jej

Jendor synes ikke det er så artig på ferie. Det er for varmt. Det betyr at han vil ha veldig mye mat. Siden han ikke drikker øl. Eller engang vann.
Det betyr på sin side igjen at vi har hatt bæsjefestival.
Hurra for festival.

Jeg hadde jo bestemt meg for å ikke mase om dette-

-men NAV suger livsgleden utav meg.

Jeg har, for hvilken gang aner jeg ikke, blitt bedt om å svare på noe jeg allerede har svart på. 
Og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor de vil ha dokumentasjon på hva jeg kommer til å tjene i fremtiden. Jeg er selvstendig næringsdrivende. Jeg aner ikke hva jeg kommer til å tjene i fremtiden. Det er litt av greia. Men jeg har tjent penger i fortiden og skattet av dem.

Snart er ungen konfirmant og vi driver enda og styrer med foreldrepengene.

men ikke jungelen ut av tigeren (vidda ut av rypa)

Hvordan skal jeg formulere meg...jo, men du er kanskje en typisk nording om du tenker at det er nå best å ta med et lite ullteppe når du skal ut og trille med ungen. Selv om det jo er tredve varmegrader. Man vet liksom aldri.
Og du er kanskje like mye nordfra når du uten problemer forstår spørsmålet " Katti e det bart på verandaen" og kan svare at det er slutt på sola sånn i tretiden.

Nå: kaffe på verandaen.

Ja sånn det måtte gå, dah! Takk til dere i etasjen over!

Det er nå bestemt at hver leilighet skal få seks vaskepass i måneden.
Som en konsekvens av at én leilighet booker opptil åtte vaskepass i uken. Det er 30 timer vasketid. Blir litt trangt om plassen for oss andre på de resterende passene.
Jeg som bor med Jendor Bæsjmaskin skulle ønske at dere i én leilighet bare kunne tatt litt hensyn til óss i alle andre leiligheter, uten at reguleringer skulle vært nødvendig, sånn at ikke jeg plutselig ikke kan vaske når jeg trenger det fordi Jendor har bæsjet mer enn regulert tilmålt vasketid tilsier.
Jeg er litt over middels irritert.

PS. Og i dag LUKTET jeg at dere gikk tur med hunden! Nede på gangstien! Og jeg bor i fjerde etasje! Gi den hunden et bad da for guds skyld!

Hei internett! Og stokkeholm også.

Vi har vært på trønderlagsferie. Da har man en badedrakt i kofferten og så sitter man inne og ser på regnet som høljer ned og måsen som sitter på grillen med opptrekte skuldre.

Og for mitt vedkommende- spiser en uavbrutt frokost og leser bøker mens sønnen går fra arm til arm og fang til fang og skulder til skulder hos slekta og underholder med det lille han kan som er storveis og evig nok og blir underholdt av samtlige. Og jeg tar en kjeks til.

Nå skal vi være i skåkkeholmen en måned. Og ha ferie. Med sønnen som har lagt seg til et litt høyere underholdningsnivå.

Fjorden, baby, og tre kofferter.

Vi pakker. Jeg har helt mistet piffen.
Ungen ligger halvpakket og sover på sofaen.
Alt annet ligger overalt ellers. Fjorden er halvgrå.

Jeg er så lei av å pakke og farte. Nå har jeg jo doble sett av mye, fordi jeg bor på to steder, men menneh men meh. Pakking blir det likevel. Og jeg er lei. Jeg vil bare legge meg ned og se gameofthrones. Eller bytte plass med babyen. Eller bare bli igjen.
Bortsett fra at jeg VIL jo reise. Til tross for værmeldinga som sier bli her.

