Jeg har slekt på besøk. Fra Ameeeerika.
De holdt på å miste flyet til Stockholm fordi flyet de mellomlandet med i Chicago var forsinket, plutselig hadde ingen fått sete ved siden av hverandre over Atlanteren, taxisjåføren som kjørte dem til Skarpnäck fant ikke veien og kjørte i ring i en time ekstra, de har mistet bagasjen og telefonnummeret de har fått i den forbindelse virker ikke.
Det er som om jeg skulle ha gjort det selv.
Fint med familie.
Sånn som man gjør det
Jeg er veldig dårlig på ansikter. Og på navn. Jeg for min del har aldri ledd av den dårlige forkledningen til Supermann/Clark Kent, for meg er et par briller en helt adekvat forkledning og jeg har da opplevd flere gang å ikke kjenne igjen folk når de har på briller/lue/ er i en uventet setting osv. Jeg er blir alltid enormt usikker når jeg skal møte folk jeg ikke kjenner veldig godt, jeg vet aldri om jeg kommer til å kjenne dem igjen eller hilse på feil utgave en to til fire ganger først. For du vet når man stirrer på folk? Da blir de usikre og stirrer tilbake. Og da tror man kanskje at de stirrer fordi de er den man skal treffe men som kanskje ikke kjenner deg igjen? Og så har man det gående.
Da det var vårutstilling på KF var jeg helt utslitt etterpå, jeg måtte bare dra derifra, jeg gikk på alerten hele tiden og lurte på om jeg burde hilse på folk. Sånn ÅdererJimmy!neideterjoikkehan.Jodeterdetjo!Hanharbarebliddlittkortere!ellerharhan?
Skaljeghilse?Hvagjørjegnå?
og i ettertid innser jeg at det er sjelden folk blir kortere, men i en sånn der litt stressa situasjon overstyrte den innbilte ansiktslikheten fornuften. Og nei, det var ikke Jimmy. Da jeg traff Jimmy så han akkurat ut som før.
Men jeg husker det folk sier. Og jeg har prøvd å, ja, ikke akkurat gjøre et poeng ut av det, men det er jo voldsomt usjarmerende å verken huske hvordan folk ser ut eller hva de heter, så jeg prøver å vise at jeg vet hvem du er altså, sjøl om det kanskje ikke virket sånn da vi hilste.
Det viser seg at folk synes det er litt skummelt.
Her kommer den der korte nordmannen som du så vidt husker at du har truffet en gang før på fest og snakker om da du ønska deg folkedrakt da du var liten og var i Dalarna og så på at maistanga blei reist, og at mora di er prest, og om hamstrene du hadde som formerte seg og slapp laus i huset og mor di som blei sur, og den homofile smalsportogentusiastforeningen i hjembygda di, og far din som er halvkroat og en hel masse sære men korrekte detaljer som du kanskje ikke kan huske å ha snakka med NOEN om...urovekkende.
Og det var jo ikke sånn det var ment. Det er ment sånn at istedetfor: "jeg er totalt uinteressert i andre enn meg selv og husker ikke engang navnet" ditt skal det bli: "du vet jeg hvem er ja!"Men ikke som: "jeg er i etteretningen."
Sukk. Det blir liksom feil uansett. Det er så man vurderer å lyge på seg en liten autistdiagnose.
Da det var vårutstilling på KF var jeg helt utslitt etterpå, jeg måtte bare dra derifra, jeg gikk på alerten hele tiden og lurte på om jeg burde hilse på folk. Sånn ÅdererJimmy!neideterjoikkehan.Jodeterdetjo!Hanharbarebliddlittkortere!ellerharhan?
Skaljeghilse?Hvagjørjegnå?
og i ettertid innser jeg at det er sjelden folk blir kortere, men i en sånn der litt stressa situasjon overstyrte den innbilte ansiktslikheten fornuften. Og nei, det var ikke Jimmy. Da jeg traff Jimmy så han akkurat ut som før.
Men jeg husker det folk sier. Og jeg har prøvd å, ja, ikke akkurat gjøre et poeng ut av det, men det er jo voldsomt usjarmerende å verken huske hvordan folk ser ut eller hva de heter, så jeg prøver å vise at jeg vet hvem du er altså, sjøl om det kanskje ikke virket sånn da vi hilste.
Det viser seg at folk synes det er litt skummelt.
