymet mitt og er på vei på verkstedet. Det regner og det blåser, hvilket er litt hurra, for da blir sneen borte, men ikke sånn umiddelbart hurra, for jeg blir våt. Jeg tenker at det sikkert ikke er så varmt og godt på verkstedet i dag. Foreksempel kommer det nok en god del vind inn igjennom det hullet i veggen som er en "ventil" men som mangler akkurat den flappen som gjør at det blir en "ventil", og dermed heller utgjør et "hull". Det kommer mange koserlige lyder inn gjennom det hullet da, det skal det ha. Litt som havet. Når jeg kommer til Spilde, hjørnebutikken vår, tar jeg til venstre. Når jeg kommer til Mixen som er ranet og konkurs og derfor ikke er der mer, tar jeg til venstre en gang til. Når jeg kommer til neste hjørne tar jeg også til venstre, dermed kommer jeg tilbake til inngangsdøra vår, hvor jeg slår koden og går inn igjen.
Legginsene er våte, eller iallefall den ene jeg ser at jeg har husket å ta på. Det er helt klart hjemmedag i dag. Jeg har jo dessuten fått tilbake macen, den har jo vært på en treukers rep, og jeg har jo både billedoverføringer å foreta og backuper å gjennomføre. Kjenner jeg meg selv rett kommer nok gulvet til å bli sveipet også.
(det ble det ikke. Derimot ble det spilt bittelitt Wii. Og matvareregnskapet ble ført.)
Sånn.
Legginsene er våte, eller iallefall den ene jeg ser at jeg har husket å ta på. Det er helt klart hjemmedag i dag. Jeg har jo dessuten fått tilbake macen, den har jo vært på en treukers rep, og jeg har jo både billedoverføringer å foreta og backuper å gjennomføre. Kjenner jeg meg selv rett kommer nok gulvet til å bli sveipet også.
(det ble det ikke. Derimot ble det spilt bittelitt Wii. Og matvareregnskapet ble ført.)
Sånn.
fx
Jeg lurer litt på om jeg skal forskjønne bloggen? Den ble jo til verdens styggeste blogg da jeg fant templaten og forandret alle tallene- det viste seg at numrene var fargekoder. Så syntes jeg det var litt sympatisk av meg å ha en stygg tilfeldig blogg istedetfor en overstyla fin en- men ærlig talt, om det er sympati/empati jeg forsøker meg på, får jeg heller begynne å gi penger til tiggere. Eller bake boller til dem.
Jeg har jo skrevet litt om mitt forholdt til flaks. Da jeg skrev om turen til Gdansk. Min mor kan ikke fattig begripe at jeg bestilte turen akkuret når det er intervjurunder på den ene skolen jeg har søkt på. The Stig skjønner det godt.
Altså, jeg vil bare få presisere at jeg ikke tror jeg har mer uflaks enn folk flest. Jeg vet ikke engang helt om jeg tror på fenomenet "flaks". Sikkert er det derimot at flaks, som i flaksoguflaks, har eksistert i en språklig evighet og dermed må regnes som noe som oppleves som reelt av folk. Av meg og. Selv om jeg ikke tror på det. Det er vel vår tids overtro. Jeg kan strekke meg så langt som å si at jeg tror på en opphopning av tilfeldigheter. I datamaskinene mine for eksempel.
Og så er jeg en sånn en som sjelden tar sjanser. Alstå anså jeg det som mer taktisk i forhold til en intervjumulighet, å sørge for at det passet himla dårlig å bli innkalt til intervju. Så får vi se.
Om jeg ikke blir innkalt, tror jeg derimot ikke at det er fordi jeg har oppdaget at det er ganske ok flyforbindelser mellom Gdansk og Stockholm. Da er det på grunn av illustrasjonsoppgaven min.
Jeg har jo skrevet litt om mitt forholdt til flaks. Da jeg skrev om turen til Gdansk. Min mor kan ikke fattig begripe at jeg bestilte turen akkuret når det er intervjurunder på den ene skolen jeg har søkt på. The Stig skjønner det godt.
