Skjønt nå som jeg befinner meg på sydligere breddegrader synes jeg egentlig den er ganske lang.
Men likevel for kort. Aldri fornøyd.
Og det er fordi jeg har fremtidig hjemlengsel. Jeg vil ikke hjem akkurat nå, (30 pluss! Æ hadde daua!) men jeg vet at etterom sommeren går, kommer jeg til å bli helt syk av hjemlengsel. Og i år er alt snudd bak&fram og opp-ned og det blir nok ikke hjemmeværing på meg.
Normalt skal jeg være hjemme tre måneder. I fjor var det to uker. I år blir det kanskje ingenting.
Og det er feil.
Jeg vil faktisk ikke ha det sånn. Vel har jeg kjøpt leilighet i feil land, i påvente av at jeg skal få råd til å flytte hjem, men nå ble det uforutsett vanskelig å komme seg hjem bare en liten tur. Heldigvis bare av gode grunner. Fine stipender og artige oppdrag.
Men likevel. En sniksørifisering av meg selv.
Jeg vil hjem.
Jeg vil være på hytta med the Stig i ukesvis i strekk og dra på fisketur med pappa og grille på verandaen til mamma. Og jeg vil plukke bær. Og jeg vil ha midnattsol. Og jeg vil treffe slekt&venner og jeg vil gå på puben og jeg vil være vanlig menneske og ikke hun der som ingen skjønner hva sier.
Men det kanskje må bli til neste sommer.
Kan man dø av å ikke få plukket multebær?
informasjon: ut
plutselig har jeg bittelitt sommerferie!
og det var i dag. Og morgen skal jeg jobbe bare bittelitt, og så skal det være helt fri i helgen.
Wihi!
og det var i dag. Og morgen skal jeg jobbe bare bittelitt, og så skal det være helt fri i helgen.
Wihi!
Innlegg nr 2000! Bloggen åtte år! Wihi! Woho!
Jeg har brukt ganske mye konsentrasjon for å få innlegg nr. 2000 til å falle på denne dag. Tenk, bloggen åtte år.
Så mye konsentrasjon at jeg overhodet ikke har tenkt på hva dette innlegget skal handle om. Ja, var ikke det typisk. Jo, det var det.
Typisk både meg og bloggen.
Et sånt blogginnlegg bør vel inneholde noen ord om den spede start, kanskje litt om lesere og statistikk, ja helt klart statistikk av noe slag, minneverdige opplevelser, minneverdige blogginnlegg, prøve å få nevnt både Myrsnipa og Elisabeth og Påskeharen og Niklas Gjørmefot som er så flinke å kommentere hele tiden, ja, og Bergljot og Fru Storlien, og MM og A og Yrg stikker da også innom innimellom, og en annen Silje, og en annen Silje til, men neida. Det krever jo både research og tankearbeid, og som vi alle vet: det er det lite av her. Iallefall lite research.
Istedet har jeg tenkt å lage en liste litt sånn på sparket, for det kan jeg jo.
1. Ting jeg vil oppnå når jeg skriver: (men ikke nødvendigvis i samme post)
a) at jeg om noen år kommer tilbake og husker akkurat hvordan det var
b) kommentarer
c) å få folk til å humre litt
eller
d) at Påskeharen sier at det var fint.
2. Ting jeg som blogger blir skikkelig glad for:
a) når folk legger seg i selen for å gi meg tilbakemelding. Enten at folk som vanligvis ikke kommenterer kommenterer, eller at folk gir meg tilbakemelding via andre kanaler.
b) ok, at Påskeharen sier det er fint
c) lenker. Jepp.
d) når kommentarfeltet blir kuppet av kirkenesere som vil snakke om andre ting.
c) når folk blogger i kommentarfeltet (ok, det var litt d) over den)
3. Ting jeg er litt redd for:
a) å bli for personlig
b) å få for mange lesere faktisk. Tenk om jeg bare blir ufri.
c) at bloggen plutselig skal bli borte i en kræsj
d) at folk blir fornærmet hvis jeg ikke kommenterer på kommentarene deres. Men ofte står de så fint for seg selv.
4. Ting jeg ikke liker
a) når jeg bare tørrskriver
b) når jeg oppdager en kommentar ukesvis etter at den ble skrevet
c) spam og juksestatistikk
5. Ting jeg ikke helt mestrer
a) å kommentere hos andre. Ofte virker det som om man bare skal si sånn "hahaha! Gud så artig du er!" men jeg liker jo best å blogge i andres blogger også.
b) den der følgergreia
c) sannsynligvis en del sånn bloggikette
d) enkel setningsoppbygging og kontinuitet uten villspor. Samt korrekturlesning på egne skrivefeil. Blæ.
6. Ting som får meg til å holde på med dette:
a)1+2 såklart, men også
b) mine faste kommentatorer. Takk! Åh, takk!
c) når jeg leser gamle blogginnlegg og blir glad for at jeg skrev det ned sånn at jeg husket og husker det
d) ven til a SJON
e) skrivetrangen. Hva er det med den egentlig.
Så mye konsentrasjon at jeg overhodet ikke har tenkt på hva dette innlegget skal handle om. Ja, var ikke det typisk. Jo, det var det.
Typisk både meg og bloggen.
