Den der Lømmen

-Ho mamma og Lømmen skal på jobb og tegne, sa Jendor da jeg leverte ham i barnehagen i går.

Jeg tror Lømmen er en avledning av "lemen", og at det har noe med Kommer en liten mus, leter etter hus, å gjøre, for Lømmen er hånden min, opprinnelig hånden min når den kilte Jendor. Før var det bare høyrehånden, avogtil venstrehånden, men nå opererer Jendor også med begrepene Fotlømmen og også Babylømmen, sistnevnte hans egne hender.
Lømmen er litt rampete og kiler veldig mye. I halskroken og under jumperen. Springer på bordet og sånn. Lømmen er liksom punkesøskenbarnet til Smitt&Smule.
Finner på mye rart, den der Lømmen.
Jeg er usikker på om Jendor egentlig skjønner at det er jeg som er Lømmen. I går ville han at Lømmen skulle ligge i en sokk og vente på ham til han kom hjem fra barnehagen, men jeg sa at jeg og Lømmen skulle på jobben min og tegne. En gang jeg snakket til Jendor om noe han egentlig ikke var så interessert i å høre om, avbrøt han meg og sa: Kan æ få prate med Lømmen.
Grunnen til at dette bekymrer meg har ikke noe med barnets intelligens å gjøre, men handler om om barnet overhodet får med seg at vi leker sammen. Han tror det bare er the Stig som er involvert i livet hans. "Når æ å han pappa gikk over veien." (jeg var der og). "Søpla til mæ å han pappa." (det er da vitterligen min søppeldunk også) "Pappa, kom å lek med mæ." (Jaha.) Det er liksom Jendor og The Stig som bor sammen.
Og så den fantastiske Lømmen da. Helt adskilt fra meg.

(Dere vet serien "Grizzly og Lemen"? "Lømmen og Griselømmen", ifølge Jendor.)

I dag er det mandag

og jeg starta med å ha glemt jobbnøkkelen, og jeg er også fri for kaffe, (det heter fri for, tenk) og har heller ikke med meg lunsj, men
jeg fant et gratiskort på kaffe på Narvesen i posthylla mi, jeg har mailet til politiet om alle de gangene jeg og familien har blitt nesten påkjørt i fotgjengerfeltet ved huset, og istedetfor å svare ressurser blabla, som jeg trodde de ville svare, fikke jeg svar etter ca tre minutter der de lurte på når på dagen det evt er lurest å ha kontroll, og mamma er i byen og skal passe Jendor (og en av disse dagene MÅ jeg skrive et innlegg om Lømmen, min høyre, avogtil venstre, hånd) og skal hente ham i barnehagen og jeg skal gå tidlig hjem og rydde i boden.

så det går i pluss

Lykke&glede

Jeg har hatt Tanakofta på besøk. Dere som følger litt med på bloggen tenker kanskje Åh! besøk helt fra Stockholm! mens dere som følger godt med tenker Åh! besøk fra Kauto! og dere som ikke følger med tenker Vent hæ, men- TANA-kofta? og til dere kan jeg bare si Følg med.
Nå er Tanakofta på vei tilbake til Tana (deilig når man vil være så nøyaktig at det bidrar til forvirringen) for selv om hun skulle kommet fra Kauto kjørte hun såpass feil at hun kom fra Tana. Og på tilbakeveien SKAL hun faktisk til Tana. (Se forrige parentes)
(Men det var bra at hun kjørte feil for plutselig hadde vi et snøskred gående her og stengte veier inn og ut av kommunen og det har vi bare sånn ca tyvende år, så hadde hun kjørt rett og kommet når hun sa hun skulle komme, hadde hun likevel blitt stående og stirre forbauset på sneen som dekket veien istedet for å komme frem.)
Nåh. Men hun hadde altså med både lassoliner i gilde farger og to reinskinn, ett ferdigtørket og ett vi spikret opp i dag, for Tanakofta hadde gjort det før for bare tre år siden og hadde det fortsatt i fingrene, og da kjente jeg bare at åh, TUSEN voksenpoeng for å gjøre dette selv. Og så fikk jeg tildelt tusen til da jeg tok noen stiklinger mens jeg vannet blomstene for Tanakofta ble så storligen imponert og delte rundhåndet ut.
Og så ble vi litt usikre på om det ikke va litt for mye blod på hodet til reinen og da bare ringte Tanakofta noen i slekta og så hadde vi svar på det og det synes jeg er så deilig.