Altså, jeg vil bare få presisere at jeg ikke tror jeg har mer uflaks enn folk flest. Jeg vet ikke engang helt om jeg tror på fenomenet "flaks". Sikkert er det derimot at flaks, som i flaksoguflaks, har eksistert i en språklig evighet og dermed må regnes som noe som oppleves som reelt av folk. Av meg og. Selv om jeg ikke tror på det. Det er vel vår tids overtro. Jeg kan strekke meg så langt som å si at jeg tror på en opphopning av tilfeldigheter. I datamaskinene mine for eksempel.
Og så er jeg en sånn en som sjelden tar sjanser. Alstå anså jeg det som mer taktisk i forhold til en intervjumulighet, å sørge for at det passet himla dårlig å bli innkalt til intervju. Så får vi se.
Om jeg ikke blir innkalt, tror jeg derimot ikke at det er fordi jeg har oppdaget at det er ganske ok flyforbindelser mellom Gdansk og Stockholm. Da er det på grunn av illustrasjonsoppgaven min.
ja ja ja ja
Jeg står og hører på radioen, der en gubbe drar fram den gamle leksa om at finnmarkinger er som barn, som late barn. Det vil si, jeg forsøker å ikke høre på, det er i all hovedsak det jeg gjør, jeg orker ikke høre på dette enda en gang, men hanhvisnavneimånevnes vil gjerne høre, så jeg har på hørselvern og når det trenger igjennom nynner jeg på Gamle Guro med tennene litt fra hverandre så det synger i hele kraniet.
Påstanden hans er en påstand som er dratt fram og brukt om alle postkoloniale områder.
Jeg skal ikke motsi ham. For det er ikke viktig. Det er ikke viktig. Det er ikke så nøye at det ikke er riktig heller. Om jeg begynner å dra fram tall, bidrag til BNP, fiskarbonden (siden han insisterer på å gå tilbake til 1700tallet i påstandene sine), hvem som egentlig har tilgang på ressursene i nord, og hvor disse faktiske ressursene faktisk blir foredlet, og ikke minst i hvilke fylker disse ressursene telles som skattbar inntekt, da gir jeg ham definisjonsmakten. Finnmark er et annet sted, om du synes vi syter og er late, ja ok. Da synes du det. Det har ikke noe med oss å gjøre. Om man som minoritet til enhver tid skal sammenligne seg med majoriteten, og etterstrebe majoritetens idealer, da mister man minoritetens særpreg og egenhet. Da har man ingenting. Du får se på ting på din måte, du gubbe.
I går fikk iallefall dette postkoloniale barnet en mail fra den ene skolen jeg har søkt på, den som vanskeligstilte meg med byråkratiet sitt. Jeg har fylt ut alle papirer rett, eller rett nok iallefall, og er med i runde to.
Jeg var en av 250 som ville ha en av de 25 plassene, nå er jeg en av 46.
HJEeeeeelp.
Det er jo alt for skummelt. Ærlig talt, jeg er så veldig lite spenningssøkende, dette er i overkant. Og er det ikke verre å være en av de 20 om ikke får være med, enn å være en av 200? Fra jeg fikk mailen og til nå har jeg nok ropt hjeeeelp lavt til meg selv ca 2000 ganger.
Det virker heller ikke som om de venter seg noe mer av meg, ikke intervju eller noe, de skriver bare at de skal se på paprirene mine en gang til.
Og det er jo bra, da jeg kom inn på Khib var det en tre dager lang opptaksprøve som var helt unødvendig, (men det er fordi khib ikke er noe bra skole og ikke het vet hva de holder på med, og derfor må late som ved hjelp av staffasje.)
Så nå må jeg bare vente, til langt uti mai.
Baff.
Påstanden hans er en påstand som er dratt fram og brukt om alle postkoloniale områder.