Her kommer den der korte nordmannen som du så vidt husker at du har truffet en gang før på fest og snakker om da du ønska deg folkedrakt da du var liten og var i Dalarna og så på at maistanga blei reist, og at mora di er prest, og om hamstrene du hadde som formerte seg og slapp laus i huset og mor di som blei sur, og den homofile smalsportogentusiastforeningen i hjembygda di, og far din som er halvkroat og en hel masse sære men korrekte detaljer som du kanskje ikke kan huske å ha snakka med NOEN om...urovekkende.
Og det var jo ikke sånn det var ment. Det er ment sånn at istedetfor: "jeg er totalt uinteressert i andre enn meg selv og husker ikke engang navnet" ditt skal det bli: "du vet jeg hvem er ja!"Men ikke som: "jeg er i etteretningen."
Sukk. Det blir liksom feil uansett. Det er så man vurderer å lyge på seg en liten autistdiagnose.
liten finnmarking
Vi har ikke bare begravet, det ble innimellom tid til andre ting også. "Andre ting" var stort sett å spille spill. Niese (4) var særlig begeistret for et spill med masse bilder på spillbrettet, og de samme bildene på kort som man trakk opp av en boks, og så var det om å gjøre å finne igjen bildet på spillbrettet først. Man bytta på å trekke og fortelle hva det var bilde av på kortet.
Og det sier jeg, det kan godt være at Niese bytter til trønderdialekt om somrene, men hun er sannelig finnmarking innerst inne:
Da hun trakk et par boksehansker ropte hun "vintervotta!".
Og det sier jeg, det kan godt være at Niese bytter til trønderdialekt om somrene, men hun er sannelig finnmarking innerst inne:
Da hun trakk et par boksehansker ropte hun "vintervotta!".
Begravelse
Nå har jeg pakket kofferten full av svarte klær og drar til Trøndelag noen dager.
Vi høres.
Vi høres.
Man blir så lei. Lappegnag.
I går var denne reportasjen mest delt hos aftenposten. Den handler om den sørsamiske skolen i Hattfjelldal. Jeg er egentlig ikke særlig opptatt av sørsamiske skoler, sånn der i utgangspunktet, men noe inni meg, en litt sliten og oppgitt del, blir enda litt mer oppgitt over å møtes med overskriften
"Skolen har ingen elever, men fikk 19,4 millioner av staten i fjor."
Bildet som viser reportasjen er av skolen, tatt fra inni et buskas, som om den er snikfotografert mot noens vilje og vitende, med en lavvo foran. Vi aner allerede før vi har lest saken at dette er snakk om samer som får penger av staten. Masse penger. Urettmessig mye penger.
Og reportasjen i seg selv, fakta og data som presenteres, er det egentlig ingenting i veien med. Både det ene og det andre er nevnt, om man leter etter det. Blant annet er det forsåvidt nevnt at heller ikke samiske foreldre har lyst å sende sine barn på internatskole lengre. For det er altså en internatskole. Norske foreldre har i all hovedsak sluttet å skilles fra sine barn ved seks års alder, samiske foreldre vil vel ha det på samme vis. Det stå også at skolen vel egentlig har elever, men man har gått over til kursvirksomhet. De små kommer i kortere perioder for å høre og snakke sydsamisk, et språk som så absolutt er utrydningstruet. En slags samisk treningsleir. Dette er slettes ikke uvanlig og man kan, iallefall i Sverige, få støtte til å sende sine barn til mer samiskspråklige områder i kortere perioder for at de skal få et bedre grep om språket.
Alt dette er nevnt. (Ja bortsett fra det med Sverige da, det var en typisk tilleggsopplysning herfra.) Men vinklingen heller hele tiden mot "vi sier det ikke rett ut, men nå græbber samene til seg penger...". På en veldig tilforlatelig og lavmælt måte altså.
Og det er ikke sikkert det er engang er journalistens vinkling. Men den som har satt overskrifter, ingress og deloverskrifter har iallefall denne vinklingen. For som sagt inneholder teksten alle opplysninger om at språket er truet og at tidene forandrer seg, men leser man saken i oppsummert i overskrift, ingress, og deloverskrifter har man dette bildet:
Men det står også at dette er viktige arbeidsplasser for bygda og reportasjen er illustrert med bilder av glade sørsamiske barn. Så på en måte kan man kalle det en balansert artikkel. Hvis man absolutt vil.