Et sånt blogginnlegg bør vel inneholde noen ord om den spede start, kanskje litt om lesere og statistikk, ja helt klart statistikk av noe slag, minneverdige opplevelser, minneverdige blogginnlegg, prøve å få nevnt både Myrsnipa og Elisabeth og Påskeharen og Niklas Gjørmefot som er så flinke å kommentere hele tiden, ja, og Bergljot og Fru Storlien, og MM og A og Yrg stikker da også innom innimellom, og en annen Silje, og en annen Silje til, men neida. Det krever jo både research og tankearbeid, og som vi alle vet: det er det lite av her. Iallefall lite research.
Istedet har jeg tenkt å lage en liste litt sånn på sparket, for det kan jeg jo.
1. Ting jeg vil oppnå når jeg skriver: (men ikke nødvendigvis i samme post)
a) at jeg om noen år kommer tilbake og husker akkurat hvordan det var
b) kommentarer
c) å få folk til å humre litt
eller
d) at Påskeharen sier at det var fint.
2. Ting jeg som blogger blir skikkelig glad for:
a) når folk legger seg i selen for å gi meg tilbakemelding. Enten at folk som vanligvis ikke kommenterer kommenterer, eller at folk gir meg tilbakemelding via andre kanaler.
b) ok, at Påskeharen sier det er fint
c) lenker. Jepp.
d) når kommentarfeltet blir kuppet av kirkenesere som vil snakke om andre ting.
c) når folk blogger i kommentarfeltet (ok, det var litt d) over den)
3. Ting jeg er litt redd for:
a) å bli for personlig
b) å få for mange lesere faktisk. Tenk om jeg bare blir ufri.
c) at bloggen plutselig skal bli borte i en kræsj
d) at folk blir fornærmet hvis jeg ikke kommenterer på kommentarene deres. Men ofte står de så fint for seg selv.
4. Ting jeg ikke liker
a) når jeg bare tørrskriver
b) når jeg oppdager en kommentar ukesvis etter at den ble skrevet
c) spam og juksestatistikk
5. Ting jeg ikke helt mestrer
a) å kommentere hos andre. Ofte virker det som om man bare skal si sånn "hahaha! Gud så artig du er!" men jeg liker jo best å blogge i andres blogger også.
b) den der følgergreia
c) sannsynligvis en del sånn bloggikette
d) enkel setningsoppbygging og kontinuitet uten villspor. Samt korrekturlesning på egne skrivefeil. Blæ.
6. Ting som får meg til å holde på med dette:
a)1+2 såklart, men også
b) mine faste kommentatorer. Takk! Åh, takk!
c) når jeg leser gamle blogginnlegg og blir glad for at jeg skrev det ned sånn at jeg husket og husker det
d) ven til a SJON
e) skrivetrangen. Hva er det med den egentlig.
T-bane
I dag på t-banen satt jeg ved siden av en fyllik. Hvis de er veldig fulle blir jeg redd for at de skal spy men han var bare litt på en stille snurr. Han traff noen andre fylliker som spurte ham hvor han skulle og han sa nei, han skulle bare "åke".
Ja, det er fint å bare åke ble de enige om. Jeg tenkte at det er en fin tanke, at man ikke sitter på t-banen og venter på stoppen sin, men at man sitter på t-banen. Punktum.
De andre fyllikene var høymælte og veivete og gikk for å være høymælte og veivete for seg selv, i en annen vogn.
Nabofylliken min satt og stirret på en liten lommekalkulator hele reisen. Vi andre satt og stirret inn i smartofonene, han tok fram en liten lommekalkulator i kalkulatorlomme, stirret på den, åpnet og lukket lommen litt, trykket litt da og da.
Jeg ble veldig lei meg.
Ja, det er fint å bare åke ble de enige om. Jeg tenkte at det er en fin tanke, at man ikke sitter på t-banen og venter på stoppen sin, men at man sitter på t-banen. Punktum.
De andre fyllikene var høymælte og veivete og gikk for å være høymælte og veivete for seg selv, i en annen vogn.
Nabofylliken min satt og stirret på en liten lommekalkulator hele reisen. Vi andre satt og stirret inn i smartofonene, han tok fram en liten lommekalkulator i kalkulatorlomme, stirret på den, åpnet og lukket lommen litt, trykket litt da og da.
Jeg ble veldig lei meg.
Livet på Stokkeholmen
I går var jeg og tok en avskjedsøl med en kompis. Jeg synes ikke jeg har gjort noe annet enn å ta farvel med folk siden vi sluttet på Konstfack. Han her skal flytte til London. Og ølen skulle tas på Telefonplan, der Konstfack ligger, på den bar vi av åpenbare grunner pleide å gå mye på. Det er et stykke fra der jeg bor men hva gjør man ikke for en øl.
Jeg hadde dette med opptøyene litt i bakhodet. Planen var å ikke komme så altfor sent hjem.
(planen gikk forøvrig gaiken)
Men da vi satt der i sommerkvelden, utenfor baren utenfor min allfarvei, og drakk øl og prata skit, rulla den ene fullasta politibilen etter den andre forbi. Igjen og igjen. Dette stussa jeg veldig på. På Telefonplan? Hva gjorde de der, det er jo ikke akkurat en Farlig Forstad, det er jo bare litt sånn overforhipstret? Politiet altså, og alt de finner på.
http://www.dagbladet.no/2013/05/26/nyheter/utenriks/sverige/stockholm/opptoyer/27359936/
Men joda, de visste nok hva de holdt på med. I Skarpnäck derimot, hadde det vært stille hele natten.
Jeg har altså en tendens til å oppsøke bråket. Det er noe helt nytt jeg har begynt med.