Det var deilig med besøk. Nå skal skinnet tørke i mange uker og stiklingene slå røtter i mange uker.
Og det blir deilig når de får røtter og når skinnet er tørt. Også.
The Besøk that keeps on giving.

Saks og kniv og nål og tråd.

Jeg var og fikk sjekket noen føflekker i går. Det er sånt jeg som ansvarlig voksen gjør. Jeg fikk beholde to og en ble indratt på stedet. Jeg er ikke nevneverdig plaget av sprøyter og skjæring, så det var jeg bare glad for. Ta bort om der er tvil. Studenten som sydde var nesten litt ekstatisk, hun hadde aldri sydd så pent før. Men det blir jo arr likevel sa hun, og det var jeg nesten inneforstått med, jeg tror du skal sy bra pent før det ikke blir arr. Utrolig pent, for å si det sånn. Og jeg har ikke en sånn kropp som skjemmes av arr. Om dere skjønner.
Ettersom jeg har gjort dette før, har jeg noen arr å sammenligne med, og en ting har jeg fundert litt på: de fleste føflekker jeg har tatt har fått tre sting, og også denne. Men denne var mye større og snittet er kanskje tre ganger så langt. Det gaper faktisk litt mellom stingene. Står det i Medisin 202: fjerning av føflekker og flått: "Vi bruker tre sting når vi fjerne føflekker. Alt annet er sløseri. Det skal være tre."?

Jeg har også bedrevet litt lekmanns-klipping og -skjæring her hjemme. Jeg har skamklippet min sønn igjen. Det er veldig vanskelig når barnet sier ja, og så, når man har begynt å klippe, sier NEI og putter fingrene inn i saksa hele tiden.
Det blir IKKE bra da. Noensteder.
Tanta mi sa: Håper ikke du har drømmer om å bli frisør. Don't quit your dayjob! (Hun bor i USA, hun er ikke bare ungdommelig i språket.)
Det er virkelig ikke all verdens resultat når man velger å si noe sånt til en som allerede er kunstner.

Jeg var hos en frisør engang som kom i skade for å klippe av meg hele luggen. Det ville jeg jo IKKE. Da sveisa og sydde hun på en ny. Tro om jeg kan gjøre noe sånt med Jendor?
Vel. Som tante sa: bra det vokser ut igjen.

Her oppe i konfliktskyen min

Jeg har kanskje nevnt før at jeg er ganske konfliktsky. Samtidig innehar jeg visstnok det en kompis omtalte som "en enorm rettferdighetssans". Dermed må jeg si ifra. Men jeg hater det.
Og når jeg sier ifra, må jeg hele tiden minne meg selv på at det ikke er jeg som har gjort noe galt, samtidig som jeg setter spørsmålstegn ved sannheten i dette. Så går jeg gjennom saken, finner ut at jeg har rett, og setter sprøsmålstegn ved dette.

Jeg vil altså helst ikke være i konflikter, men jeg synes ikke det er rett at for eksempel rammemakere skal få overse dårlig arbeid, og deretter overse reklamasjoner, for å ta et tema som har figurert på bloggen. Da må jeg ta det.
Jeg skjønner ikke alltid om det med konfliktsky er en løgn siden jeg hele tiden havner i sånne saker, eller om sånne saker opptar unormalt mye tankeplass i hodet mitt pga konfliktsky og dermed fremstår som "hele tiden" uten at det er sant.