Men det vil jeg ikke. For det er den ikke. Det er en artikkel skrevet over sedvanlige samesak-i-media-lesten. Og jeg er så lei. Jeg er så lei av at alt er så fette ubalansert. Jeg er lei av å være en minoritet, og dermed prisgitt andres vedtatte bilde av meg. Eller ikke meg, for jeg er jo grei, jeg er jo bare en helt vanlig sånnder, men gruppen, samene, den problematiske gruppen Norge tar ansvaret for. Jeg er lei av måten vi blir framstilt på, på denne tilforlaterlige og liksombalanserte måten.
Jeg har brukt gårsdagens mest delt hos Aftenposten som eksempel. Jeg kunne valgt en hvilkensomhelst annen avis. Eller radioprogram. Jeg kunne valgt Verdibørsen på NRK 1ste juni som eksempel. Like ille. Og det er vel det som er poenget.
Det er ikke et enkelttilfelle i det hele tatt, det er visstnok sånn vi er.
Og ikke vet jeg, men det er godt mulig at dere ikke ville lest saken på samme vis. For det er jo bare en helt vanlig samesak?
Men det betyr likevel ikke at det er jeg som har feil i denne saken. Tvert imot.
"Skolen har ingen elever, men fikk 19,4 millioner av staten i fjor."
Bildet som viser reportasjen er av skolen, tatt fra inni et buskas, som om den er snikfotografert mot noens vilje og vitende, med en lavvo foran. Vi aner allerede før vi har lest saken at dette er snakk om samer som får penger av staten. Masse penger. Urettmessig mye penger.
Og reportasjen i seg selv, fakta og data som presenteres, er det egentlig ingenting i veien med. Både det ene og det andre er nevnt, om man leter etter det. Blant annet er det forsåvidt nevnt at heller ikke samiske foreldre har lyst å sende sine barn på internatskole lengre. For det er altså en internatskole. Norske foreldre har i all hovedsak sluttet å skilles fra sine barn ved seks års alder, samiske foreldre vil vel ha det på samme vis. Det stå også at skolen vel egentlig har elever, men man har gått over til kursvirksomhet. De små kommer i kortere perioder for å høre og snakke sydsamisk, et språk som så absolutt er utrydningstruet. En slags samisk treningsleir. Dette er slettes ikke uvanlig og man kan, iallefall i Sverige, få støtte til å sende sine barn til mer samiskspråklige områder i kortere perioder for at de skal få et bedre grep om språket.
Alt dette er nevnt. (Ja bortsett fra det med Sverige da, det var en typisk tilleggsopplysning herfra.) Men vinklingen heller hele tiden mot "vi sier det ikke rett ut, men nå græbber samene til seg penger...". På en veldig tilforlatelig og lavmælt måte altså.
Og det er ikke sikkert det er engang er journalistens vinkling. Men den som har satt overskrifter, ingress og deloverskrifter har iallefall denne vinklingen. For som sagt inneholder teksten alle opplysninger om at språket er truet og at tidene forandrer seg, men leser man saken i oppsummert i overskrift, ingress, og deloverskrifter har man dette bildet:
Skolen har ingen elever, men fikk 19,4 mill. av staten i fjor
Sørsamiske foreldre har sluttet å sende barna sine
på internatskole. Likevel opprettholder norske myndigheter
millionstøtten til skolen.
To år er gått siden siste elev gikk ut av Sameskolen i
Hattfjelldal i Nordland. Likevel mottok skolen 19,4 millioner kroner i
offentlig støtte i 2012
Stadig truet med nedlegging
Økende motstand
Opprettet språksamling
Dyr språklig førstehjelp
Søker om mer støtte
Snakker norsk
Alt som står imellom disse deloverskriftene er forsåvidt greit nok. Det står riktignok ingenting om hvorfor ingen snakker sørsamisk lengre, og at det skyldes selvsamme norske stat som nå pøser ut millioner på skoler uten elever, det står at den norske stat har tatt på seg en krevende jobb.Men det står også at dette er viktige arbeidsplasser for bygda og reportasjen er illustrert med bilder av glade sørsamiske barn. Så på en måte kan man kalle det en balansert artikkel. Hvis man absolutt vil.
Men det vil jeg ikke. For det er den ikke. Det er en artikkel skrevet over sedvanlige samesak-i-media-lesten. Og jeg er så lei. Jeg er så lei av at alt er så fette ubalansert. Jeg er lei av å være en minoritet, og dermed prisgitt andres vedtatte bilde av meg. Eller ikke meg, for jeg er jo grei, jeg er jo bare en helt vanlig sånnder, men gruppen, samene, den problematiske gruppen Norge tar ansvaret for. Jeg er lei av måten vi blir framstilt på, på denne tilforlaterlige og liksombalanserte måten.