Men nå er det skikkelig skitvær. Så da regner jeg med at det roer seg litt både her og der. Jeg skal holde meg hjemme. Og utenfor fare.
Jeg hadde dette med opptøyene litt i bakhodet. Planen var å ikke komme så altfor sent hjem.
(planen gikk forøvrig gaiken)
Men da vi satt der i sommerkvelden, utenfor baren utenfor min allfarvei, og drakk øl og prata skit, rulla den ene fullasta politibilen etter den andre forbi. Igjen og igjen. Dette stussa jeg veldig på. På Telefonplan? Hva gjorde de der, det er jo ikke akkurat en Farlig Forstad, det er jo bare litt sånn overforhipstret? Politiet altså, og alt de finner på.
http://www.dagbladet.no/2013/05/26/nyheter/utenriks/sverige/stockholm/opptoyer/27359936/
Men joda, de visste nok hva de holdt på med. I Skarpnäck derimot, hadde det vært stille hele natten.
Jeg har altså en tendens til å oppsøke bråket. Det er noe helt nytt jeg har begynt med.
Men nå er det skikkelig skitvær. Så da regner jeg med at det roer seg litt både her og der. Jeg skal holde meg hjemme. Og utenfor fare.
gode venner åt det de fikk
Jeg har lyst å gå ut på verandaen men det var nettopp en bie der og jeg vet ikke helt hvor den ble av.
Altså, det er mulig den sitter og tørker seg på en hemmelig plass og så plutselig begynner å fly omkring for jeg redda den nettopp ut av en blomsterpotte med vann, med en lang pinne. Grøss.
Man kan jo spørre seg hvorfor jeg som er så redd for gule og svarte innsekter skal drive og redde dem når de holder på og tar livet av seg selv, men jeg klarer ikke la være å synes synd på en bie som kravler for livet og det er jo ikke bien sin skyld at jeg er så redd for den.
Sukk. Så nå tør jeg ikke gå ut på verandaen.
Middagen i går gikk fint, ingen katastrofe men jeg har vel laget bedre elg også. Jeg var mest opptatt av at jeg hadde en flis i fingeren. Først prøvde jeg å få den ut med en kniv, så kontaktet jeg en av middagsgjestene for å få henne til å ta med en nål, så glemte hun til sin forskrekkelse nålen i sengen sin (!) og så prøvde jeg å slipe til en bit ståltråd, men det fungerte heller ikke. Så la jeg en potetbit på flisen for jeg mener vagt å huske at da skal flisa komme ut av seg selv, men det er kanskje ikke sånn at den bare popper ut på sekundet, så det hjalp heller ikke. Men det var en trivelig middag bak alt dette mye viktigere.
Jeg kom ganske sent hjem og det hadde jeg vel egentlig ikke tenkt, ettersom jeg bor i en av disse bydelene der de driver med steinkasting mot diverse, samt bilbrenning, men det gikk nå helt fint det da.
Første kravalldagen kom jeg også hjem grusomt sent, og da ante jeg ikke noe om opptøyer, jeg bare syntes det var bittelitt pussig at jeg var den eneste på t-banen.
Dumme nordmann.
Nå skal jeg gå og spane på verandaen min. Husj med seg bien.
Altså, det er mulig den sitter og tørker seg på en hemmelig plass og så plutselig begynner å fly omkring for jeg redda den nettopp ut av en blomsterpotte med vann, med en lang pinne. Grøss.
Man kan jo spørre seg hvorfor jeg som er så redd for gule og svarte innsekter skal drive og redde dem når de holder på og tar livet av seg selv, men jeg klarer ikke la være å synes synd på en bie som kravler for livet og det er jo ikke bien sin skyld at jeg er så redd for den.
Sukk. Så nå tør jeg ikke gå ut på verandaen.
Middagen i går gikk fint, ingen katastrofe men jeg har vel laget bedre elg også. Jeg var mest opptatt av at jeg hadde en flis i fingeren. Først prøvde jeg å få den ut med en kniv, så kontaktet jeg en av middagsgjestene for å få henne til å ta med en nål, så glemte hun til sin forskrekkelse nålen i sengen sin (!) og så prøvde jeg å slipe til en bit ståltråd, men det fungerte heller ikke. Så la jeg en potetbit på flisen for jeg mener vagt å huske at da skal flisa komme ut av seg selv, men det er kanskje ikke sånn at den bare popper ut på sekundet, så det hjalp heller ikke. Men det var en trivelig middag bak alt dette mye viktigere.
Jeg kom ganske sent hjem og det hadde jeg vel egentlig ikke tenkt, ettersom jeg bor i en av disse bydelene der de driver med steinkasting mot diverse, samt bilbrenning, men det gikk nå helt fint det da.
Første kravalldagen kom jeg også hjem grusomt sent, og da ante jeg ikke noe om opptøyer, jeg bare syntes det var bittelitt pussig at jeg var den eneste på t-banen.
Dumme nordmann.
Nå skal jeg gå og spane på verandaen min. Husj med seg bien.
Spennende interiør!