I dag har jeg lagt meg ut med noen i samme etasje som meg. Vi er bare to. Han andre snakker veldig mye i telefonen, for åpen dør, og da gjaller det i korridoren og inne hos meg, for jeg sitter også med døren åpen. Dette gjør vi begge fordi det ikke er ventilasjonsanlegg i bygget og vi har små kjellerrom.
Før snakket han i telefonen i korridoren, men det har han skjønt at ikke var bra for jeg kom ut og SÅ på ham mens han sto rett utenfor døren min og snakket. Nå snakket han inne på sitt eget kontor, men jeg hører det veldig veldig veldig godt, og jeg gikk bort og lukket igjen en dør som deler korridoren mellm oss i to. Da han var ferdig å snakke gikk jeg og sa at det var jeg som hadde lukket døren (bombe). Jeg sa at det hørtes veldig godt inne hos meg når han snakket i telefonen. Han sa jeg kunne lukke min egen dør. Jeg sa ikke, som jeg burde: det gjør jeg når jeg snakker i telefonen, for det kom jeg ikke på før ca fire minutter etter at samtalen var over, men jeg minte ham på det med ventilasjonen. Han sa det gjaldt jo hans kontor også. Jeg sa at det var han som snakket i telefonen (og her må jeg minne meg på at det er ikke JEG som har gjort noe galt, og setter spørsmålstegn ved konklusjonen) og han ble sur og umælende og da var det ikke mer å gjøre enn å gå. Jeg ble ikke så veldig overrasket over sur pga tidligere roping om lysbrytere i korridor og innhold&tone i diverse overhørte telefonsamtaler.

Men er det virkelig sånn at jeg skal tilpasse meg andre hele tiden? NEI. Den som bråker må minimere bråket! Den som blir bråket til er ikke den som skal løse problemet på sin side!
(Jeg setter et lite spørsmålstegn ved denne konklusjonen.)

Samiske Posten

Same A-D har møte på lunsjrommet til same E. Etter dette finner same E en pose med sameparafernalia med kvinnelig tilsnitt (liidni) under et bord, og får formidlet en beskjed til same A om hun eller same B (den andre kvinnen i gruppe A-D) kan ha glemt denne posen. Same A bekrefter at det er same A, og vil gjerne ha posen men er nå i annen landsdel. Same A kontakter Samiska Posten og same F, som skal innom Kirkenes (KKN), får med seg oppslaget og tar på seg transportoppdraget.
Same D og same F kommuniserer, men skal egentlig ikke oppholde seg på samme sted i Kirkenes før flyet til same F går om kvelden. Men: same F skal innom byens teater (ikke samerelatert, om det er relevant for historien), så same E trasker opp til teateret og overleverer posen der. Teatermenneske B blir litt forvirret av oppramsingen av samer A-F men teatermenneske A har allerede godkjent og er informert og posen blir låst inn på kontor.
Same E avtrer fra jobben som adm for gjenglemte poser i KKN, avd. samefolket, og overlater alt til transportavdelingen (same F).
Lykke til, same A.

Tiltak, forebyggende

Jeg er ikke så god til å konsentrere meg. Jeg tror det er fordi ingen andre forstyrrer meg, og da må jeg gjøre det selv.
Så da gjør jeg det da. Nå drikker jeg kaffe for eksempel, og man kan ikke tegne og drikke kaffe samtidig, eh, for hva om man søler, så da må jeg surfe litt eller blogge litt.
Nå er det jo spektakel i byen så da kan jeg gå dit og la meg avlede, og det tror jeg faktisk er en god ting, for det er jo spektakel i byen, man må få med seg sånne ting når det skjer og ikke sitte på atelieret og ha panikk over konsentrasjonsevnen. Det har jeg jo hver bidige dag ellers.

Festivalstemning

Det er Barents Spektakel. I fjor, da det var Barents Spektakel, døde pappa. Så det fikk jeg ikke med meg. Nå har det gått så lang tid at folk forventer noe annet av meg enn at jeg hele tiden vender tilbake til at dette er noe som har hendt i livet mitt. Og de forventer noe annet enn at det skal påvirke meg, fortsatt. Det merker jeg. Men for meg er pappa nettopp død. Han er så nettopp død at det nesten ikke har hendt enda, jeg kan kanskje enda avverge det.
Det er helt umulig å ha en død pappa.

I dag har jeg vært på lunsjkonsert i kirka. Jeg kan ikke huske sist jeg var i kirka for noe annet enn begravelse. Jeg er jo ikke religiøs, så jeg har jo ikke noe der å gjøre. Men det var en veldig fin konsert. Gammel musikk er så deilig komplisert. Det skjer tusen ting på en gang. Og jeg tenkte på tro, som fascinerer meg sånn, kommunistbarn som jeg er. Og solen skinte inn gjennom vinduene av farget glass og lagde mønstre på veggen som man ikke kan se i glasset. Og orgelpipene durte i brystet.