Jeg har brukt gårsdagens mest delt hos Aftenposten som eksempel. Jeg kunne valgt en hvilkensomhelst annen avis. Eller radioprogram. Jeg kunne valgt Verdibørsen på NRK 1ste juni som eksempel. Like ille. Og det er vel det som er poenget.
Det er ikke et enkelttilfelle i det hele tatt, det er visstnok sånn vi er.
Og ikke vet jeg, men det er godt mulig at dere ikke ville lest saken på samme vis. For det er jo bare en helt vanlig samesak?
Men det betyr likevel ikke at det er jeg som har feil i denne saken. Tvert imot.
Hæ?
Altså, som en mye mer berømt blogger ville sagt det: Raelly?
Ikke ett eneste bloggtips? Dere altså. Dere slutter ikke å overraske.
Jeg slutter heller ikke å overraske. Meg selv. Men det er kanskje et tegn på denne berømmelige livsløgnen, altså, i vårt tilfelle at vi "endelig har blitt bofaste", når vi jublende oppdager ikke bare fem, men TI ubrukte fløtteesker i søppelrommer og redder dem med oss hjem.
Ikke for at vi har bruk for dem. For vi er jo boftaste. Men....
(hah.)
Videre har jeg brukt dagen på å bekymre meg litt over tomatplantene. Blir det tomat av hver eneste blomst? For jeg har ærlig talt ikke bruk for nitti tomater.
Men det kanskje løser seg av seg selv. For snart reiser vi bort i begravelse, og hvis jeg ikke finner noen som ikke har reist på ferie og kan vanne dem så blir det ikke tomater. Da blir det vissent gress.
Vi får se.
Ikke ett eneste bloggtips? Dere altså. Dere slutter ikke å overraske.
Jeg slutter heller ikke å overraske. Meg selv. Men det er kanskje et tegn på denne berømmelige livsløgnen, altså, i vårt tilfelle at vi "endelig har blitt bofaste", når vi jublende oppdager ikke bare fem, men TI ubrukte fløtteesker i søppelrommer og redder dem med oss hjem.
Ikke for at vi har bruk for dem. For vi er jo boftaste. Men....
(hah.)
Videre har jeg brukt dagen på å bekymre meg litt over tomatplantene. Blir det tomat av hver eneste blomst? For jeg har ærlig talt ikke bruk for nitti tomater.
Men det kanskje løser seg av seg selv. For snart reiser vi bort i begravelse, og hvis jeg ikke finner noen som ikke har reist på ferie og kan vanne dem så blir det ikke tomater. Da blir det vissent gress.
Vi får se.
et rop om hjelp
Ja for min samlede leserskare må da kunne alt?
Spørsmålet er: hva ER det med stokkrosene mine i år? I fjor klarte de seg helt fint på verandaen, i år får de gule prikker på bladene og visne, stygge blader og er generelt misfornøyde med tilværelsen. Det er samme frø som i fjor. Er de for gamle selv om de ikke er utgåt på dato? Trekker det for mye på denne verandaen? (men persillen som er hysterisk sur på trekk klarer seg jo fint.)
What is problem????? Why no grow?
Og det andre spørsmålet er:
kan ikke dere foreslå noen bra blogger. Helst ikke om kakabakst og hagearbeid. Ja, dere skjønner vel tegninga. Og ikke for mange skrivefeil heller, helst. Det er mine krav.
(Det kan forsåvidt være om hagearbeid om det er på en artig og interessant måte)
Jeg synes det er så lenge siden jeg har gjort noen nye bekjentskaper.
Plis?
Spørsmålet er: hva ER det med stokkrosene mine i år? I fjor klarte de seg helt fint på verandaen, i år får de gule prikker på bladene og visne, stygge blader og er generelt misfornøyde med tilværelsen. Det er samme frø som i fjor. Er de for gamle selv om de ikke er utgåt på dato? Trekker det for mye på denne verandaen? (men persillen som er hysterisk sur på trekk klarer seg jo fint.)
What is problem????? Why no grow?
Og det andre spørsmålet er:
kan ikke dere foreslå noen bra blogger. Helst ikke om kakabakst og hagearbeid. Ja, dere skjønner vel tegninga. Og ikke for mange skrivefeil heller, helst. Det er mine krav.