Jeg og han statsløse spaserte oss en tur opp til Fjellvannet i dag. Det var atten grader. Det er første gangen siden jeg kom hjem at jeg har hatt på dongerijakken jeg har hengende her i tilfelle det skal bli sommer mens jeg er hjemme. Jendor hadde ullhue med solhatt over. Og fleecedress. Han spaserer jo ikke så da må man passe på at man ikke blir kald. Det å passe på at unger hverken blir for varme eller kalde er vanskeligere enn å bygge kopier i 1:1 av lokstallen av smeltende små runde isbiter.
Måsen passet på at vi ikke spaserte for nær, men jeg vet ikke hva, for jeg klarte ikke se noen unge noensteder.

Nå knirker Jendor og lurer på om han ikke har sovet nok snart.
Og jeg vil fortsatt ikke pakke og rydde og ordne og levere tilbake vogner og vippestoler og vaske og skrive ut billetter og krysse av i lister og stable inn og ut av oppvaskmaskinen og handle og organisere bilbytter.

Jeg vil fiske.

og så hit og så dit

I kveld er fjorden nesten hvit. Skimrende. To småbåter er på vei ut, det er så stille at jeg nesten kunne tenkt meg å vært med. Men ikke.
Og det er kaldt, men det kan man jo ikke se.

Snart drar vi til Trøndelagen og ferierer med svigers. Der er det meldt mer regn. Og så skal vi ha ferietilstand i en måned i Stokkeholmen. Og så kommer vi hjem igjen. Og da har det jo gått over en måned og det er ikke lenger vår men nesten høst. Men bare nesten.
Kanskje vi rekker en tur på hytta.
Kanskje ikke.

Det meste rekker man visst ikke. Men det lukter nå hjemme, da.

Det er sol på fjorden og den er blå nå

og stille.
Det er ikke midnattsol for klokken er bare kvart på elleve. Vi har kommet hjem fra fest på teateret der jeg jobba før. Det er en av de fine tingene med å bo i Kirkenes, det der å gå hjem fra fest i solskinn på natten. Nå kom vi jo tidlig hjem da, så man kan kanskje ikke si at vi kom hjem i solskinn på natten, men det ligner.

En av de andre fine tingene med Kirkenes er at man treffer kjentfolk overalt. I Stockholm har jeg truffet kjentfolk tilfeldig to ganger. Her er det to ganger pr løpemeter. Stort sett slekt.

I morgen skal vi på grava til bestefar for det er hundre år siden han ble født. Jendor er født hundre år etter ham og jeg er født hundre år etter min oldemor.
Men kanskje blir det vafler på sentrum også. Med Jendor.
Og slekta.

Jeg våkner til fjørti tapte anrop og smæsser fra fraktselskapet. Som spedbarnsmor sover jeg ikke med mobil på soverommet med mindre det er en grunn til det, og nå har det vært BRANN men egentlig mest ULV i kunstforsendelsen min siden jeg sendte den for to uker siden så den er viktig, men ikke viktig. Jeg fikk en telefon fra en sjåfør i går som var i Alta med den, så jeg vet at den nå er gjennom tollen (HURRA! HURRA! HURRA!) og i Norge.
Grunnen til at han ringte meg i går var vel at jeg står som mottaker. Når en kunstner sender kunst til egne kunstutstillinger over landegrenser, må hun stå som både avsender og mottaker c/o utstillingsstedet, for å unngå toll. Det er ikke moms på egen kunst som man selv skal bruke. Det kunne man jo kanskje tenkt seg at, si, et...fraktselskap? eller lignende visste, men det virker ikke sånn. Utstillingsstedet står som kontaktperson, med telefonnummer, for leveranse, på fraktpapirene. Jeg gjorde sjåføren (som jo ikke er fraktselskap, bare litt dårlig til å lese fraktpapirer) oppmerksom på det og tenkte ferdigmeddet.
Men nnnnnneida.
Fraktselskapet MÅ HA telefonnummer på mottaker NU DET HASTER send til sjåføren!!!. Denne har de altså sendt til meg.
Det haster alltid. Bortsett fra da jeg ville ha opplysninger fra dem, da måtte de få litt tid på seg og det var en uke som viste seg å være tiden på dem.