Jeg skal ikke motsi ham. For det er ikke viktig. Det er ikke viktig. Det er ikke så nøye at det ikke er riktig heller. Om jeg begynner å dra fram tall, bidrag til BNP, fiskarbonden (siden han insisterer på å gå tilbake til 1700tallet i påstandene sine), hvem som egentlig har tilgang på ressursene i nord, og hvor disse faktiske ressursene faktisk blir foredlet, og ikke minst i hvilke fylker disse ressursene telles som skattbar inntekt, da gir jeg ham definisjonsmakten. Finnmark er et annet sted, om du synes vi syter og er late, ja ok. Da synes du det. Det har ikke noe med oss å gjøre. Om man som minoritet til enhver tid skal sammenligne seg med majoriteten, og etterstrebe majoritetens idealer, da mister man minoritetens særpreg og egenhet. Da har man ingenting. Du får se på ting på din måte, du gubbe.
I går fikk iallefall dette postkoloniale barnet en mail fra den ene skolen jeg har søkt på, den som vanskeligstilte meg med byråkratiet sitt. Jeg har fylt ut alle papirer rett, eller rett nok iallefall, og er med i runde to.
Jeg var en av 250 som ville ha en av de 25 plassene, nå er jeg en av 46.
HJEeeeeelp.
Det er jo alt for skummelt. Ærlig talt, jeg er så veldig lite spenningssøkende, dette er i overkant. Og er det ikke verre å være en av de 20 om ikke får være med, enn å være en av 200? Fra jeg fikk mailen og til nå har jeg nok ropt hjeeeelp lavt til meg selv ca 2000 ganger.
Det virker heller ikke som om de venter seg noe mer av meg, ikke intervju eller noe, de skriver bare at de skal se på paprirene mine en gang til.
Og det er jo bra, da jeg kom inn på Khib var det en tre dager lang opptaksprøve som var helt unødvendig, (men det er fordi khib ikke er noe bra skole og ikke het vet hva de holder på med, og derfor må late som ved hjelp av staffasje.)
Så nå må jeg bare vente, til langt uti mai.
Baff.
Åå! "Venter på deler!" Hurra! Venter på deler!
Nå har macen vært til reperejsjn i to uker. Jeg venter egentlig bare på at de skal ringe og si at de ikke finner noe galt. Jeg har en sånn egen side, der jeg kan se hva jeg har på bestillingslisten (ingenting) og på reperasjonslisten. På reperasjonslisten står macen, og i to uker har også statusmeldingen vært "under feilsøking". Nå er jeg jo knappest henført i villedelser om apples servicenivå, så jeg tror ikke det har sittet en mann pal og feilsøkt i to uker, jeg tror de skrudde den på for to uker siden, noterte seg at det var mulig å skru den på, kalte det for feilsøking og så la den på hylla til de hadde tid å ta tak i den igjen. Men nå har den tross alt vært inne en stund.
Og i dag var statusmeldingen "venter på deler"! Hurra! De har funnet noe som er feil og som kan repareres! Hurra! Hurra!
Jeg tror det er vanskelig for en som har et normalslapt forhold til datatrøbbel å forstå hvor glad den meldingen gjør meg. Jeg har levert inn maskiner med blåskjerm, fyrverkeri i skjermkortet, feilmeldinger som "kan ikke finne Windows utforsker" og feilmeldingskanonader som gjør det umulig å komme til på maskinen, og maskiner som nekter å få harddisken reinstallert, uten at de som har skullet reparert har klart å finne feil. La meg bare få gjenta: jeg har ikke gått til reperatør med maskiner som lager litt rar lyd når det blir for varmt ute, det er snakk om blåskjerm. Og likevel: ingen feil funnet.
Det gir en viss frustrasjon i hjerte og hjerne.
Men nå. Håh. Endelig.
Det blir bra å få den tilbake, pcen er grei å surfe på nettet på, men jeg har akkurat ventet tretten minutter på at den skulle klare å åpne en tekstfil, og den er ikke helt stabil i systemet heller.
Og i dag var statusmeldingen "venter på deler"! Hurra! De har funnet noe som er feil og som kan repareres! Hurra! Hurra!
Jeg tror det er vanskelig for en som har et normalslapt forhold til datatrøbbel å forstå hvor glad den meldingen gjør meg. Jeg har levert inn maskiner med blåskjerm, fyrverkeri i skjermkortet, feilmeldinger som "kan ikke finne Windows utforsker" og feilmeldingskanonader som gjør det umulig å komme til på maskinen, og maskiner som nekter å få harddisken reinstallert, uten at de som har skullet reparert har klart å finne feil. La meg bare få gjenta: jeg har ikke gått til reperatør med maskiner som lager litt rar lyd når det blir for varmt ute, det er snakk om blåskjerm. Og likevel: ingen feil funnet.