(Det kan forsåvidt være om hagearbeid om det er på en artig og interessant måte)
Jeg synes det er så lenge siden jeg har gjort noen nye bekjentskaper.
Plis?
Minus null
Ja, ikke skjønner jeg hvor den der energien har blitt av.
Kroppen insisterer på at den trenger en ferie, jeg minner den på at det ikke akkurat har vært fullkjør fram til stipendperioden som starta for bare tre måneder siden og foreslår at den evt kan tenke på den tiden som en lang ferie, Hodet påstår at det ikke gjelds fordi vi ikke hadde fri frivillig, og dessuten ikke hadde fri men bare ikke plass til å få gjort det vi ville, jeg tenker nå mitt om den saken og timene med mobilspilling i "arbeidstiden", Kroppen sier at den må få en langhelg i det minste, jeg lurer den ved å ta fri på fredag men gå på jobb på søndag igjen.
Jeg har prosjektrommet her på Jasspis og kan jobbe stort. Men det er bare en uke så det gjelder å utnytte tiden. Aller helst gjelder det å jobbe hele helgen også men ja nei det er vel åpenbart at det går ut.
The Stig sier at jeg er en eti jævel og må roe ned. Jeg sa meg vel litt halvenig i den påstanden siste gang den ble framsatt, iallefall hva gjelder helga, og the Stig sa at det var første gangen jeg ikke hadde protestert på påstanden om eti jævelskhet.
Men jeg vet ikke hvor eti man er når man har fått prosjektrommet i syv dager og bare jobber der i fem.
Nei, det vet jeg ikke.
Jeg tror jeg går tidlig hjem i dag. Eller, det var planen men jeg må rydde prosjektrommet ettersom jeg ikke kommer til å få lurt Kroppen hit på søndag en gang til, og heisen er ødelagt.
Så nå må jeg bære hundrååttogførti planker opp en trapp først.
Hurra.
Kroppen insisterer på at den trenger en ferie, jeg minner den på at det ikke akkurat har vært fullkjør fram til stipendperioden som starta for bare tre måneder siden og foreslår at den evt kan tenke på den tiden som en lang ferie, Hodet påstår at det ikke gjelds fordi vi ikke hadde fri frivillig, og dessuten ikke hadde fri men bare ikke plass til å få gjort det vi ville, jeg tenker nå mitt om den saken og timene med mobilspilling i "arbeidstiden", Kroppen sier at den må få en langhelg i det minste, jeg lurer den ved å ta fri på fredag men gå på jobb på søndag igjen.
Jeg har prosjektrommet her på Jasspis og kan jobbe stort. Men det er bare en uke så det gjelder å utnytte tiden. Aller helst gjelder det å jobbe hele helgen også men ja nei det er vel åpenbart at det går ut.
The Stig sier at jeg er en eti jævel og må roe ned. Jeg sa meg vel litt halvenig i den påstanden siste gang den ble framsatt, iallefall hva gjelder helga, og the Stig sa at det var første gangen jeg ikke hadde protestert på påstanden om eti jævelskhet.
Men jeg vet ikke hvor eti man er når man har fått prosjektrommet i syv dager og bare jobber der i fem.
Nei, det vet jeg ikke.
Jeg tror jeg går tidlig hjem i dag. Eller, det var planen men jeg må rydde prosjektrommet ettersom jeg ikke kommer til å få lurt Kroppen hit på søndag en gang til, og heisen er ødelagt.
Så nå må jeg bære hundrååttogførti planker opp en trapp først.
Hurra.
og så den utførlige forklaringen (i bilder)
Og grunnen til at jeg ikke bare sendte bilde av kofta mi til henne jeg skule forklare kofta for, var at da var den ikke ferdig. Nå er den litt mer ferdig. Bare noen sånne kjedesømmer igjen på sømmingsmonnet i armene.
Ja. Jeg er sannelig ikke sikker på hvor fornøyd jeg er med den der kofta jeg.
Får vel sy ei til.
samtaler i hjemmet
The Stig: Koffer har du "blue-butterfly-wedding-cake.jpg" ligganes på skriverbordet på mac-en din?
The Fig: Å. Dét bildet. Æ skulle forklare nån kordan kofta mi så ut.
The Fig: Å. Dét bildet. Æ skulle forklare nån kordan kofta mi så ut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)