I dag har jeg kommunisert ganske mye med Samisk Myteknuser. (haha lurte dere med overskriften)
Og det synes jeg er så bra. At man kan. Vi blir riktignok ikke helt enige (=de vil ikke forandre hele nettsiden og oppsettet til det jeg vil ha, nemlig en saklig informasjonskanal til bruk som kildematerial i debatter, men heller satse på å være et slags fyrtårn som skal belyse at det eksisterer endel myter rundt det samiske) men jeg er veldig fornøyd med at det er så lett å komme med innspill. Selv om det ikke nødvendigvis er det samme som å få absolutt gehør for det man påpeker. Som jeg jo vil ha. Jeg mener, det er jo åpenbart at det er jeg og mine meningsfeller, som synes at det blir litt for forenklet, som har rett.
Men vi går jo ikke i 10a.
Uansett, jeg har større bekymringer. Det skulle man ikke tro.
Men i morgen skal jeg lage elg til hele iaspisgjengen.
Hurra.
Det er ingenting jeg hater så mye som å lage mat. Det er ingenting som gjør meg så sur, stressa og som får det til å prikke så intenst i øyenbrynene som når jeg må prestere på kjøkkenet.
Og jeg har meldt meg frivillig. Heldigvis har jeg mulighet for å ha både mamma og pappa på telefonsupport, og heldigvis er jo iaspisgjengen folk som snart drar sin vei, i tilfelle det går gaiken.
OG ingen av dem har spist elg før. Så jeg kan si Hæ? Joda den skal være liten og svartbrent, det er sånn vi spiser det. Her, ta litt mer flytende gulrot!
I morgen altså. Hjelp.
Og det synes jeg er så bra. At man kan. Vi blir riktignok ikke helt enige (=de vil ikke forandre hele nettsiden og oppsettet til det jeg vil ha, nemlig en saklig informasjonskanal til bruk som kildematerial i debatter, men heller satse på å være et slags fyrtårn som skal belyse at det eksisterer endel myter rundt det samiske) men jeg er veldig fornøyd med at det er så lett å komme med innspill. Selv om det ikke nødvendigvis er det samme som å få absolutt gehør for det man påpeker. Som jeg jo vil ha. Jeg mener, det er jo åpenbart at det er jeg og mine meningsfeller, som synes at det blir litt for forenklet, som har rett.
Men vi går jo ikke i 10a.
Uansett, jeg har større bekymringer. Det skulle man ikke tro.
Men i morgen skal jeg lage elg til hele iaspisgjengen.
Hurra.
Det er ingenting jeg hater så mye som å lage mat. Det er ingenting som gjør meg så sur, stressa og som får det til å prikke så intenst i øyenbrynene som når jeg må prestere på kjøkkenet.
Og jeg har meldt meg frivillig. Heldigvis har jeg mulighet for å ha både mamma og pappa på telefonsupport, og heldigvis er jo iaspisgjengen folk som snart drar sin vei, i tilfelle det går gaiken.
OG ingen av dem har spist elg før. Så jeg kan si Hæ? Joda den skal være liten og svartbrent, det er sånn vi spiser det. Her, ta litt mer flytende gulrot!
I morgen altså. Hjelp.
dette kunstnerlivet altså
Høh. Vanligvis har jeg et visst antall treff på et innlegg, og et visst antall treff på bloggen i tillegg. Innlegget om Samisk Myteknuser har fire treff. Det er ny bunnrekord. Og en ekstrem bunnrekord altså. Det betyr vel at ingen vil lese mer om samer nå, men ettersom jeg ikke er et velgeravhengig politisk parti, men meg, kommer jeg til å fortsette med det jeg tror på likevel.
Men ikke i dag.
I dag skal jeg skrive litt om livet som kunstner. For det er ikke lett. Håååå nei. Og nå tenker jeg ikke på Økonomisk Angst, men på organiseringen. Arbeidet. Hur gjör man? Altså ikke hvordan maler man akvareller, men hvordan skal man få avsegstyrt en arbeidsdag?
Selv har jeg hatt en tendens til å kopiere andre. Enda jeg faktisk vet at det ikke fungerer.
Sånn som på atelieret nå, så er det sånn at de andre er der hele tiden. De kommer kanskje litt senere enn meg, for Luther får jo spader om jeg er der senere enn ni, og så er vi der til sånn ti-elleve på kvelden.
Og det funker ikke for meg. Det funker for reptilhjernen, men jeg synes Hodet er umulig nok i seg selv om vi ikke i tillegg skal ha besøk av primitive slektninger som ikke har noe positivt å bidra med. Likevel, ettersom de andre får det til så tror jeg at det er sånn man må gjøre det.
Men jeg er jo meg og ikke dem. Så da prøver jeg å ta hensyn til det.
Prøver, lykkes ikke. Og det er ikke akkurat en ny problemstilling heller. Sånn her har jeg alltid vært.
helt jævla underlig at det skal være så vanskelig
Men det er det altså. Litt av problemet er vel også at man forventes å være litt sosial. Deler av denne 14timerarbeidsdagen kan enkelte ganger bestå i å gå på en åpning eller en screening og jeg har rett og slett ikke lyst å fore reptilhjernen med alkohol. Ikke er jeg egentlig så overvettes sosial heller, for å være ærlig, men det er desverre ganske viktig å få til denne biten av kunstnerskapet. Da blir det iallefall viktig å klare å legge opp til et arbeidsløp som gjør det vanskelig for reptilhjernen å finne deg.
Det er en rar jobb.
Og man må liksom finne den opp sjøl.
Men ikke i dag.
I dag skal jeg skrive litt om livet som kunstner. For det er ikke lett. Håååå nei. Og nå tenker jeg ikke på Økonomisk Angst, men på organiseringen. Arbeidet. Hur gjör man? Altså ikke hvordan maler man akvareller, men hvordan skal man få avsegstyrt en arbeidsdag?