Det gir en viss frustrasjon i hjerte og hjerne.
Men nå. Håh. Endelig.
Det blir bra å få den tilbake, pcen er grei å surfe på nettet på, men jeg har akkurat ventet tretten minutter på at den skulle klare å åpne en tekstfil, og den er ikke helt stabil i systemet heller.
Jeg lærer av Wenche Foss
Åh, om dere kunne hørt kjøleskapet mitt nå. Det holder en fantastisk rytmekonsert. mm- dagga-dagga-dagga mm M! M! dagga-dagga-dagga! Og om natta spiller det elgitar. Jeg har forsøkt å filme det mens det holder på, men foruroligende nok fester ikke denne lyden seg på teip.
Nå, det var ikke det jeg skulle snakke om, og det har jo heller ingenting med Venke Gønges å gjøre.
Når jeg kommer på jobb, skifter jeg til arbeidstøy. Det blir litt hopping på gulvet med en fot i arbeidsbuksa og en fot på en flattrykt sko og den...eh, tredje foten, på gulvet istedetfor på den andre flattrykte skoen som ville vært å foretrekke, og sånne saker. Dere vet. Alle vet. Siden jeg jo uansett går i flere lag ull har jeg i en tid pleid å gå i skjørt bort på jobben, som er enklere å skifte seg ut av, men Wenche Foss, vet dere, hun kjører jo faktisk i slåbrok til Teaateret. Så nå gjør jeg også det. Bortsett fra det med bil, slåbrok og teaater. Men jeg gidder ikke lengre å ta på meg klær som skal være mellom ullundertøyet og kåpa det kvarteret det tar å gå på jobb. Fungerer utmerket. Takk, Wenche.
Videre kan jeg jo ta med at av min mor har jeg lært at man aldri må stole på en katt, av min far at det finnes ikke dårlig verktøy, og av min søster at høyresiden er den siden man blunker raskest på. Farmor lærte meg å spille Casino og bestefar å jukse når jeg la kabal. Så nå er jeg godt rustet for videre livsførsel.
Nå, det var ikke det jeg skulle snakke om, og det har jo heller ingenting med Venke Gønges å gjøre.
Når jeg kommer på jobb, skifter jeg til arbeidstøy. Det blir litt hopping på gulvet med en fot i arbeidsbuksa og en fot på en flattrykt sko og den...eh, tredje foten, på gulvet istedetfor på den andre flattrykte skoen som ville vært å foretrekke, og sånne saker. Dere vet. Alle vet. Siden jeg jo uansett går i flere lag ull har jeg i en tid pleid å gå i skjørt bort på jobben, som er enklere å skifte seg ut av, men Wenche Foss, vet dere, hun kjører jo faktisk i slåbrok til Teaateret. Så nå gjør jeg også det. Bortsett fra det med bil, slåbrok og teaater. Men jeg gidder ikke lengre å ta på meg klær som skal være mellom ullundertøyet og kåpa det kvarteret det tar å gå på jobb. Fungerer utmerket. Takk, Wenche.
Videre kan jeg jo ta med at av min mor har jeg lært at man aldri må stole på en katt, av min far at det finnes ikke dårlig verktøy, og av min søster at høyresiden er den siden man blunker raskest på. Farmor lærte meg å spille Casino og bestefar å jukse når jeg la kabal. Så nå er jeg godt rustet for videre livsførsel.
Jeg klager ikke.
Det er blitt stas å være på verkstedet igjen. Det er utrolig hvor mye temperatur har å si. Jeg står i soldelen av verkstedet og er varm og glad og koper i vei og drikker kaffe mens arbeidet faller på plass i hodet mitt. Eller så faller det på plass på arbeidsbenken. Macen er fortsatt på reperasjon så den forstyrrer ingen. Varmedressen ligger på en stol. Og igår så jeg tilogmed en torsk eller en ødelagt hai fra Nygårdsbrua.
Abonner på:
Innlegg (Atom)