Så har man jo en viss oppmøteplikt da, når det er samtidskunstfestival og man er en av byens fire kunstnere, men jeg kommer ikke helt til å klare å oppfylle den. Se første avsnitt. Men jeg fikk med meg ett sekund av åpningen. Første tone. Da fikk Jendor hetta. DET E SUMMELT! Æ VIL HJEM Å LEKE! Og så hylskreik han, han var så redd. Han gråter aldri, så vi lot som ingenting (=det er ikke farlig) og gikk rett hjem. Ja. Men det var visst bra.

Jeg skal glede meg over det jeg får med meg, om det blir med den ene lunsjkonserten. Resten blir som det blir.

Frk. Figenschou koker kaffe til seg selv og kun seg selv.

I dag da jeg satt og tegnet kom jeg på at, faderullan, sametinget skal jo ha møte på lunsjrommet fram til lunsj og skal jeg ha kaffe så er det NÅH! Det kom jeg på fordi jeg plutselig hørte noen snakke samisk utenfor vinduet mitt.
Jeg sprang som en vind og ble akkurat nesten ferdig med kaffen før de toget inn. Samtlige handhilste på meg og selv om jeg gjentok at heihei, ja, Silje, men jeg skal ikke være her, så oppsto det en konsensus om at jeg skulle koke kaffe til dem. Nei, jeg skal ha all kaffen selv sa jeg og gikk, med den bittelille presskanna mi og da kom heldigvis hun som skulle holde møtet og som har kontor på samme bygg som meg og som jeg kjenner og som er årsaken til at jeg overhodet visste at sametinget skulle være på lunsjrommet. Nå har jeg hilst på alle, sa jeg og gikk inn på kontoret mitt.

Og nå hører jeg dem bort i gangen.
Og jeg har så lyst å være MED! På møtet. En av dem har jeg hilst på før, flere ganger, men det husket han åpenbart ikke, to vet jeg av, de andre var ukjente og av en for meg litt mystisk årsak synes jeg ikke det er rett at de skal holde på uten meg.
Nå må man huske at jeg hater møter og får møtemakk etter maks to minutter.
Likevel vil jeg inn dit.

Jaja.
Jeg får tegnet litt her, på barnerommet, mens de voksne snakker.

En ting som er bra og man dermed nesten ikke tør snakke høyt om

er at barnet det enbårne har begynt å sove gjennom natten. Og sovne om kvelden.
Snart er han tre. Og jadajdajda mange har det verre enn vi med den der sovinga men det finnes alltid ekstremtilfeller som trumfer deg og jeg er iallefall fornøyd med å etter nærmere tre år kunne begynne å jobbe med et mer normalt søvnmønster. Man blir gladere da.
Og legger bedre merke til rot.
For man har overskudd, sant.

Dette overskuddet kan man bruke til å manøvrere samtaler med diverse vrangvillige forsikringsselskap. Og dette mener jeg faktisk på en positiv måte. Med litt mer overskudd blir ikke det som er slitsomt fullt så slitsomt. Funderer litt på å opplyse en rammemaker jeg vet om at om han gir villedende opplysninger til forsikringsselskapet og de dermed avviser kravet mitt, så betyr det jo ikke at jeg frafaller kravet mot nevnte rammemaker. Han må bare finne pengene selv.
Tror ikke han har tenkt på det.

Ikke egentlig noe å melde, men gjør det likevel.

Det er lørdag, skulle jeg til å skrive, men det er jo søndag. Vi har vært ute og disset. Eller husket, som det heter i andre deler av landet, men ikke her. Og akt, og sparket litt. Og så grov vi ned en flaske som vi grov opp igjen. Og jeg tok ned julebelysningen. Som ikke er forbeholdt julen, men sånne lysslynger og sånne ting lar folk ofte henge til det blir lysere ute uansett. Julestjerna på loftet, derimot. Der er jeg litt etter.

Nå har the Stig tatt med seg the Twig opp på fjellet, jeg skal rydde litt. For da blir jeg glad.