Selv har jeg hatt en tendens til å kopiere andre. Enda jeg faktisk vet at det ikke fungerer.
Sånn som på atelieret nå, så er det sånn at de andre er der hele tiden. De kommer kanskje litt senere enn meg, for Luther får jo spader om jeg er der senere enn ni, og så er vi der til sånn ti-elleve på kvelden.
Og det funker ikke for meg. Det funker for reptilhjernen, men jeg synes Hodet er umulig nok i seg selv om vi ikke i tillegg skal ha besøk av primitive slektninger som ikke har noe positivt å bidra med. Likevel, ettersom de andre får det til så tror jeg at det er sånn man må gjøre det.
Men jeg er jo meg og ikke dem. Så da prøver jeg å ta hensyn til det.
Prøver, lykkes ikke. Og det er ikke akkurat en ny problemstilling heller. Sånn her har jeg alltid vært.
helt jævla underlig at det skal være så vanskelig
Men det er det altså. Litt av problemet er vel også at man forventes å være litt sosial. Deler av denne 14timerarbeidsdagen kan enkelte ganger bestå i å gå på en åpning eller en screening og jeg har rett og slett ikke lyst å fore reptilhjernen med alkohol. Ikke er jeg egentlig så overvettes sosial heller, for å være ærlig, men det er desverre ganske viktig å få til denne biten av kunstnerskapet. Da blir det iallefall viktig å klare å legge opp til et arbeidsløp som gjør det vanskelig for reptilhjernen å finne deg.
Det er en rar jobb.
Og man må liksom finne den opp sjøl.
Samisk Myteknuser
I natt holdt Hodet meg våken med Økonomisk Angst.
Og jeg har ingen økonomiske problemer.
Men Hodet ville gjerne gå igjennom mulighetene for at det kunne bli Økonomisk Angst en gang i fremtiden. Kanskje det kunne bli vanskelig å få tak i penger? Og Kroppen bare ÅEH MEN HYYYYYSJ! Æ VIL SOOOVE! men Hodet ville gjerne gå igjennom dette nå, helst fram til pensjonsalderen og litt forbi.
For så viselig er jeg konstruert.
Dette har nok noe med å gjøre det faktum at jeg på den ene siden kommer fra en famlile der man har vært gavmilde med andre, men snål med seg selv, og på den andre siden kommer fre en familie med iallefall ett individ (la oss bare kalle ham "pappa") som er ganske god på katastrofetenkning.
Jeg forsøkte å avspore hodet. Jeg orket ikke mer Økonomisk Angst. Samiske saker er et ganske bra agn som Hodet gjerne biter på, så jeg serverte Samisk Myteknuser.
Det er faktisk en webside: samiskmyteknuser.no og Hodet hadde bala litt med den tidligere på dagen.
For det første så synes jeg det er et knallbra tiltak. Dette er noe som trengs. For det andre så ble jeg litt skuffa.
Jeg vet ikke helt hvordan Jurddabeassi og Antirasistisk senter har tenkt at denne siden skal fungere.
De færreste Feilinformerte vil vel søke seg til denne siden selv, så det må jo heller være et verktøy for å styrke sin egen kunnskap og sine egne argumenter.
For min egen del behøver jeg en myteknuser når jeg kommer over en påstand eller havner i en debatt der det florerer av feilinformasjon. Jeg hadde jo et prosjekt en stund som gikk ut på å følge opp samiske saker i media og informere saklig om faktafeil i debattene. En myteknuser hadde vært et fantastisk verktøy da.
Men denne Myteknuseren hadde jeg nok vegret meg for å lenke til. Og nå må vi huske at siden egentlig ikke er lansert enda, dette er en prelansering, og jeg bare har lest to av myteknusingene.
Men de to er ubehagelig flåsete, halvkonfronterende og holder ikke den saklige tonen man skulle ønske seg. Om man havner i en nettdebatt om samiske saker er nivået ganske lavt. Både med tanke på kunnskap men også med tanke på, skal vi si, tiltaleform. Jeg synes at denne myteknusingen legger seg litt på dette nivået. Ikke med tanke på kunnskap, men den holder litt samme tone. Og det synes jeg ikke er konstruktivt. Om noen begynner å mase om mine særrettigheter som same vil jeg ikke vise til en side som sidestiller samemantallet med valgmantallet til Statskirken. Man kan konvertere eller finne troen, gå inn og ut av trossystemer uten at noen nødvendigvis godkjenner ektheten i din tro, og iallefall blir det ikke forlangt at din bestemor skal ha hatt samme tro i barndomshjemmet for at du skal få melde deg inn i statskirken og stemme ved kirkevalg.
Det blir ikke nødvendigvis helt feil sammenligning, men den blir altfor svak.
Og for meg ville det heller ikke funket å vise til en side som holder denne tonen:
"Vel, da så. Da sier de jo at vi uansett bare lyver. Så hva kan vi egentlig svare. Vi kan kanskje svare tilbake at konspirasjonsfolket «vet at de sjøl lyver, men sier det ikke åpent»? Det får vi håpe for deres del, for hvis man virkelig tror på Den Store Samekonspirasjonen er man så paranoid at man sannsynligvis ikke tør gå ut døra om morgenen."
Men. Hittils har de bare publisert to knusninger. Jeg kommer til å følge med videre og håpe på større saklighet. Jeg liker at de prøver, jeg liker ideen, og jeg liker at de lenker til fakta og har referenser.