Jeg får på dette tidspunkt lyst til å bli frekk. Telefonnummeret står i de to siste mailene jeg har sendt dem, på fraktpapirene og hva med å bruke internett og bare slå det opp?
Men man skal ikke være frekk. Man vet ikke hvorfor folk er som de er og man skal ikke være den som ødelegger dagen for noen.
Men jedålåias jeg begynner å bli litt lei. Jeg svarer verken på telefoner eller semser.
Jeg kan i og for seg se for meg at de har ringt utstillingsstedet og bare møtt en avskrudd mobil. De har ofte mobilen sin av. Jeg kan ikke helt se for meg hvorfor, når man forsøker å få tak i noen er det tross alt mindre forvirrende og avvisende at en telefon ikke blir tatt enn at den er avskrudd hver gang man ringer.
Men det kan jo ikke jeg gjøre noe med, jeg er jo i Kirkenes og det vet de godt og tror de jeg skal sykle bort og sjekke om jeg kan se noen på kontoret gjennom vinduene eller at jeg har et annet telefonnummer som jeg har hemmeligholdt? Bare for gøy?
Jeg har ikke det.

Sukk.

Hadde det vært flere kunstnere som leste bloggen min skulle jeg skrevet navnet på Fraktselskapet Man Ikke Skal Velge, men jeg tror det ene kunstnerleseren jeg hadde har ramla av.

Men. Sukk.

Det roer seg

Fjorden er grå idag. Men man kan se den. Hurtigruta er på vei ut, forbi Reinøya som har sol og funkler som noe fra en irsk turistbrosjyre i alt det grå.
Det er bjørkeløv på vinduene fra gårsdagen og natten, men vinden er ikke like hysterisk sint i dag så vi pakker Jendor Statsløs i bæresela og går en tur opp til Fjellvannet. Stien opp har blitt en bekk.

Jeg har nesten skremt livskiten av Jendor i dag. Vi bytter bleier på gulvet (fun fact: babybæsj lukter som kjent ingenting- bortsett fra når mammaen har spist hval til middag) og han ligger på en handduk. Jeg vil dra ungen litt nærmere og vanligvis tar jeg tak i bena, men denne gangen dro jeg i håndduken som ungen lå på. Og ungen slo ut med armene og sperret øynene opp og hylte! Og hylte! Og hylte!
Han trodde jo han hadde ramla, stakkars. Ned fra K2 eller en nærliggende fjelltopp.
Og hva gjorde foreldrepersonen? Hun lo. Hun fikk rett og slett latterkrampe.
Er det sånn man skal mødre med sine barn? Nei.

Ved fjellvannet har måsen som hadde reir på trampolina på badebrygga flyttet. Eller blitt flyttet. For de rydder jo som oftest ikke opp reiret sitt etter seg. Jeg vet ikke hvem som har gjort det, neppe noen badere, vel er ungene tøffe i Finnmark men det er bare fem grader. I lufta.
Måsen sitter på en lyktestolpe og ser mistenksomt på oss. Men vi har ikke tenkt å plage noen, vi vil bare ha litt luft i hodet etter å ha vært innendørs i dagesvis. Dagvis. Én dag.
Og komme oss litt etter dagens skrekkopplevelser.

Han går kvit der ute

Det er skitvær. Jeg kan ikke se oljeomlastningen ute i fjorden.
Nå har ikke jeg noe spesielt ansvar for den da, så det gjør ikke noe.
En liten båt går ut, kanskje rekebåten. Jeg er glad for at jeg ikke er ombord der. Eller noen andre jeg kjenner.

I dag skal jeg og Søskenbarn og hennes Lillebjørn og min Lilleoter ta en tur å besøke tante Ruth på gamlehjemmet. Men da må det nesten bli bittelitt bedre vær. For jeg får ikke flytta barnebilstolen over i hennes bil om noen skal stå og kaste bøtter med vann på meg samtidig.