Og så håper jeg virkelig at det tar seg opp, og hvis det ikke gjør det, at de klargjør at målgruppen er ungdomsskoletrinnet og at jeg er på bærtur i min kritikk, for sånn som det står nå fungerer det ikke helt for meg iallefall.
Og jeg vil gjerne ha et fungerende verktøy, for den etniske spenningen i Sápmi og tilgrensende områder er mer reell en min Økonomiske Angst.
Og jeg har ingen økonomiske problemer.
Men Hodet ville gjerne gå igjennom mulighetene for at det kunne bli Økonomisk Angst en gang i fremtiden. Kanskje det kunne bli vanskelig å få tak i penger? Og Kroppen bare ÅEH MEN HYYYYYSJ! Æ VIL SOOOVE! men Hodet ville gjerne gå igjennom dette nå, helst fram til pensjonsalderen og litt forbi.
For så viselig er jeg konstruert.
Dette har nok noe med å gjøre det faktum at jeg på den ene siden kommer fra en famlile der man har vært gavmilde med andre, men snål med seg selv, og på den andre siden kommer fre en familie med iallefall ett individ (la oss bare kalle ham "pappa") som er ganske god på katastrofetenkning.
Jeg forsøkte å avspore hodet. Jeg orket ikke mer Økonomisk Angst. Samiske saker er et ganske bra agn som Hodet gjerne biter på, så jeg serverte Samisk Myteknuser.
Det er faktisk en webside: samiskmyteknuser.no og Hodet hadde bala litt med den tidligere på dagen.
For det første så synes jeg det er et knallbra tiltak. Dette er noe som trengs. For det andre så ble jeg litt skuffa.
Jeg vet ikke helt hvordan Jurddabeassi og Antirasistisk senter har tenkt at denne siden skal fungere.
De færreste Feilinformerte vil vel søke seg til denne siden selv, så det må jo heller være et verktøy for å styrke sin egen kunnskap og sine egne argumenter.
For min egen del behøver jeg en myteknuser når jeg kommer over en påstand eller havner i en debatt der det florerer av feilinformasjon. Jeg hadde jo et prosjekt en stund som gikk ut på å følge opp samiske saker i media og informere saklig om faktafeil i debattene. En myteknuser hadde vært et fantastisk verktøy da.
Men denne Myteknuseren hadde jeg nok vegret meg for å lenke til. Og nå må vi huske at siden egentlig ikke er lansert enda, dette er en prelansering, og jeg bare har lest to av myteknusingene.
Men de to er ubehagelig flåsete, halvkonfronterende og holder ikke den saklige tonen man skulle ønske seg. Om man havner i en nettdebatt om samiske saker er nivået ganske lavt. Både med tanke på kunnskap men også med tanke på, skal vi si, tiltaleform. Jeg synes at denne myteknusingen legger seg litt på dette nivået. Ikke med tanke på kunnskap, men den holder litt samme tone. Og det synes jeg ikke er konstruktivt. Om noen begynner å mase om mine særrettigheter som same vil jeg ikke vise til en side som sidestiller samemantallet med valgmantallet til Statskirken. Man kan konvertere eller finne troen, gå inn og ut av trossystemer uten at noen nødvendigvis godkjenner ektheten i din tro, og iallefall blir det ikke forlangt at din bestemor skal ha hatt samme tro i barndomshjemmet for at du skal få melde deg inn i statskirken og stemme ved kirkevalg.
Det blir ikke nødvendigvis helt feil sammenligning, men den blir altfor svak.
Og for meg ville det heller ikke funket å vise til en side som holder denne tonen:
"Vel, da så. Da sier de jo at vi uansett bare lyver. Så hva kan vi egentlig svare. Vi kan kanskje svare tilbake at konspirasjonsfolket «vet at de sjøl lyver, men sier det ikke åpent»? Det får vi håpe for deres del, for hvis man virkelig tror på Den Store Samekonspirasjonen er man så paranoid at man sannsynligvis ikke tør gå ut døra om morgenen."
Men. Hittils har de bare publisert to knusninger. Jeg kommer til å følge med videre og håpe på større saklighet. Jeg liker at de prøver, jeg liker ideen, og jeg liker at de lenker til fakta og har referenser.
Og så håper jeg virkelig at det tar seg opp, og hvis det ikke gjør det, at de klargjør at målgruppen er ungdomsskoletrinnet og at jeg er på bærtur i min kritikk, for sånn som det står nå fungerer det ikke helt for meg iallefall.
Og jeg vil gjerne ha et fungerende verktøy, for den etniske spenningen i Sápmi og tilgrensende områder er mer reell en min Økonomiske Angst.
Ferdigfeira!
Joda, jeg feiret søttenemai jeg, hørte på Stolzeberg, og gikk i "kø" opp til Skansen som Risten til sin egen irritasjon hele tiden sa. "Tog" skulle det jo være. Men det var jo litt "kø" for to stykker som er vant til å gå fort, fort, bestandig.
Jeg syntes det var fint. Og jeg fikk både is og vaffel og jus og når de andre dro for å drikke øl dro jeg på jobb, for jeg er litt sånn kjedelig av meg. Eller jeg vet ikke helt hva som slo inn, jeg følte vel at søttenemai var avsegstyrt på dette tidspunkt.
Som koftekledd er man jo på ingen måte usynlig. Jeg og Risten ble mye fotografert og det er helt greit når folk spør (eller jeg ble veldig akutt oppmerksom på hvor skjevt jeg hadde hengt på meg koftesjalet hver gang det skulle foreviges) men når de ikke spør og bare følger etter en og knipser når det er helt tydelig at man ikke vil bli tatt blide av, da er det ikke greit. Risten er veldig flink til å si ifra da. Jeg vil bare gjemme meg.
Dette var heller ikke greit men så uttafor alle grenser at jeg ble for perpleks til å reagare, mest litt lattermild:
På morgenen tar jeg t-banen inn fra Skarpnäck. (På perrongen i Skarpnäck leker vi alle "titta inte på samen"-leken.) Ved Björkhagen setter det seg en dame ved siden av meg. Jeg sitter nå der i kofta mi og stirrer ut av vinduet når jeg hører et KLI-KK rett i øret. Jeg snur meg og ser profilen til hun dama stirrende stivt rett framfor seg og også mobiltelefonen hennes er rettet mot meg og som lynraskt blir skjult igjen.
Jeg fortsetter å stirre på henne, hun fortsetter å stirre rett fram.
Makan.
Ape kan du være sjøl.
Men mange, både svensker og rogalendinger, kjente ikke igjen kofta som kofte. De trodde det var en norsk folkedrakt og det synes jeg er litt rart, men nå har det jo ikke sjøsamer i Sverige og kofta mi ser nok litt sånn der fremmed ut for en som er vant til sydiskofter eller karesuandovarianten. Rogalendingene kan jeg ikke svare for men kanskje man mente dette måtte være finnmarksbunaden. Jeg skjønner at en sånn der rak holbi kan være litt forvirrende når man er vant til pute/gardinvarianten.
Men! ETT mennseske kjente igjen kofta som noe veldig hjemlig noe, hun var nemlig fra Bugøynes og vi hadde felles kjente. Og hadde jeg ikke sprunget rundt i Sør-Varangerkofta i "køen" så hadde jo aldri hun kjent meg igjen og jeg hadde aldri fått den praten, så det var fint!
Her kommer et blinkskudd fra dagen:
Nei. jeg vet. Det er ikke engang skarpt. Som en venninne av meg sa: kunne du ikke få noen andre til å ta bilde av deg??? Og VELdig fint med det der gule du har gjømt deg bak!
Og joda, det finnes jo opptil flere bilder som andre har tatt, men...ja, de bildene har jo ikke jeg tilgang på.
Jeg syntes det var fint. Og jeg fikk både is og vaffel og jus og når de andre dro for å drikke øl dro jeg på jobb, for jeg er litt sånn kjedelig av meg. Eller jeg vet ikke helt hva som slo inn, jeg følte vel at søttenemai var avsegstyrt på dette tidspunkt.
Som koftekledd er man jo på ingen måte usynlig. Jeg og Risten ble mye fotografert og det er helt greit når folk spør (eller jeg ble veldig akutt oppmerksom på hvor skjevt jeg hadde hengt på meg koftesjalet hver gang det skulle foreviges) men når de ikke spør og bare følger etter en og knipser når det er helt tydelig at man ikke vil bli tatt blide av, da er det ikke greit. Risten er veldig flink til å si ifra da. Jeg vil bare gjemme meg.
Dette var heller ikke greit men så uttafor alle grenser at jeg ble for perpleks til å reagare, mest litt lattermild:
På morgenen tar jeg t-banen inn fra Skarpnäck. (På perrongen i Skarpnäck leker vi alle "titta inte på samen"-leken.) Ved Björkhagen setter det seg en dame ved siden av meg. Jeg sitter nå der i kofta mi og stirrer ut av vinduet når jeg hører et KLI-KK rett i øret. Jeg snur meg og ser profilen til hun dama stirrende stivt rett framfor seg og også mobiltelefonen hennes er rettet mot meg og som lynraskt blir skjult igjen.
Jeg fortsetter å stirre på henne, hun fortsetter å stirre rett fram.
Makan.
Ape kan du være sjøl.
Men mange, både svensker og rogalendinger, kjente ikke igjen kofta som kofte. De trodde det var en norsk folkedrakt og det synes jeg er litt rart, men nå har det jo ikke sjøsamer i Sverige og kofta mi ser nok litt sånn der fremmed ut for en som er vant til sydiskofter eller karesuandovarianten. Rogalendingene kan jeg ikke svare for men kanskje man mente dette måtte være finnmarksbunaden. Jeg skjønner at en sånn der rak holbi kan være litt forvirrende når man er vant til pute/gardinvarianten.
Men! ETT mennseske kjente igjen kofta som noe veldig hjemlig noe, hun var nemlig fra Bugøynes og vi hadde felles kjente. Og hadde jeg ikke sprunget rundt i Sør-Varangerkofta i "køen" så hadde jo aldri hun kjent meg igjen og jeg hadde aldri fått den praten, så det var fint!
Her kommer et blinkskudd fra dagen:
Og joda, det finnes jo opptil flere bilder som andre har tatt, men...ja, de bildene har jo ikke jeg tilgang på.
17.mai i utlandet. S v e r i g e, faktisk.
Jeg har etterhvert erhvervet meg et komplisert forhold til 17. mai.
Før var det så lett atte, eller, tungt atte egentlig, for jeg spilte jo tuba og da var det å drasse rundt på halvparten av sin egen kroppsvekt i morratog, skoletog, dukkevognstog og folke(vogns)tog, samt gjerne en gjesteopptreden på Jakobsnes eller Svanvik også. Mens man går i takt og får trødd av seg skoene av aspiranter.
Ble ikke så mye energi til overs til tenking i tillegg.
Etter som årene har gått har jeg samlet på meg endel søttenemaier i utlendighet. Noen har jeg feiret, andre har jeg oversett.
I år er jeg i Stockholm, og her er det jo helt ok at man er norsk så lenge man ikke går rundt og er stolt av det. Det har gjort søttenemai uhyre komplisert. Å, gi meg en tuba!
Det vil si, jeg farer litt med løgn. Egentlig syntes jeg søttenemai var helt ukomplisert, det er bare å la være. For det første er jeg mer nordnorsk og same enn norsk, og kjenner meg veldig ofte ikke igjen når "det norske" presenteres, og for det andre er jeg helt med på å se på søttenemai som en kvalm sjølfeiring av et oljestint folk.
Men altså. Ærlig talt.
Ta nu åsså slapp han av!
Når jeg tenker meg nøye om så tror jeg ikke barnetoget på Sunndalsøra eller dukkevogsntoget i Kirkenes er den største trusselen mot fred, kulturell forståelse og akseptanse. (Så lenge alle får vifte med de flagg de vil altså.)
Og egentlig så tror jeg ikke bunader og pølse i lompe er så subversivt heller.
Kanskje er det heller sånn at jeg har begynt å se på meg selv med svenske glasögon og bare er redd for den der latterliggjøringen som avogtil oppstår mellom to broderfolk. Og så sendte Risten Anne en melding med beskjed om å få på seg kofta og stille opp for å høre på Stoltzeberg og gå i tog med resten, og på en måte vil jeg overhodet ikke og synes det er litt i meste laget at vi skal gå hen og feire søttenemai i Stockholm, svenskers hovedstad i svenskers fødeland! Men da så Risten Anne: søttenemai som er sååå koselig!
Og sånn kan man jo også se det.
Jeg skal jo ikke akkurat ut og demonstrere med de andre ultranasjonalistene. Og jeg har ikke problemer ett sekund med å være med i Sameforeningen, så hvorfor det skal være så mye mer komplisert sånn med tanke på sjølgodhet og eksludering, det der å gå i tog med andre nordmenn, har vel bare med et ervervet brilleglass å gjøre.
Og så er det vel viktig å vise fram kofta der og. Tenker jeg.
Så. Hurra for søttenemai!
Lålelåle lå!
og ikke minst: Ka farsken!
Før var det så lett atte, eller, tungt atte egentlig, for jeg spilte jo tuba og da var det å drasse rundt på halvparten av sin egen kroppsvekt i morratog, skoletog, dukkevognstog og folke(vogns)tog, samt gjerne en gjesteopptreden på Jakobsnes eller Svanvik også. Mens man går i takt og får trødd av seg skoene av aspiranter.
Ble ikke så mye energi til overs til tenking i tillegg.
Etter som årene har gått har jeg samlet på meg endel søttenemaier i utlendighet. Noen har jeg feiret, andre har jeg oversett.
I år er jeg i Stockholm, og her er det jo helt ok at man er norsk så lenge man ikke går rundt og er stolt av det. Det har gjort søttenemai uhyre komplisert. Å, gi meg en tuba!
Det vil si, jeg farer litt med løgn. Egentlig syntes jeg søttenemai var helt ukomplisert, det er bare å la være. For det første er jeg mer nordnorsk og same enn norsk, og kjenner meg veldig ofte ikke igjen når "det norske" presenteres, og for det andre er jeg helt med på å se på søttenemai som en kvalm sjølfeiring av et oljestint folk.
Men altså. Ærlig talt.
Ta nu åsså slapp han av!
Når jeg tenker meg nøye om så tror jeg ikke barnetoget på Sunndalsøra eller dukkevogsntoget i Kirkenes er den største trusselen mot fred, kulturell forståelse og akseptanse. (Så lenge alle får vifte med de flagg de vil altså.)
Og egentlig så tror jeg ikke bunader og pølse i lompe er så subversivt heller.
Kanskje er det heller sånn at jeg har begynt å se på meg selv med svenske glasögon og bare er redd for den der latterliggjøringen som avogtil oppstår mellom to broderfolk. Og så sendte Risten Anne en melding med beskjed om å få på seg kofta og stille opp for å høre på Stoltzeberg og gå i tog med resten, og på en måte vil jeg overhodet ikke og synes det er litt i meste laget at vi skal gå hen og feire søttenemai i Stockholm, svenskers hovedstad i svenskers fødeland! Men da så Risten Anne: søttenemai som er sååå koselig!
Og sånn kan man jo også se det.
Jeg skal jo ikke akkurat ut og demonstrere med de andre ultranasjonalistene. Og jeg har ikke problemer ett sekund med å være med i Sameforeningen, så hvorfor det skal være så mye mer komplisert sånn med tanke på sjølgodhet og eksludering, det der å gå i tog med andre nordmenn, har vel bare med et ervervet brilleglass å gjøre.
Og så er det vel viktig å vise fram kofta der og. Tenker jeg.
Så. Hurra for søttenemai!
Lålelåle lå!
og ikke minst: Ka farsken!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Låfåtten
Nå er jeg i Svolvær. Nei vent, jeg er jo i Kabelvåg. De har vår her. Jeg har brygge. Det er SYKT vanskelig å gå og legge seg.
